Forskjell mellom Longvik-saken og Røeggen-saken

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Ivar Petter Røeggen tegnet i 2000 andeler i DNB Sektor 2000/2006 DNB Global 2000/2006. Ved utløpet av engasjementet hadde han tapt 230.000 kroner etter å ha plassert 520.000 kroner i de to produktene.

Da klaget han til Bankklagenenemnda og har senere fått rettslig behandling i Oslo Tingrett og Borgarting Lagmannsrett. Minst seks sider av Røeggens engasjementet har vært rettslig belyst og vekket allmenn oppmerksomhet. Dette er: a) lånet som DNB ga og som var en nødvendig forutsetning for at Røeggen i det hele tatt kunne gå inn i engasjementet. De lånte pengene fra DNB ble fordelt på b) en obligasjon som forrentet seg i DNB på samme måte som et bankinnskudd og c) opsjoner DNB kjøpte og forsikret i London og som skulle gi en eventyrlig avkastning til Røeggen. I tillegg kommer det d) gebyrene han måtte betale til DNB for å være i engasjementet. Punktene a-d utgjør til sammen produktpakken som Røeggen-saken handler om og sammen avgjør de produktets kvalitet, eller godhet om en vil. I tillegg har også e) rådgivningen som DnB ga og, f) brosjyrene og det skriftlige materialet som Røeggen fikk, vært rettslig belyst.

Halvor Lognvik og sønnen plasserte i 2006 2.5 millioner kroner i produktet Indeksobligasjon 2 2006-2010 i Storebrand. De har klaget og har fått sin sak rettslig prøvd helt opp til Høyesterett. I behandlingen av Longvikenes sak i tingretten og lagmannsretten, var det rådgivningen (punkt e i teksten over) som ble holdt som det sentrale. I Høyesterett var det derimot obligasjonselementet (punkt b i teksten over) som var det sentrale, hvor det ble argumentert for at obligasjonen ikke var til noen nytte for kundene, snarere tvert i mot. Longviks syn nådde bare frem hos mindretallet av de fem dommerne i Høyesterett.

Forbrukerrådet har engasjert seg i Røeggen-saken som hjelpepart. Det er ikke noe vi gjør ofte. Vi er hjelpepart fordi vi ønsket en rettslig vurdering av produktpakken som en helhet. Rådgivningen og dokumentasjonen har blitt trukket inn i de foregående rettbehandlingene, fordi det er relevant for helhetsforståelsen av i salget som pågikk. Med andre ord, har Røeggen-saken så langt tatt for seg et flertall av relevante forhold. Det skiller Røeggen-saken fra Longvik-saken.

For oss har dette vært mulig å angripe problemkomplekset fra flere hold, fordi vi har kunnet støttet oss til vurderinger fra uavhengige eksperter i finansfaglige, så vel som juridiske, fagmiljø. I Longvik-saken var det ingen finansfaglige eksperter direkte involvert. I Røeggen-saken spiller de en hoverolle, ved at de har gjennomstudert produktpakken, slik den faktisk var skrudd sammen og slik den ble presentert for kundene.

Dommen fra de uavhengige fagekspertene på lånefinansierte strukturerte spareprodukter har så langt vært klar: produktene var / er for dårlige til å kunne tjene interessene til Røeggen. Dette vil også gjelde de mange tusen kundene som har fått sine klageprosesser stanset i påvente av et rettskraftig utfall i Røeggensaken.

Stikkord: DNB, Halvor Lognvik, Høyesterett, Ivar Petter Røeggen, lånefinansierte, rådgivning, strukturerte produkter