What’s wrong with TTIP?

During the last two days consumer representatives has meet both US and EU TTIP- negotiators in Washington. TTIP – Trans-Atlantic Trade and Investments Partnership – is both controversial and not-controversial.

There is a lot of trade between European states and USA. 25.000 European subsidiaries operate in USA, and 50.000 US subsidiaries are estimated to operate in Europe. They are not operating in regulatory void, and as the numbers shown, there doesn’t seem to be much of commercial hindrance.

It is said to be 1400 trade agreements in EU alone. If this is so, why did consumer organizations use two full days to express concerns to TTIP, into the extent that Washington – journalist labeled our positions as paranoia?

Two reasons for our skepticism; first the process in which a trade agreement is negotiated is by tradition more opaque than other low act processes.

Second and in my view most troubling, is the arbitration mechanism which is a part of the negotiation. Investor-State dispute Settlement – ISDS- empowers foreign investors to initiate a proceeding against a state. The scope of the claims is to obtain compensation for alleged violations of their investments rights granted by the treaty.

ISDS came through as a mechanism in the 50s, as a protection against host states expropriating and nationalizing industries. But over time it has developed. From other trade agreements we have seen examples of legal proceedings whish clearly challenge the typical European view of democracy – and most likely some US views as well.

Centurion Health Corporation opened proceedings against Canada on health care services. Dow Agro Sciences opened proceedings against Canada for banning a pesticide and close at home Vattenfall consider actions against Germany for banning production of nuclear energy. All of this doesn’t mount as worrisome as the Phillip-Morris claim against Australia for introducing neutral packaging of cigarettes.

In the European tradition the governmental bodies are supposed to make firm regulation and the corporate side is expected to adapt to the regulation. This has been the European stand also in the financial markets. Consumer organizations demanded stricter rules on the financial industry and more active supervision form transnational agencies in the after math for the financial crises in 2008. And we got it. And we are satisfied with this.

We fear lawsuits from corporate banks in US against the European financial supervisory authorities for warning or banning specific financial investment products. We are concerned for the regulation banning remuneration between sellers and manufactures should be challenged. And we are also concerned about attacks on the pension system and our payments systems which exceed those in USA.

Are this concerns paranoia? Well, it would be possible to pass a verdict if there was more openness in the negotiations. In order to make a more fruitful environment for the ongoing negotiations both EU and US should provide the texts there are negotiated. Consumer organizations such as TACD, BEUC and The Norwegian Consumer Council demand more transparency.

Further the governing bodies should involve the civic society, ranging from environmental organizations, consumer organizations, family organizations and labor organizations in the same extent as they involve corporate interest organizations.

The negotiating teams just involve industrial interest in this stage. In the current state of EU, where short sighted efforts to create jobs have full attention, it might make sense. But the treaty will last longer than the financial slowdown that Europe experience right now.

Into the bank – in reverse

Living in a time where banking becomes comfortably digital, there is still belief in banks as a physical entity. I have learned from my colleagues in Which? – the consumer organization in UK – that there is yet an effort to introduce drive-thru-banking on the way.

Metro Bank announce launch of its first “drive-thru bank”, allowing customers to do their full range of day-to-day banking transactions without leaving their cars.

Marie Kemplay in Which? comments; «Drive-thru banking has been around for a while in a number of countries, especially in the US where it’s commonly used. However, previous attempts to introduce it in the UK have fallen a bit flat. For example, Barclays trialled a drive-thru cashpoint in Hatton Cross in the late 90s, but low usage meant the bank scrapped it after just six months»

While some of us heads on to the challenges of mobile banking after years with Internet banking, Metro Bank offers something else. A bit reveres? Yes, but variety is nice.

A kind reminder; Do not text the bank while driving thru it.

Warning on CDFs (contracts for difference)

According to our national financial authority sellers of CDFs are unbalanced in their information to consumers and investors about risks and return opportunity.

The Norwegian Consumer Council encourages consumers to disregard offers on CDF, unless consumers themselves fully understand the nature of these products and could afford to loose more money than they are investing. Our advice to the vast majority of consumers would simply to stay away.

Also the European financial authorities ESMA and the EBA warn investors on contracts for difference. It is said in their joint press release;

“The two authorities are concerned that during the current period of low investment returns, inexperienced retail investors across the EU are being tempted to invest in complex financial products, which they may not fully understand and which can end up costing them money they cannot afford to lose.

Andrea Enria and Steven Maijoor, (Chairs of the EBA and ESMA), warned:

– Retail investors across the EU should be aware of all the risks arising from investing in CFDs. These products appear to promise investors substantial returns at a low cost but may ultimately cost them far more than they may have intended or could afford to lose.

– CFDs are complex products that are not suitable for all types of investors, therefore you should always make sure that you understand how the product you are buying works, that it does what you want it to do and that you are in a position to take the loss if it fails.”

The authorises continues to raise alertness among consumers and investors by encouraging consumers to read their agreement or contract with the CFD provider before making a trading decision.

It a good reminder but we would like to add that consumers should be on full alert also to those promises and explanations that at given orally.

ESMA and EBA encourage consumers and investor to “check if the CFD provider is authorised to do investment business in your country. You can check this on the website of the CFD provider’s national regulator”

Concurrently with the publication of this warning, the EBA is addressing an internal Opinion under Art. 29 of the EBA Regulations to national supervisory authorities on the prudential supervision of CFDs.

Røeggen beseiret giganten

David vant igjen over Goliat etter tidenes bankkamp: I en enstemmig og knusende avgjørelse sier Høyesterett i dag at DNB må betale Ivar Petter Røeggen tilbake alt det han tapte på sin investering.

En bankkamp, som har pågått over seks år er vunnet i landets høyeste domstol i en fullstendig seier. Les dommen her.

Dommen er kommentert i store deler av media. For de av dere som foretrekker bilde og lys, anbefaler jeg jeg Dagsnytt 18. De to viktigste finansaktualitetene for forbrukere våren 2013 diskuteres 5:15 minutt ut i sending og fortsetter de påfølgende trettifem minuttene.

Eirin Eikefjord har gjort sine juridiske betraktninger over dommen fra sin blogg i Bergens Tidende. Den er tilgjengelig her.

Pressemeldingen fra Forbrukerrådet, som var partshjelper  (hvilket er noe atskillig mer enn bare å være en økonomisk garantist) i saken, er tilgjengelig her.

Og for et skråblikk på saken, har vi heldigvis mediehuset 5080.

Investeringsmarkedets tapte ære

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerrådet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Når en bransje havarerer etisk etter en seilas i urent farvann, vender forbrukerne den ryggen. Det forteller en fersk undersøkelse, utført i EU og i Norge oss.

Sist fredag publiserte EU-kommisjonens avdeling for forbrukersaker og helse rapporten fra Consumer Markets Scoreboard 2012. Dette er en rapport hvor kommisjonen måler hvordan forbrukere trives i ulike markeder. Målingen tar for seg ikke mindre enn 51 markeder. Målingen foregår i de 27 medlemslandene, og i år er også Norge og Island med. Norge var også med i 2010.

Dette gir interesseorganisasjonen Forbrukerrådet en unik mulighet til å sammenlikne tilstanden i våre forbrukermarkeder med markedene i andre europeiske land: Europeere er mest misfornøyd med investeringsmarkedet, bensinmarkedet, boliglånsmarkedet og markedet for eiendomsmegling. 

Bankkonto og boliglån topp ti

Tilstanden er noe annerledes i Norge. Vi er fortsatt minst fornøyde med investeringsmarkedet, deretter følger markedet for frukt og grønnsaker, internettjenester, bruktbilmarkedet og markedet for eiendomsmegling.

For finansmarkedene spesifikt, registrerer vi at europeere flest vurderer banktjenestene systematisk til bunnotering, mens norske forbrukere et mer fragmentert syn. For i 2012 vurderer nordmenn bankkontoproduktene og boliglånene inn i topp ti-lista. 

Dette må forstås med at norske forbrukere – sammenliknet med tidligere år – betaler mindre for boliglånene. Det betyr likevel ikke at boliglånene er riktig priset. Vi vet at bankene ved utgangen av 2012 har tilgang på billig kapital i pengemarkedet, at de knapt har noen risiko på boliglån – og at overskuddene vokser i bankene.

Tapt ære etter råsalg

Da finansbransjen ved tusenårsskiftet skulle vokse på salg av plasseringsprodukter, ble det truffet en rekke etiske valg som seinere har fått følger for finansnæringens ære. Det ble konstruert eksotiske og ugjennomtrengelige produkter som seinere ble råsolgt til forbrukere, som verken hadde forutsetninger for å forstå produktene eller hadde behov for dem.

Salget av strukturerte produkter og eiendomsfond kan stå som skrekkeksempler. At forbrukere i Europa og Norge i 2012 fortsatt mangler tillit til denne delen av finansbransjen, må sees i sammenheng med et fravær av oppgjør internt i bransjen med denne kulturen.

I rettssakene som gjelder salg av ugjennomtrengelige finansprodukter, argumenterer næringens på sin side på at ingenting var galt – verken med produktene eller måten produktene ble solgt på. Tvert imot forklares de tapte pengene med uflaks og Al Qaida. Når jeg også møter representanter for finansnæringen som ivrer etter en ny salgsbølge av strukturerte produkter, blir det nærliggende å tro at dersom det ikke kommer klare korrektiver fra myndigheter og domstoler, så må vi forvente nytt tøylesløst salg av eksotiske produkter fra finansverdenen.

Skeptiske forbrukere

Kanskje forbrukere har lært og vil vende ryggen til eventuelle fremtidige salgsfremstøt av eksotiske produkter. Det er i alle fall tegn som tyder på at vanlige forbrukere er langt mer skeptisk til kjøp av investeringsprodukter. I november kunne vi lese at 250.000 kunder har forlatt fondene, inkludert aksjefondene, som tradisjonelt har representert de mer gjennomsiktige finansproduktene. Dette kan representere en fare for næringslivets tilgang på risikovillig kapital, og i sin tur true innovasjon, sysselsetning og deretter finansiell stabilitet.

EU kommisjonens rapport forteller at norske forbrukere behersker boliglånsmarkedet bedre enn markedet for investeringsprodukter. Finansnæringens Fellesorganisasjon registrerer rekordstor vilje til å nedbetale lån. Dette er en trend som må heies frem. Veien til en langsiktig, solid husholdningsøkonomi går gjennom å kvitte seg med gjeld. Nedbetaling av boliggjeld er også viktig for makroøkonomien. Flere instanser har for lengst pekt på at husholdningenes boliggjeldsvekst representerer en utfordring for den finansielle stabiliteten i samfunnet.

Resultatene for finansmarkedet i den ferske EU-rapporten bør andre næringer derfor lære av. Forbrukerne kan være nådeløse: Dersom selskap havarerer på etiske problemstillinger, så vender forbrukerne fort hele bransjen ryggen. Selskapene i investeringsmarkedet betaler en pris i 2012 i form av manglende tillit – og det som kan se ut som en kundeflukt.

Sparebankens politiske filter

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

– Er du eller har du vært en politisk eksponert person, spør Sparebanken Øst. Hvem av oss er ikke politisk eksponert, tenker jeg. Jeg blir i alle fall eksponert for en mengde politikk.

Fordi jeg kjører bil, blir jeg eksponert for politiske beslutninger om tollsatser, veiavgifter og krav om EU-kontroll, i tillegg til politiske beslutninger om drivstoff og sikkerhetskrav til bilen, dekkene og veiene – bare for å nevne noen.

Jeg har også sett på hvordan det er å opprette topprentekonto i Sparebanken Øst. Det var her jeg ble avkrevd svar på om jeg var politisk eksponert. I et moderne lovregulert samfunn vil det logiske være å svare ”ja” på det spørsmålet.

Men det er jo ikke dette banken spør om, og det forstår også jeg. Det de spør om, er om jeg er en av dem de skal følge nøye med på. Banken spør om jeg er en ”PEP”, en politically exposed person. En PEP går for å være ”high risk in today’s regulatory environment” som utløser krav om spesiell varsomhet fra bankens side.

Det finnes ingen global omforent definisjon på en PEP, men det finnes retningslinjer. Financial Action Task Force (FATF) anser politisk eksponert personer for å være;

1. Current or former senior official in the executive, legislative, administrative, military, or judicial branch of a foreign government
2. A senior official of a major foreign political party
3. A senior executive of a foreign government owned commercial enterprise, and/or being a corporation, business or other entity formed by or for the benefit of any such individual
4. An immediate family member of such individual
5. Any individual publicly known to be a close personal or professional associate.

Ut fra dette skal jeg – mot logikken – svare nei på det spørsmålet som banken stiller.

At Sparebanken Øst i det hele tatt stiller spørsmål om politisk eksponering, følger av hvitvaskingsreglene som bankene er underlagt. «Vil du foreta overførsler til/fra utlandet som til sammen overstiger kr. 50.000 per år?», er et annet spørsmål banken stiller i samme åndedrag. 

Hadde jeg hatt noen penger å hvitvaske, ville jeg kanskje uansett svart ”NEI” på begge spørsmålene. Men det er ikke gitt at jeg ville sluppet unna, for det finnes lister over hvem som er politisk eksponert personer. Hos WorldCompliance er lista på 1,5 millioner mennesker, og oversikten vokser med 25.000 nye i måneden.

Nå bør vi nok akseptere at banken spør om vi er PEP eller ikke, men da bør den stille spørsmålet mer forståelig enn den gjør på hjemmesidene i dag.

En annen ting banken med stor hell kan gjøre, er å se på avtaledokumentene. Disse produseres automatisk når man søker via nettet. Dette er praktisk, fordi kunden får tilgang til dokumentene raskt. Her vil man også, på siste side, finne en norskspråklig definisjon av hva en politisk eksponert person er.

Dette lyder forbilledlig, men har den hake at avtaledokumentene utgjør ikke mindre enn femten sider. I antall ord i dokumentet er på hele 6.800 ord. Til sammenlikning består Norges grunnlov (revidert versjon) av ca. 5.000 ord.

Dette må være litt av en sparekonto med komplisert prisstruktur, når den må beskrives med en ordrikdom som overgår en hel konstitusjon? Neida, dette er en rett frem sparekonto, som i tillegg opplyses å være gratis!

Sparebanken Øst kan helt sikkert, og med troverdighet, fremføre at også det massive avtaleverket skyldes krav fra myndighetene.

Jeg mener likevel banken – på linje med andre i finansbransjen – kan forenkle forbruker-hverdagen i finansmarkedet ved å heve kvaliteten på avtaledokumentene. Heller ikke finansbransjen kan kommunisere både lenge og vel.

Effekten blir fort at ingen kunder leser papirene. Og da blir papirhaugen bare en diger ansvarsfraskrivelse, en disclaimer, som bankene bruker for å komme seg ut av mulige fremtidige rettstvister. Det bør også våre lovgivere merke seg.

Men det vil sikkert være verre tilfeller enn det jeg har funnet hos Sparebanken Øst – og noen er allerede omtalt av Forbrukerrådet. Se for eksempel her.

Ikke lenger tvunget til kreditt

 

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Det ikke er vanskelig å være tydelig på om et kredittkort er en tvungen del av en kundepakke. Men bankene har ganske lenge gjort sitt beste for å maskere bort denne sentrale opplysningen – også overfor ungdom under utdanning.

Forbrukerrådet har i år hatt en dialog med Finanstilsynet om hva som tilbys av såkalte produktpakker og hvordan de markedsføres.Pakkene kalles  gjerne fordels- eller lojalitetsprogrammer. Det er ikke fritt frem for å komponere slike pakker i Norge. Begrensingene finnes i markedsføringslovens bestemmelse om  tilgift, samt – og kanskje viktigere – i Forskrift om produktpakker m.v. Denne forskriften er rimelig kort; med rubb og stubb er den bare på 145 ord.

Forskriften sier at bankene ikke kan tilby en tjeneste på betingelse av at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste («betinget salg» eller «koblingssalg»). Det heter videre at en bank heller ikke kan gi en kunde særlig gunstige vilkår så lenge det er betinget av salg. Men forskriften inneholder også et romslig unntak om at finansinstitusjoner kan selge produktpakker hvis «et samlet tilbud av flere tjenester er begrunnet med kostnadsbesparelser».

Dette frisinnede unntaket har ført til at norske banker alltid har en eller annen produktpakke eller et fordelsprogram å tilby. Og det selges tilsynelatende i stort monn. I følge undersøkelser gjennomført av Finansnæringens Fellesorganisasjon er nesten annenhver norsk bankkunde med i et såkalt  kundefordelsprogram.

Selv om disse pakkene er utbredte, er de ikke uten problemer. Prisen man betaler for de enkelte tjenestene tilsløres og gjør det vanskelig å sammenligne pris. Produktpakkene  gjør det  også vanskelig for forbrukere å skifte leverandør. Høyere  barrrierer for flytting hindrer konkurransen mellom bankene.

Man mistenker også  produktpakkene for å utløse kjøp av irrelevante tillegg, som man egentlig ikke trenger, som teaterbilletter, hotellopphold eller forsikringer.

Det er Finanstilsynet som er satt til å passe på at bankene følger reglene for salg av produktpakker. I juni i fjor satte tilsynet foten ned for salget av Totaltkundepakken i DNB og påla Norges største bank å endre innhold i pakken og markedsføringen av den. I mai i år vedtok Finanstilsynet at samme bank ikke kunne selge eller markedsføre sin studentpakke, fordi den inneholdt et  kredittkort, som var obligatorisk. DNB har for lengst etterkommet kravene og endret markedsføringen.

Men hva med markedsføringen hos de andre bankene?

Så seint som i mars i år, åtte måneder etter at Finanstilsynet grep inn overfor DNBs Totalkundepakke, fant vi 25 banker som fortsatt markedsførte likeartede totalkundepakker.

Senest i oktober i år, fem måneder etter at Finanstilsynet grep inn overfor DNBs studentpakke, fant vi markedsføring av studentpakker med kredittkort hos ni banker. I ettertid har flere av bankene fremholdt at de likevel ikke selger pakkene med obligatorisk kredittkort. Dette kommer ikke klart frem i markedsføringen.

Det burde vært klart, for det ikke er vanskelig å være tydelig på om et kredittkort er en obligatorisk del av en kundepakke. For å vise hvor enkelt det er, har jeg valgt å vise to eksempler. Det kunne vært flere, men to er nok for å få frem poenget mitt.

DNB Student

  

Jernbanepersonalets Bank og Forsikring Total Student

Så enkelt kan det altså gjøres.

Nå har jeg verken spurt DNB eller Jernbanepersonalets Bank og Forsikring om tillatelse for å bruke deres markedsføring på denne måten. Skulle de steile  fordi jeg tar meg slik til rette, vil jeg raskt og uten såre protester endre min bloggpost.

Et ekko av Røeggen i Brussel

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

På hva vi trodde skulle være siste dag i Høyesteretts behandling av Røeggen-saken, 26. oktober, fant det sted en særs viktig avstemning i EU-parlamentet: Den vil ha betydning for norske små-sparere som ønsker å å plassere penger i finansielle instrumenter.

Paradoksalt nok er  de gode vedtakene i Brussel knyttet til hvordan man kan sikre god kvalitet på produktene som lanseres – altså noe om har vært Forbrukerrådets motivasjon for engasjementet i Røeggen-saken.

EU-parlamentet vedtok å øke forbrukervernet gjennom et krav til firmaene som selger investeringer: De plikter heretter  å evaluere kvaliteten på produktene først. I tillegg vedtok parlamentet at tilsynsmyndigheter skal kunne forby salg av finansielle instrumenter som ikke er egnet for forbrukere – men som tvertimot kan påføre dem store tap.

Mange har kanskje trodd at dette allerede er på plass, ettersom vi har sett slikt produktansvar i andre markeder hvor vi er forbrukere. Men nei. Produktregulering og produktgodkjenning i finans er ikke som i industrien. Så langt har forsvarsverket  av lover og regler, som skal ivareta forbrukernes, interesser vært tungt plassert på ryggen til selgerne. For selgerne som møter kundene og som gir sine anbefalinger,  har lenge hatt plikt til å ivareta kundenes interesser.

Det parlamentet nå går inn for, er å trekke forsvarsverket lengre inn i kjernen av virksomhetene, nemlig til miljøene som lager dissse instrumentene. Det er svært fornuftig. Vi har sett nok tilfeller av at selgere blir satt under press for utelukkende å ivareta arbeidsgiverens interesser.

Salget av warrants kan stå som et eksempel. Finanstilsynet nærmest beklager at de ikke kan forby salg av denne typen produkter til vanlige småsparere, men de mangler lovhjemlene. Warranter er høyrisikable plasseringer, som i realiteten er ulike former for veddemål. Normalt vil risikoen for at kunden taper alt, overskride sjansene for gevinst. Men for utstederne er det ingen risiko.

Hele Europa har hatt dårlige erfaringer med å ha finansregulering plassert så tungt på selgere. Forbrukere har elendig tillit til den delen av finansbransjen som beskjeftiger seg med sparing og investeringer. Norge er ikke noe unntak, selv ikke etter at råsalget av strukturerte produkter og eiendomsinvesteringer ble kneblet.

Men de som måtte mene at alt er brakt tilbake til sin orden i Norge, bør bruke litt tid på Finanstilsynets rapporter fra stedlige tilsyn. Etter et tilsyn hos Warren Securities AS (tildl. Warren Bank AS), konkluderer Finanstilsynet i år med selskapet hadde brutt sentrale bestemmelser om god forretningsskikk, i tillegg til andre viktige bestemmelser.

Rapporten viser blant annet at kundene hadde fått svært uriktige opplysninger om sannsynligheten for å tape alle pengene. Foretaket forklarte dette med en trykkfeil. Slike feil ville Warren Bank AS ha avdekket, hvis det hadde vært gjort god sikring av kvaliteten på produktet og prospektet de ga til kundene.

Forbrukerrådet, sammen med andre europeiske forbrukerorganisasjoner, hadde helst sett at EU-parlamentet i hadde gått for et forbud for finansielle selgere til å motta provisjoner fra andre enn kunden. Men parlamentet stemte for begrensninger for uavhengige investeringsrådgivere til å motta penger fra utstedere. Dette likner  på en måte det vi allerede har i Norge.

Men de grep som EU-instansene nå går, er derfor også høyst relevante for norske forbrukere i dag.  Vi får derfor håpe at  saksordføreren i EU-Parlamentet, tyske Markus Ferber (EPP), har rett når han fremholder at de reglene Parlamentet stemte fram ”guarantees that firms design products for their clients – and not to meet their own interests”.

Når Forbrukerrådet tok feil da vi trodde 26. oktober skulle bli den siste dagen i Høyesterett for Røeggen-saken, skyldes at dommerne har kalt partene tilbake til ytterligere forklaringer. Derfor skal vi stille på nytt fredag 16. november.

Klima for billigere lån

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Norske banker har nå tilgang på penger billig. Pengemarkedsrenta faller, samtidig som kundene fyller opp sparekontoene. Og Norges Bank vedtok i går at styringsrenta forblir lav. Dette må komme oss forbrukere til gode.

Bankene taper ikke  penger på boliglånene. Boliglån er et tilnærmet risikofritt produkt for bankene. Slik stjernene står nå, skulle vi sett lavere utlånsrenter. Men bankene holder tilbake. De skummer fløten alene.

Bankene begrunner sitt status quo med at de må fylle reservene for å imøtekomme nye felles europeiske krav til reserver. Denne begrunnelsen treffer ikke veldig godt. Allerede i fjor viste Finanstilsynet at norske banker allerede hadde nådd kravene. Bankene unnlater også å fortelle at de nye kravene vil gjøre boliglån forholdsvis gunstigere for banken enn andre typer lån.

Skarpere konkurranse mellom lånetilbyderne ville skapt lavere priser på boliglån. Forbrukerrådet oppfordrer derfor lånetakere til å sette i gang forhandlinger med bankene sine nå. Et fornuftig sted å begynne forhandlingene er på finansportalen.no. Her får du oversikt over prisbildet for alle typer boliglån som tilbys i det norske markedet.

Nordmenn betaler i dag mer for sine boliglån enn svenskene og danskene. Der vi normalt betaler 4 prosent i effektiv rente, betaler svenskene 3 prosent. I Danmark finnes det sågar boliglånstyper som ligger under 2 prosent i effektiv rente. Også bankene i Sverige og Danmark er underlagt de nye felleseuropeiske reglene, som våre egne banker gjemmer seg bak.

Det er derfor nå tid for å reforhandle prisene på norske boliglån.

Skaper Finanstilsynet et klasseskille i boligmarkedet?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Igjen fremmer finansbransjen krav om at bankene må slippe unna regelen om at boligkjøpere må stille opp med 15 prosent av beløpet selv når de skal ha lån.

Som alltid før fremføres en bekymring for at regelen skal lage et klasseskille mellom de som har tilgang på penger og de som ikke har det. Dette er jo et kjent trekk ved fungerende kapitalistiske markeder, men vi kan jo ikke anta at finansnæringens fremste interesseorganisasjon har på vokst på seg en anti-kapitalistisk mentalitet.

For finansaktørene er boliglån et godt produkt i disse dager. Akkurat nå kan norske banker selge boliglån nærmest risikofritt. Bankene taper ”ingenting” på boliglånene. For en næring som lever av risiko, er dette en god situasjon.

Bankene har dessuten god tilgang på penger – og prisen er fallende. Samtidig kan det synes som om norske forbrukere har akseptert prisen vi betaler for lån, selv om den er 25 prosent over det svenskene må ut med og dobbelt så mye som danskene kan få lånet sitt for.

Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) legger frem interessant doumentasjon. Tallet på unge mennesker som får pengehjelp av foreldrene med boligkjøpet har økt. Beløpene de mottar i hjelp har også vokst. Unge voksne  i Oslo får mer hjelp av foreldrene enn andre steder i landet. Når 60 prosent av de unge i Oslo får hjelp av foreldrene, er tilsvarende andel i nord-norge bare 20 prosent.

Også vi i Forbrukerrådet er kjent med at unge er i en utfordrende boligsituasjon, men for oss er det mer nærliggende er å tolke dette som at det er vansker med boligmarkedet: For vi mangler boliger i pressområdene der forbrukere ønsker å bo.

Et annet problem som stadig blir rapportert er at unge etablerere blir utkonkurrert av godt voksne, som kjøper bolig som en investering. All den tid godt voksne (foreldrene) er bedre bemidlet enn unge etablerere, vil unge tape denne konkurransen i boligmarkedet.

De bemidlede søker ikke lengre til finansielle produkter for å øke verdiene sine. Tilliten til finansmarkedet er lav og det må sees i sammenheng med skandalene som har blitt rullet ut. At plasseringer i aksjemarkedet har gitt så lite avkastning over så lang tid, har forsterket aversjonen mot å gå inn i finansielle instrumenter, slik at vi nå putter 9 av 10 kroner som vi har til overs i varianter av sparekonti.

Manglende tiltro til nytten av plasseringer i finansielle instrument, boligmangelen i pressområdene, samt reglene for boligbeskatning, gjør det rasjonelt for voksne å kjøpe boliger de ikke har tenkt å bo i selv. Dette skaper skjevheter, som noen synes å tolke som klasseskiller. Men å si at skjevhetene vokser ut av 15 prosent -regelen blir for enkelt.  

Det er ikke så vanskelig å forstå motivet FNO har for å motarbeide denne regelen. Faller regelen bort, vil man jo kunne selge mere lån.

Men det er kanskje ikke akkurat det vi trenger nå. Det er ikke nødvendigvis godt samfunnsansvar å øke tilbudet av boliglån i en situasjon hvor boligprisene er svært høye og når det stadig blir antydet at rentenivået må heves. En liberalisering av utlånsreglene vil kunne føre til en fremtidig økning i tallet på lånekunder med betalingsvansker.

Kravet om 15 prosent egenkapital ble innført i desember 2011. I tiden forut var  det en ambisjon om at boliglånskjøperen skulle stille 10 prosent av lånebeløpet selv. Og økningen på fem prosentpoeng ble umiddelbart motarbeidet av dem som lever av å selge boliglån og dem som selger boliger.

Men Finanstilsynet strammet grepet i 2011 fordi tilsynet mente at for mange banker lånte ut for mange lån med høy risiko. Finanstilsynet la til grunn at 38 prosent av de nyeste lånene ble gitt med høyere belåningsgrad enn 90 prosent. Tilsynet vektla videre en urovekkende høy andel avdragfrie lån, altså lån hvor lånetakere bare plikter å betjene renteutgiftene uten avdrag. I fjor var omlag hvert fjerde lån innvilget uten krav til reell betjening.

Slikt øker faren for at banker går omkull. Å hindre at banker går omkull har Finanstilsynet definert som sin primæroppgave. Skulle bankene slite med soliditetsproblemer, ville blitt forstått som at tilsynet ikke har gjort jobben sin. Derfor skjerpet Finanstilsynet regelene.

Innskjerpingen har av blitt misforstått som et grep for å dempe boligprisutviklingen. I et moderne samfunn er rentene primærvåpet mot økte boligpriser. Men våpenet tas ikke i bruk i frykt for at det kan koste Norge arbeidsplasser i eksportnæringen.

Skattepolitikken er et annet våpen i dette arsenalet . Blant politikere er det få som mener boligbeskatning er en god ide. Det er derimot grunnholdningen blant fagøkonomer. Økonomene, på sin side, glemmer gjerne at forbrukere helst kjøper bolig for å ha et sted å bo.

Nå er det det er flere håndfaste tegn også i det politiske miljøet på at boligpolitikken revitaliseres. Det er bra. Men når boligpolitikken revitaliseres må mange mulige tiltak for å løse boligunderskuddet i pressområdene vurderes.

Den politiske interessen for en vital boligpolitikk må fortsetter inn i valgkampen før Stortingsvalget neste år.