Bankkundenes penger til verdige formål?

Hva er bankenes egentlig samfunnsoppgave? Utøver de samfunnsansvar ved å dele ut kundenes penger til gode formål i lokalsamfunnet? Og er alle enige om at det skal være slik?

I forkant av Finansnæringens dag 27. mars 2012 publiserte FNO resultatene fra Norsk finansbarometer 2012. Ett av funnene i undersøkelsen er at 26 prosent av de spurt mener at det viktigste samfunnsansvaret bankene tar  er å gi økonomisk støtte til ulike formål i lokalmiljøet.

Tonje Westby, kommunikasjonssjef i Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) forteller at utdeling av gaver til allmennyttige formål er en viktig del av sparebanknæringens egenart og grunntanke. I løpet av de siste åtte årene har sparebankene gitt gaver for 4100 millioner kroner til verdige formål.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at de 4100 millioner kronene som er gitt i gaver, er betalt av noen andre enn bankene, nemlig kundene. Inn til det store kretsløpet, som bankvesenet utgjør, er det bare kundene som bidrar med penger. Alle gaver som banknæringen gir, betales til syvende og sist av nettopp kundene. Det er derfor bankkundene og ikke – som det blir hevdet – banknæringen som er en av de aller største private bidragsyterne til idrett, kultur og frivillighet i Norge.

Som tilhenger av idrettsanlegg, hornmusikk og andre kulturuttrykk har jeg vansker med å bli “gærn’ på” de formål som bankene har valgt å støtte. Men det ikke gitt at alle andre kunder har samme innstilling. Det vil helt sikkert være kunder som ikke ønsker å finansiere bankenes gaver til idrett, kultur og frivillighet, om ikke annet fordi de selv ønsker å bestemme hvilke verdige formål som skal motta deres gavedryss.

I verste fall er dette mentaliteten blant de 74 prosentene i undersøkelsen, som ikke mener det er viktig at bankene gir økonomisk støtte til ulike formål i lokalmiljøet. Jeg ser heller ikke bort fra at mange kunder anser gavene for å være ledd i kommersiell merkevarebygging, hvilket det også er, og at de føler lite behov for å finansiere slik aktivitet.

Videre kan jeg heller ikke fri meg fra å tenke at den omtalte gavmildheten ligger utenfor den egentlige samfunnsoppgaven bankene har. I sin mest nakne form, er bankenes primære samfunnsoppgave å samle ellerallokere kapital (og risiko) i samfunnet, samt drifte betalingssystemene. I bytte mot å yte disse samfunnsoppgavene, har bankene fått eneretten på å yte disse nevnte oppgavene. Lovverk og konsesjonssystemet sikrer eneretten.

Allokering av kapital består av å re-distribuere kapital fra de som har penger til overs, til de som trenger å låne penger. Allokering av kapital innebærer også å bygge en bro mellom dagens behov for penger (når vaskemaskinen plutselig ryker, når vi skal kjøpe bolig, næringsinvesteringer osv.) med fremtidig tilgang til penger – altså det vi kjenner som kreditt.

Vi forventer at banker skal være varsomme og reservert med hvordan de yter kreditt. Dette har bankfolk utøvd i generasjoner. Forventingen deles også av finansminister Sigbjørn Johnsen, som advarte mot uansvarlig utlånspraksis og aggressiv markedsføring av kreditt på finansnæringens dag. For å sikre at den forsiktige kulturen overlever mer løsslupne holdninger i vår tid, utsettes bankene for detaljert regulering og offentlig tilsyn. Vi ser finansminister Sigbjørn Johnsen forslag om å presisere Finanstilsynets ansvar for å se til at forbrukernes interesser ivaretas som ett ledd i dette sikringsarbeidet.

Rådgiver eller fordyrende mellomledd?

Finansielle rådgivere må være noe annet enn selgere av spareprodukter. For det forbrukerfiendtlige med provisjonssalg, er at selgeren ofte anbefaler løsninger som beriker en selv eller egen organisasjon, fremfor å bistå kunden med gode råd.

Sist torsdag  arrangerte Verdipapirfondenes forening Fondsdagen 2012. På programmet sto en panelsamtale mellom næringsaktører om temaet ”Rådgiverne — verdiøkende eller fordyrende mellomledd?”, bl.a. med Grieg Investor som en av deltakerne.

Grieg Investor er et selskap som tilhører den lille buketten av norske rådgivningsselskap som med troverdighet kan kalle seg uavhengig investeringsrådgiver. Grieg er riktignok ikke til for den vanlige forbruker, men prinsippene de driver etter følger de kravene vi normalt setter for å kunne omtale noen som uavhengige rådgivere.

Vi deltok ikke i panelet, men vi har noen synspunkter på dette:

Forbrukerrådet omtaler nødig noen selgere som uavhengige rådgivere. Vi gjør det først når et selskap tar seg betalt for selve rådgivningen, samtidig som den tilbyr et bredt spekter av produktene i markedet, på tvers av leverandører. I tillegg må verken den enkelte ansatte eller dennes arbeidsgiver ha fortjeneste ved å anbefale et produkt framfor et annet. Alt dette må være på plass for å kunne gi virkelige objektive og nøytrale råd.

Salgsbasert avlønning av den enkelte medarbeider skal – ifølge Finansdepartementet / Finanstilsynets rundskriv fra juni 2010 – ikke forekomme. Handelsbanken oppgir å ha praktisert ene regelen i 40 år – nettopp for å skjerme virksomheten mot eventuelle interessekonflikter med kundene. Banken forteller, i et innlegg i Dagens Næingsliv 7. mars, at de heller ikke har individuelle salgsmål.  

Pengestrømmen mellom selskap som produserer investeringsprodukter og selskap som selger dem, er regulert i verdipapirforskriften. Her heter det at et salgsforetak bare kan motta penger (kick-backs) fra produktleverandør hvis 1) kunden får informasjon om dette før noen produkter anbefales, 2) pengene bidrar til å forbedre kvaliteten på investeringsrådgivningen, og 3) pengene ikke svekker selgerforetakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte.

Prinsippet er altså at en produktdistributør bare kan hente vederlag fra andre enn kunden, hvis det er til kundens gunst. Jeg er usikker på om det finnes tilfeller der selskap har fått reprimande for å ha brutt denne regelen.

Det oppstår likevel et problem når produktprodusent og produktdistributør er under ett og samme konsern. Det gjelder for eksempel for bankene. Når vi har undersøkt hvordan investeringsprodukter selges, finner vi med våre stikkprøver at bankene stort sett bare anbefaler produkter som kommer fra egne rekker. Videre har ikke alle banker nødvendigvis et bredt utvalg av produkter. Da blir det ikke riktig å kalle dem rådgivere.

De er selgere og skal derfor omtales som selgere – og nettopp dette ville vi gjort et poeng av hvis vi hadde vært deltaker panelsamtalen på Fondsdagen. Videre ville vi tatt opp at rådgivere har hatt en viktig rolle i fremveksten av markedet for ugjennomtrengelige og eksotiske produkter og produktpakker.

Vanlige forbrukere har begrenset appetitt for risikoen som gjerne bor i slike produkter. Få forbrukere ville hatt fantasi til å etterspørre dem på selvstendig grunnlag. Det er først med hjelp av rådgivernes anbefaling at det har oppstått et marked slike produkter. Slik har de såkalte rådgiverne tilført mer risiko til forbrukerne - stikk i strid med hva deres rolle burde være.

Luksusfellen vs. Teenage Boss

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I går, 21. mars, startet den sjette sesongen av Luksusfellen på Tv3. I første episode fikk vi se en familie som hadde opparbeidet seg dyr gjeld-  på to millioner kroner.

“Luksusfellen” kan oppleves som en karikatur på økonomisk vanskjøtsel. Seerne får en detaljert presentasjon av økonomisk misere og feildisponeringer. Vi ser rådløshet, litt sinne, noen tårer, så noen gode hjelpere som klarer å rydde opp i elendigheten før episoden er omme. Da kommer smilene.

Sikkert god tv, men det skjulte pensumet kan fort bli at det ordner seg.

I programserien reflekteres det mindre over hvordan, f.eks. denne familien, kom i sin vanskelige situasjon. Forklaringsmodellen blir derfor enkel-  og løsningsmodellen like så. Problemene har oppstått som følge av familiens egne disposisjoner.  Den som har viklet seg inn i et problem, har ansvaret for å vikle seg ut av det og beskytte seg selv mot noe liknende i fremtiden.

Såkalte “Forbrukerøkonomer” og andre bransjefolk, kan med referanse til “Luksusfellen”, gjøre krav på at forbrukere må skjerpe seg. Både holdingene og kompetansen må visstnok skjerpes. Unge voksne og barn må gjennomgå finansiell skolering. Universal-løsningen synes å være innføring av økonomifag som del av læreplanen.

Kunne man ikke tenke seg krav om økt ansvarlighet også til dem som yter kreditt? Det gjør Forbrukerrådet. Tilgangen på kreditt påvirker både hverdagen for forbrukere og finansiell stabilitet i nasjonen. Som samfunn må vi derfor sikre forsvarlig utlånspraksis – selv om det skulle medføre at kredittytere og banker tjener mindre.

Teenage Boss er en NRK-produksjon som viser hvordan ungdommer, tilsynelatende uten sikkerhetsnett, tar regi på husholdningsøkonomien i en hel måned. I programserien ser vi ungdommer manøvrere familiens budsjetter på en bærekraftig måte – uten hjelp fra økonomene i våre største banker. Det er mulig jeg liker denne serien bedre, fordi den gir et mer respektfullt portrett av ”casene”, men det kan også være at det skjulte pensumet er at det finnes nok ansvarlighet og økonomisk dugelighet blant de unge.

Hvilken av disse to programseriene formidler sannheten? Jeg tror begge gjør det. Men jeg tror Teenage Boss viser normalen.

Navigea Securities gruser Grunnloven og evangelisten Markus

Serien “Man kan ikke tale både lenge og vel” rulles ut, og vi begynner med Navigea, det nye Acta. Jeg har tidligere blogget om en forbrukeren som i forrige uke sendte meg denne meldningen:

 ”Acta vil ikke ha meg som kunde lenger og vil overføre kundeforholdet til noe som heter Navigea Securities. De har sendt meg et vedlegg med mange tettskrevne sider med juridiske og økonomiske betingelser som jeg bare skjønner halvparten av.

Lengden på selve avtalen man inngår med Navigea Securities AS er overkommelig, med sine 250 ord. Den utpregede bruken av paragraf-henvisninger trekker opplevelsen ned.

Men, hvis jeg også tar med alt av vedlegg som inngår i kontrakten, får jeg at den i sum bestå av ca. 20 000 ord. Til sammenlikning består Norges reviderte grunnlov av ca. 5 000 ord (når vi ser bort fra kommentarer) . Til ytterligere sammenlikning består den norske oversettelsen av evangelisten Markus skildring av Kristi gjerning, fra dåp til himmelfart, av ca 15.000 ord.

Dette må være litt av en kunderelasjon, når den må beskrives i en ordrikdom som rommer både en konstitusjon og ett evangelium? Neida, det er bare overføring av kundeforhold.

Navigea Securities AS kan sikkert argumentere med tyngde med at all denne ordrikdommen ikke er selvpålagt. De er heller ikke alene om å ha dokumenter som ikke fungerer. Vi har allerede testet kontraktene som benyttes ved salg av boliglån og fant at førstegangskjøperne finner at 61 prosent av ordene som brukes i kontakten enten er vanskelig å forstå eller uklare. Videre har vi testet kravbrev fra inkassobyrå, og fant at 31 av 33 unge ikke klarte å avdekke innholdet i brevene.

Forbrukeren som siteres innledningsvis er heller ikke alene. Bare om den aktuelle kontrakten har det kommet flere henvendelser til Forbrukerrådet.  

Vi trenger forenklinger av slike dokument for å sikre rasjonelle og veloverveide forbrukervalg. Uten forenklinger, tjener dokumentene bare som en nyttig beskyttelse for næringsaktører - i forsvar mot kundene. 

Mer om dette i serien “Man kan ikke tale både lenge og vel”.

Kjøp og salg – men uten råd

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

En forbruker sendte meg forleden en epost og spurte om Acta:

 ”Acta vil ikke ha meg som kunde lenger og vil overføre kundeforholdet til noe som heter Navigea Securities. De har sendt meg et vedlegg med mange tettskrevne sider med juridiske og økonomiske betingelser som jeg bare skjønner halvparten av. Er litt i tvil om hva jeg skal gjøre.“

For Acta har slukket lyset i to av selskapene i konsernet og overfører betjeningen av kundene til Navigea Securities AS. I Navigea Securities AS vil kundene møte selskapet som før het Acta Markets, i tillegg til et nyopprettet kundesenter.

Acta forteller at kundesenteret vil fungere som et senter for effektuering av kjøps- og salgs-ordre. Aktiviteten i senteret vil bli det som i reguleringsspråket heter execution only. Det innebærer at det ikke skal bli gitt anbefalinger og rådgivende salg når kunder kontakter senteret.

I finansverden har denne formen for rådgivningsfri ordrehåndtering eksistert i en periode. Havarerte rådgivningsforetak, som f.eks. Glitnir Privatøkonomi, levde i terminal fase på med denne type konsesjon.

Execution only kjenner vi også fra dagligvarehandelen. Kjøper du medisiner på en dagligvareforretning, skal du ikke få rådgivning i kassa, du skal bare få den varen du peker på. Beslutningen om produktvalg er i disse tilfellene, i sin helhet, kundens eget ansvar. Bare apotekene kan gi råd om medisiner.

Erfaringen tilsier at det ikke nødvendigvis er et tap for forbrukere i finansmarkedene at det finnes “execution only”. Markedet for de mer eksotiske produktene har vært avhengig av selgere som aktivt har anbefalt dem. Vanlige forbrukere har ikke behov eller fantasi nok til å etterspørre syntetiske valutalån, spread opsjoner eller lånefinansierte strukturerte produkter.

Når forbrukere må basere sine valg utelukkende på egne vurderinger og research, kan det føre til en renessanse for gjennomsiktige og lettforståelige finansprodukter.

Til slutt i epost-meldingen viser forbrukeren at han er i tvil om hva han skal gjøre. Forbrukerrådet har ikke nødvendigvis svaret her, for det er mange forhold som kan spille inn.

Men hvis forbrukeren ønsker en rådgiver som gir fullstendig nøytrale råd, utelukkende motivert ut fra et ønske om å sikre forbrukerens interesser, vil det være hensiktsmessig å oppsøke en rådgiver som a) har bredt utvalg av produkter fra b) et bredt utvalg av leverandører og som c) ikke inngår i noen kontantstrøm mellom seg selv og de som utvikler produktene, men derimot d) henter lønna si fra kunden.

Bankene forlanger økt BSU

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Via Tv-reklame, brev til stortingsrepresentantene og redaksjonskomiteene til de ulike politiske partiene, lobber finansbransjens og deres interesseorganisasjon, FNO, for å heve rammen for Boligsparing for ungdom, BSU.

BSU er et uovertruffet spareprodukt, sammenliknet med andre produkter for unge, frem de blir 34 år. Totalt kan forbrukere spare opptil 150.000 kroner på det som normalt er ei god rente. I tilegg kan spareren i BSU trekke fra opptill 4.000 kroner på skatten hvert år.  Den samlede BSU-sparingen beløper seg til 21,4 milliarder kroner.

Forbrukerrådet ser at det kan være hensiktsmessig å heve grensene for BSU. Vår begrunnelse er likevel ikke nødvendigvis den samme som finansbransjens. Forbrukerrådet ser at med en romslig BSU, kan unge motiveres til trygg sparing, fremfor plasseringer i spekulative og kompliserte investeringer som koster penger.

Produktet er så risikofritt som sparing kan bli. Det kan derfor være hensiktsmessig for unge forbrukere.

Unge plasserer vel ikke penger i spekulative og kompliserte investeringer, tenker du kanskje?

Vel, yngste Longvik som nylig hadde en sak til behandling i Høyesterett om lånefinansierte strukturerte spareprodukt , var 22 år da han gikk inn i produktet.

For finansbransjens er ikke dette nødvendigvis en tungtveiende grunn til å lobbe frem høyere grenser for BSU. Øker beløpsgensen for BSU, vil finansaktørene få tilgangen på kapital – og det  i en tid hvor det koster mye å hente funding i pengemarkedet.

Godt kapitaliserte ungdommer er dessuten gode prospekter for fremtidig salg av boliglån.

ACTA desimert

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I forrige uke kom nyheten om at ACTA sier opp flere ansatte og avvikler selskapet. Det er antydet en nedbemanning på noen og femti medarbeidere. Konsernsjef Geir Inge Solberg har allerede gått.

Finanstilsynet er i gang med å inndra konsesjonen til Acta Asset Management AS, som ved inngangen til 2012 var ett av to ACTA-selskap som fortsatt drev rådgivende salg i Norge. ACTA Kapitalforvalting AS leverte sin konsesjon i desember 2011. I fremtiden vil det bare vil være ett ACTA selskap igjen som har rådgivningsrelaterte operasjoner i Norge, nemlig ACTA Markets AS.

Forbrukerrådet bekymret

Forbrukerrådet er bekymret for kundene i selskapet som nå avvikles. Mange har klaget eller ønsker å klage på forhold knyttet til produktene eller måten selskapene oppførte seg på. Dette var det eneste temaet vi hadde med oss i et møte med ACTAs styreleder Alfred Ydstebø, før omorganiseringene ble allment kjent i media.

I møtet fikk vi muntlige forsikringer om at de avviklede selskapene i tre år ville ha gjenstående midler  for å gjøre opp eventuelle forbrukertvister. Styrelederen oppgir særlig kunder med klager på salg av eiendomsspekulasjoner (som gjerne har blitt omtalt muntlig og feilaktig som eiendomsfond, for de har nesten aldri noe å gjøre med det vi forbinder med ordet fond) som naturlige mottakere av de avsatte midlene.

ACTA avsetter ikke midler for å løse klagene fra kunder som har gjort plasseringer i strukturerte produkter. Vi vet det allerede finnes 111 klager på ACTA kapitalforvalting på denne type produkter i Finansklagenemnda alene. Vi antar det finnes saker på vent i de ordinære domsstolene. Sakene vil forbli på vent, inntil det foreligger rettskaftig dom i Røeggen-saken.

Noen drahjelp fra Finanstilsynet kan forbrukere ikke vente. Direktør Bunæs mener seg obstruert av aksjelovens bestemmelser. Regulatorens problemet er nok større enn det. Bl.a. oppleves prosedyrene for avvikling av et verdipapirforetak (som Acta selskapene er eksempler på) som klart underregulert, i motsetning til avviklings-regelverket for finansforetak (banker og forsikringsselskap). Dette belyste vi i vårt høringssvar til ny finanslov. Forholdene i Acta har aktualisert problemstillingen.

Forbrukerrådet ikke bekymret

Forbrukerrådet er ikke uroet av at antallet selgere av finansielle produkter reduseres i ACTA. I teorien skal denne profesjonen være til samfunnets nytte, ved at de hjelper kunder til å ta gode valg og redusere risiko for forbrukere gjennom gode råd. Erfaring er at profesjonen, tvert i mot, har bidratt til at forbrukere velger mer risikable og ugjennomtrengelig spareløsninger.

Råsalg av lånefinansiert sparing i eksotiske produkter kan her stå som eksempel. Normale forbrukere har ikke behov eller fantasi nok til å etterspørre sparing basert på medeierskap i rumenske kjøpesentra eller tyske utleieboliger, valutaveddemål eller opsjoner på melkepriser, snittet med asiatiske haler. Det er selgerne som har foreslått slike produkter.

Selgerne har ikke redusert risikoen, men tvert imot tilført ytterligere risiko. Det gjelder i aller høyeste grad selgerne fra ACTA.

Desimert

Å bli desimert (Decimatio) var en straff kjent fra de gamle romerske hærene. Små og store enheter av soldater, helt opp till hele legioner, kunne straffes med desimering hvis de brakte grov nok vanære på seg selv og/eller Roma. Straffen bestod i korte trekk i å dele soldatene i grupper av ti. Ni av soldatene i gruppen måtte så slå i hjel den tiende medsoldaten. Å tynne ut rekkene på denne måten for gjennvinne tapt ære, inngår ikke i moderne tilsynspraksis.

Forskjell mellom Longvik-saken og Røeggen-saken

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Ivar Petter Røeggen tegnet i 2000 andeler i DNB Sektor 2000/2006 DNB Global 2000/2006. Ved utløpet av engasjementet hadde han tapt 230.000 kroner etter å ha plassert 520.000 kroner i de to produktene.

Da klaget han til Bankklagenenemnda og har senere fått rettslig behandling i Oslo Tingrett og Borgarting Lagmannsrett. Minst seks sider av Røeggens engasjementet har vært rettslig belyst og vekket allmenn oppmerksomhet. Dette er: a) lånet som DNB ga og som var en nødvendig forutsetning for at Røeggen i det hele tatt kunne gå inn i engasjementet. De lånte pengene fra DNB ble fordelt på b) en obligasjon som forrentet seg i DNB på samme måte som et bankinnskudd og c) opsjoner DNB kjøpte og forsikret i London og som skulle gi en eventyrlig avkastning til Røeggen. I tillegg kommer det d) gebyrene han måtte betale til DNB for å være i engasjementet. Punktene a-d utgjør til sammen produktpakken som Røeggen-saken handler om og sammen avgjør de produktets kvalitet, eller godhet om en vil. I tillegg har også e) rådgivningen som DnB ga og, f) brosjyrene og det skriftlige materialet som Røeggen fikk, vært rettslig belyst.

Halvor Lognvik og sønnen plasserte i 2006 2.5 millioner kroner i produktet Indeksobligasjon 2 2006-2010 i Storebrand. De har klaget og har fått sin sak rettslig prøvd helt opp til Høyesterett. I behandlingen av Longvikenes sak i tingretten og lagmannsretten, var det rådgivningen (punkt e i teksten over) som ble holdt som det sentrale. I Høyesterett var det derimot obligasjonselementet (punkt b i teksten over) som var det sentrale, hvor det ble argumentert for at obligasjonen ikke var til noen nytte for kundene, snarere tvert i mot. Longviks syn nådde bare frem hos mindretallet av de fem dommerne i Høyesterett.

Forbrukerrådet har engasjert seg i Røeggen-saken som hjelpepart. Det er ikke noe vi gjør ofte. Vi er hjelpepart fordi vi ønsket en rettslig vurdering av produktpakken som en helhet. Rådgivningen og dokumentasjonen har blitt trukket inn i de foregående rettbehandlingene, fordi det er relevant for helhetsforståelsen av i salget som pågikk. Med andre ord, har Røeggen-saken så langt tatt for seg et flertall av relevante forhold. Det skiller Røeggen-saken fra Longvik-saken.

For oss har dette vært mulig å angripe problemkomplekset fra flere hold, fordi vi har kunnet støttet oss til vurderinger fra uavhengige eksperter i finansfaglige, så vel som juridiske, fagmiljø. I Longvik-saken var det ingen finansfaglige eksperter direkte involvert. I Røeggen-saken spiller de en hoverolle, ved at de har gjennomstudert produktpakken, slik den faktisk var skrudd sammen og slik den ble presentert for kundene.

Dommen fra de uavhengige fagekspertene på lånefinansierte strukturerte spareprodukter har så langt vært klar: produktene var / er for dårlige til å kunne tjene interessene til Røeggen. Dette vil også gjelde de mange tusen kundene som har fått sine klageprosesser stanset i påvente av et rettskraftig utfall i Røeggensaken.

Gode valg av boliglån

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I går lanserte vi en rapport hvor vi oppsummerte funnene fra en serie tester Forbrukerrådet har gjennomført for å lære mer om hvordan forbrukere oppfører seg ved valg av boliglån.

Testdeltakerne, som alle var førstegangskjøpere av bolig og i modus for å kjøpe bolig på lånte midler, var med på ikke mindre enn 6 tester. Konkret bestod testserien av en kartleggingsundersøkelse, en kompetanseundersøkelse, et par preferansemålinger og en tekstforståelsesundersøkelse, i tillegg til et overvåket kundemøte hvor samtalen ble nært klinisk dissikrert og selgeratferden nøye regissert.

Med dette robuste testopplegget i ryggen, kunne vi konkludere med at a) selgere har helt avgjørende makt til å styre forbrukeres valg av boliglån, b) lånedokumentene har for dårlig tekst til å være nyttig.

Videre slutter vi at c) forbrukere får lånedokumentene på et for seint tidspunkt til å kunne bruke dem til å treffe veloverveide valg om boliglån.

Vi gir videre helt konkrete innspill på hvordan lånedokumentene kan forbedres. Innspillene gjelder tematisk sammensetning, men også helt ned til setningsoppbygning og ordvalg. I tillegg resonnerer vi rundt relasjonen mellom kjøper og selger og gir forslag til hvordan den bør kontekstualiseres for å gi større trygghet.

Dette skulle kanskje vekke interesse, og til og med nysgjerrighet i finansbransjen? Bransjen understreker selv titt og ofte at de stadig bestreber forbedring og at de hvileløst arbeider for trygge kundeopplevelsen. Men neida.

“Vi kjenner oss ikke igjen i kritikken fra Forbrukerrådet” sier Finansnæringens Hovedorganisasjon, FNO. “Informasjonskravene er så omfattende, at lånedokumentene også nødvendigvis må bli omfattende“, fortsetter de.

Til det første: Vi har kartlagt prosessuelle og mentale mekanismer som inntreffer hos kundene, som i sin tur avgjør maktforholdet mellom kunde og leverandør. Hvis vi i rapporten skulle stille oss kritisk til noe, så måtte det i såfall være til disse mekanismene – men det er jo like ufornuftig som å stille seg kritisk til tyngdekraften eller spedbarns griperefleks.

Til det andre: Informasjonskravene som stilles er det langt på vei finansbransjen selv som setter. Bransjen er alltid signifikant representert kommisjonene, utvalgene og arbeidsgruppene som former finansreguleringen. Retningslinjene for lånedokumentene er ikke noe unntak. 26 finansinstitusjoner skal ha bidratt i det arbeidet.

Det lar seg forstå at finansbransjens representanter kan ha en defensiv innstilling til Forbrukerrådet; vi har jo ingen betenkeligheter med å gi kritikk åpenlyst. Men denne gangen kunne man forvente at bransjerepresentantene løfter blikket litt og inntar en mer åpent og endringsvillig grunntone. Rapporten handler tross alt om hvordan ting kan gjøres bedre.

Og å gjøre det bedre trenger finansbransjen – også når det gjelder salg av boliglån.

Da EU-kommisjonen i 2011 målte hvordan 26.000 europeiske forbrukere opplever ulike delmarkeder, kommer markedet for boliglån på 49.plass av de 51 delmarkedene som ble målt. På jumboplass kom markedet for investeringsprodukter, en rang dette markedet også ble tildelt i 2010. Kommisjonen soppsummering var da at:

The markets which are most likely to be malfunctioning are:

1 All banking services
2 Telecom services (Fixed and mobile phone services and internet service provision)
3 Electricity supply, railways, second hand cars, real estate services, house maintenance, services & legal services

Hvis finansbransjen er tilfreds med dette omdømmet, er det bare å videreføre forholdene slik de er. Skulle bransjen ha et snev av sjenanse, kan man alltids begynne med å forbedre de kryptiske lånedokumentene.