Finansklagenemndas framtid

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Med politisk trykk lanseres nå ideen om en offentlig finansiering av tvisteløsning etter klager på bankene. Forslaget har krav på å bli veid, vurdert og reflektert over. Utfallet av den øvelsen er derimot ikke gitt.

På Stortinget i vår har vi fått oppleve at flere politikere gjør seg tanker om organiseringen av finansklagenemnda. I første rekke står Hans Olav Syversen fra KrF. Syversen, som sammen med flere KrF- representanter foreslår ( i dok8:88) å erstatte Finansklagenemnda med et statlig, uavhengig organ. I dette ligger det at offentlige midler skal finansiere tvisteløsningssystemet i finans.

Til nå har Finansklagenemnda, som det fremste tvisteløsningssystemet for klager fra kunder på finansområdet, vært overlatt til bransjens og  brukernes representanter. Forbrukerrådet, som er en uavhengig interesseorganisasjon for forbrukere, opptrer på vegne av brukerne.

De fire klagenemndene, som utfører klagebehandlingen i Finansklagenemnda, avgjør sakene på bakgrunn av gjeldende rett. Verken interessene til bransjen eller forbrukerne skal tillegges vekt. Det er lovverket og rettspraksis som er fasit. Det er på denne måten nemndene er nøytrale.

Å innføre et statsfinansiert tvisteløsningssystem for finanstvister er ikke det samme som at embetsverket skal behandle klagene fra forbrukerne. I Norge finnes det flere statsfinansierte tvisteløsningssystem hvor dette ikke har skjer. Forbrukertvistutvalget, som avgjør tvister i forbindelse med kjøp av varer, håndverkertjenester og angrerett, er ett eksempel.

Det er derfor på sin plass at våre folkevalgte har meninger og ambisjoner for Finansklagenemnda. Finansklagenemnda er, som  finansminister Sigbjørn Johnsen understrekte i Stortingets spørretime 11. april, en brikke i den helheten som utgjør forbrukersikkerhet i finansmarkedene.

Finanstilsynet er likevel en viktigere brikke å ta tak i. Et riktig forbrukerbeskyttende finanstilsyn er i stand til å forhindre at forbrukertvister oppstår. En klagenemnd kan bare lande tvistene etter at de har oppstått. Sigbjørn Johnsen har derfor rett i at samfunnets behov for en Finansklagenemnd i stor grad styres av hvordan Finanstilsynet fungerer og er organisert. Vi ville dessuten lagt til at bankenes etterlevelse av lover og regler, også er en viktig hvilken nenmd samfunnet trenger.

Forbrukerrådet støtter finansministeren når han i spørretimen onsdag 11. april, åpnet for å gjennomgå organiseringen av Finanstilsynet. Det finnes velfungerende systemer i andre land vi kan sammenlikne oss med, som har løst den iboende konflikten som ligger i et Finanstilsynet, som både skal sikre finansnæringens soliditet og simultant sikre forbrukerinteressene.

Oppmerksomheten fra politisk hold til hvordan Finansklagenemnda er organisert og finansiert har kommet fordi velgere har tatt kontakt og delt sine erfaringer. Mange av de som henvender seg til politikerne har også vært hos Forbrukerrådet. Investorgruppen2011 er en av dem jeg personlig har vært i kontakt med, og som har vært verdifull for meg. Direkte dialog med forbrukere var utslagsgivende for at Forbrukerrådet i 2009 igangsatte avviklingen av daværende Bankklagenemnda, og – sammen med næringens interesseorganisasjoner – opprettet et mer robust system i det som ble Finansklagenemnda.

For oss har det vært viktig å ha en klagenemnd innen finans. Hvis den faller bort, må forbrukere ta klagen direkte til domsstolene. Det koster atskillig. Uten et lavterskeltilbud, som nemnda er, vil det bli færre forbrukere som klager. Færre klager betyr færre korrektiver for å utvikle et balansert og velfungerende finanssystem. Forbrukerrådet ønsker derfor fortsatt en klagenenemnd.

Hvilken type nemnder Forbrukerrådet ønsker seg, er beskrevet i vårt høringssvar til Tvisteløsningsutvalget. Høringssvaret ble forfattet på et tidspunkt hvor statlig finansiering av nemndene ikke var presentert som en reell mulighet.

Det er en prinsipiell side i at skattebetalerne skal plukke opp regningen for tvister, som næringsaktørene har forvoldt eller skulle ha styrt unna. På den andre siden kan bransjefinansiering skape utydelighet om nemndens uavhengighet. Det er for Forbrukerrådet vanskelig å leve med.

Hans Olav Syversens forslag i Stortinget og  finansminsterens respons er nye signaler. Og  det er først nå offentlig finansiering av tvisteløsningssystemet i Finans lanseres med trykk. Det er et forslag som har krav på å bli veid, vurdert og reflektert over.

En vurdering kan være å se om statlig finansiering lar seg kombinere med ”forurenser betaler”-prinsippet, som praktiseres idag. F.eks. en modell hvor næringssiden betaler de utgiftene forbrukere påtar seg for å oppnå rettslig avklaring i saker hvor forbrukeren har vunnet frem i nemnd, men hvor forsikringsselskapet eller banken avviser nemndas vurdering.

Stikkord: , , , , , , ,

3 kommentar to “Finansklagenemndas framtid”

  1. Jarle Vinje Says:

    Lovgiver bør sette rammer for finansnæringen, som medfører at denne ikke får tilby «spareprodukter» i forbrukermarkedet, hvor forbrukeren er avhengig av mye flaks og svært gunstige markedsforhold i forhold til «spareproduktet» for å kunne oppnå avkastning. Et spareprodukt må som utgangspunkt forventes å gi garantert avkastning for spareren.

    • Jorge B. Jensen Says:

      Kollega, Jarle Vinje, henviser ti l en viktig distinksjon mellom sparing og investering som to nokså forskjellige aktiviteter. Sparing er noe man gjør når man har av penger til overs og som man ønsker å trygge til et fremtidig formål behov. Investering er derimot noe man gjør for å sikre fremtidige inntekter. Det er også en stor forskjell på (små-) sparere og investorer. Sparere har gjerne som motiv at de ikke vil tape penger. Investorer derimot oppsøker risiko, fordi det er her man ser mulighet for fortjeneste.

      Begrepsbruker kan være forvirrende, men ikke likegyldig. Når man omtaler vanlige ”småsparere” som ”investorer” senkes terskelen for å velte ansvaret på forbruker. Det er opportunt å snakke om investorer og investeringsprodukter i rettsprosesser og når det finnes en eller annen form for tvist. Når produkter skal selges er det opportunt å benytte begrepet sparer og spareprodukter – fordi det ufarliggjør og allmenngjør.

      Fordi jeg kjenner Røeggen saken veldig godt, bruker jeg den som eksempel. Røeggen omtaler seg selv som småsparer. Retten og banken omtaler han helst som investor og engasjementet som investering. Noen utvalgte passasjer fra dommen i Lagmannsretten:

      side 14: ”…beregnet at det var ca 60 prosent sannsynlighet for at Røeggen ville tape på sin investering.”
      side 15: ”…Røeggen valgte å lånefinansiere sin investering, innebærer det at han samtidig låner både til og fra banken.”
      Side 17: ”…Banken mener at lån ikke var noen forutsetning for investeringen, men bare et tilbud…”.
      Side 18: ”…Etter lagmannsrettens syn kan det reises kritikk mot banken for at informasjonsmateriellet om aksjeindeksobligasjonene inneholdt feil, og for at banken ga Røeggen inntrykk av at dette var en investering han ikke kunne tape på”

      Klart disse setningene ville sett annerledes ut hvis begrepet ”sparing” var benyttet.
      Tape på sparing – det lyder rart. Er det ikke en selvmotsigelse at man låner ut penger for å tillate sparing? Joda. Det er derimot ikke paradoksalt å snakke om ”lånefinansiert spekulativ investering”.

  2. Stortinget slår ring om forbrukerne i finansmarkedet « Forbrukerrådet Finans Says:

    […] gjøre det lettere å være forbruker i finansmarkedene. Etter at finansminister Sigbjørn Johnsen i april uttalte seg imøtekommende og positiv til forslaget, ble det først […]

Legg igjen en kommentar