Hytter neven mot 15-prosenten

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

En av de store snakkisene i det finanspolitiske terrenget har det siste halve året vært kravet fra Finanstilsynet om 15 prosent egenfinansiering av boliglån.

Banker, eiendomsmeglere og deres engasjerte våpendragere trykker på for å etablere et situasjonsbilde, hvor Finanstilsynets krav om egenkapital på boliglån fremstår som en sosial urett, som setter unge i en fortvilt situasjon. Ord som «klasseskille», «urettferdig» brukes så ofte at en kan lure på om disse næringsaktørene er blitt anti-kapitalister.

Men dette er aktrører som tjener penger på en hemningsløs utlånsiver.

Hovedproblemet i boligmarkedet er ikke at Finanstilsynet har økt kravet til egenfinansiering fra 10 prosent til 15 prosent for de som søker lån til bolig. Problemet er at det finnes for få boliger. Mange års fravær av en aktiv boligpolitikk har ført til et for stramt boligmarked.

Dessverre er det mange som har misforstått hvorfor dette kom til. Det kom fordi Finanstilsynet var misfornøyd med utlånspraksisen og dermed disiplinen i finansnæringen.  For 15-prosenten har lite med boligpolitikk å gjøre.

Litt bakgrunn: Finanstilsynet gav et styringssignal til bankene i mars 2010: De måtte være mer restriktive med utlån. Finanstilsynet mente at bankene gav for mange høyrisikolån. Mer folkelig snakker vi om å ”lån over pipa”, når vi skal beskrive at bankene låner ut mer til forbrukeres boligkjøp enn det boligen er verd eller hva forbrukere klarer å betjene.

Finanstilsynet satte den gang en grense på 10 prosent egenkapital. Dette signalet tok ikke bankene alvorlig. På en pressekonferanse i september 2011 var den da nokså nyansatte finanstilsynsdirektør Morten Baltzersen klar på at han var misfornøyd med bankenes vilje til å etterleve kravene til ansvarlige utlån. Dette kom også skriftlig til uttrykk. Han lanserte derfor 11 innskjerpende tiltak til vurdering.

Motivet hans var ikke rå omsorg for forbrukere. Motivet var å sikre finansiell stabilitet. Frykten var at utlånsiveren skulle knekke ryggen på det norske bankvesenet. I desember 2011 fastsetter Baltzersen de nye reglene. Uten å uttale ordene, viste Baltzersen med gjerning, at han ikke så at bankene ivaretok sitt samfunnsansvar på en god nok måte og at tilsynet derfor måtte gripe inn.

Baltzersen reaksjon er ikke unik. Når EU gjennomgår reglene for boliglån i Europa, legges det frem forslag med restriksjoner på hvor høyt beløp banker kan låne ut i forhold til boligens verdi. Loan-to-value, kalles det i direktivspråket. Ikke overraskende er det spanjoler som fremmer slike forslag. De står til knes i ettervirkningene av et tøyleløst boliglånsmarked.

I utgangspunktet er dette et upopulært politisk budskap. Man vinner ikke ungdomsstemmer på å foreslå reguleringer, som betyr at forbrukere ikke skal kunne skaffe eller forhandle seg frem til et lånebeløp til boligformål etter egen vurdering.

Det er også et  upopulært forslag rent næringspolitisk. Banker, kredittinstitusjoner og eiendomsmeglere tjener penger på en frisluppen utlånsiver fra bankene, som sikrer høy boligomsetningen til stadig høyere priser.

Disse næringsaktørene er jo ingen politiske hvemsomhelst. Sammen med våpendragere trykker de på for å etablere et situasjonsbilde, hvor kravet fra Finanstilsynet om egenkapital fremstår som en sosial urett, som setter unge i en fortvilt situasjon.

Dette kan etterprøves ved å google ”Klasseskille+boligmarkedet”.  Eiendomsmeglere, banksjefer, forbrukerøkonomer (bankenes PR-medarbeidere med en snasen tittel) og Prognosesenteret  AS (som eies av eiendomsinvestorer ) utviser en omsorg for ubemidlede unge voksne vi ikke har sett maken til.

Media har absorbert budskapet og formidler det gjerne. Det sist registrerte gjaldt en 20 år gammel student som ikke kunne få kjøpt leilighet på Grünerløkka i Oslo. Og før han, har vi for eksempel kunnet lese om 18- åringen som ”kan bare drømme om egen bolig” og  en 19-åringen som ”tror at han først om fem til seks år har råd til egen bolig”. Vet disse, at det i generasjoner før dem, har vært en utopi å eie egen bolig, før man var i lønnet arbeid?

Uansett ble 20-åringen et tema i en paneldebatt jeg deltok i forrige uke,  i Oslo militære samfund. Publikum var aktive og påpekte at 20-åringens krav om å få låne penger nok til bo i et av Norges mest attraktive boligstrøk for unge, kunne oppfattes som urimelig. Det ble også påpekt at vedkommende kunne skaffe seg bolig til en tredjedel av prisen, hvis han aksepterte å bo 15 minutter med t-bane utenfor hovedstaden.

Tilsvarende budskap kom for øvrig frem i kommentarfeltet til artikkelen jeg refererer til. Jeg tror uansett ikke at dagens unge jevnt over er bortskjemte og kravstore. Mediene er derimot flinke til å finne en case, som passer i deres setting.

Hovedproblemet i boligmarkedet er ikke at Finanstilsynet har økt kravet til egenfinansiering fra 10 prosent til 15 prosent. Problemet er for få boliger. Mange års fravær av en aktiv boligpolitikk har ført til et for stramt boligmarked.

Dette har det politiske Norge identifisert og gir nå etter hvert vitale signaler på at dette viktige området:

Fra tidligere har de avgåtte statsministere; Kåre Willoch og Oddvar Nordli, krevd en mer aktiv boligpolitikk. LO fornyet kravet i 1. mai-talen til Roar Flåthen.

I Arbeiderpartiet har et eget boligutvalg allerede leverte sin rapport til partiets programkomité. Rapporten preges av mange gode forslag. En samlet opposisjon (Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre) sier i kommentar til finansmarkedsmeldinga at økende boligmangel, særlig i sentrale strøk, skaper problemer for unge i etableringsfasen. Vi må forvente at også disse partiene skriver inn en aktiv boligpolitikk i valgprogrammene for 2013.

For opposisjonen blir det viktig å revidere og supplere allerede gitte boligpolitiske innspill. Økte grenser for BSU -sparing (som er meningsfullt av andre grunner enn boligpolitiske) og reversering av kravet til 15 prosent rører ikke ved den egentlige årsaken til usosiale forhold i boligmarkedet.

Årsaken er mangelen på boliger – og at det mangler tilrettelegging for de som skal etablere seg i bolig for første gang.

Stikkord: Finanstilsynet, Kåre Willoch, loan-to-value, Morten Baltzersen, Oddvar Nordli, Roar Flåthen