Silje Sandmæl retter baker for smed

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Silje Sandmæl arbeider til daglig som DNBs samfunnsansvarlige alibi i forbrukerspørsmål. Hun støtter seg til Forbrukerrådets undersøkelse av kravbrev fra inkassoselskapene, når hun krever at skolebarn må bli bedre skolert i finans. Hun peker på er at vi fant at 31 av 33 unge voksne ikke forstår innholdet i inkassobrev. Dessverre foreskriver hun helt feil tiltak når hun tenker høyt om hvordan vi som samfunn skal angripe problemet.

Undersøkelsen konkluderer med at inkassospråket må bedres og det må gjøres nå. Når inkassoselskapene digger formuleringer som «begjæring om tvangsdekning i løsøre ved tilbakeleveing til salgspanthaver» og «avholdelse av forretning» og samtidig forventer å bli forstått, er det en avsporing å kreve flinkere forbrukere. Det er åpenbart enklere, raskere og tryggere å forbedre inkassoselskapenes språkføring.

Det er lett å tenke seg at finansbransjen faktisk ønsker avsporing. Hvis de oppnår at resten av samfunnet anstrenger seg med å forbedre forbrukerne, kan finansinstitusjonene stevne frem som de gjør i dag.

Men det vi trenger er forbedrede finansinstitusjoner. Bankene ser ikke noe galt i å pådytte tenåringer kredittkort selv om ungdommene ikke vil. Selgere av spareprodukter har track-record av råsalg med sine produkter og har over 2000 klager på vent i Finansklagenemnda. Kredittkortselskapene anser det som greit å oppfordre kunder til ikke å betale dyr gjeld.

På disse områdene er Sandmæl taus. Det er forståelig, ettersom de såkalte forbrukerøkonomene først og fremst er medievennlige PR-medarbeidere som fremholder det som er godt ved egen arbeidsgiver.

Forbrukerrådet er ingen motstander av skolering av forbrukere og heller ikke framtidens forbrukere som nå er i barneskolen. Men Forbrukerrådet ønsker å skape balanse mellom finansselskapene og kunder nå, og da kan vi ikke slå oss til ro med at privatøkonomi innføres i læreplanene.

Det haster med å skape balanse mellom kjøper og selger av finansprodukter. Finansbransjen er den bransjen hvor forbrukere føler seg mest utsatt. Det er mye å ta tak i, atskillig mer enn å flikke på læreplanene.

Uttrykket «å rette baker for smed» stammer fra Johan Herman Wessels Smeden og Bageren (1777). I historien er det smeden som har hadde forbrutt seg og skulle etter loven henrettes, men da byen bare hadde én smed, men to bakere, ble en av de siste tatt i stedet.

«rette baker for smed». (2012-02-14) I Store norske leksikon.

Suomalaiset torpedoivat asuntoluottodirektiiviä

Euroopan parlamentin suomalaisjäsenet Carl Haglund, Sari Essayah, Sirpa Pietikäinen, Eija-Riitta Korhola ja Mitro Repo ovat ilmeisesti sitä mieltä, että Euroopan nykyinen taloustilanne on liian vakaa. Ehkä siksi he ehdottavat poistettaviksi tärkeitä kohtia parhaillaan käsittelystä olevasta asuntolainadirektiivin luonnoksesta (direktiivi asunto-omaisuutta koskevista luottosopimuksista).

Suomalaismepit vastustavat direktiiviesitystä, joka estäisi kuluttajia ottamasta enemmän lainaa kuin he pystyvät hoitamaan. Direktiivi kieltäisi pankkeja myöntämästä asiakkaalle luottoa, mikäli luotonhakija ei taloustilanteensa perusteella pysty selviytymään luotosta.

Esitetty direktiivi on tärkeä väline vastuullisen luotonannon takaamisessa, ja se vaikuttaisi taloutta vakauttavasti. Mikäli Euroopan parlamentin jäsenet Carl Haglund, Sari Essayah, Sirpa Pietikäinen, Eija-Riitta Korhola ja Mitro Repo saavat tahtonsa läpi, he luovat otolliset olosuhteet syksyllä 2008 talouskriisin laukaisseiden subprime-ongelmien toisinnolle.

Jos suomalaismeppien vastustus johtuu siitä, että Suomessa ei ole rekisteriä hyvien luottoarvioiden tekemiseen eurooppalaisten vähimmäisvaatimusten edellyttämällä tavalla, heidän kannattaisi mieluummin pyrkiä luomaan tällainen rekisteri. Norjan kuluttajaneuvosto kehottaa Carl Haglundia, Sari Essayahia, Sirpa Pietikäistä, Eija-Riitta Korholaa ja Mitro Repoa muuttamaan kantaansa ja tukemaan eurooppalaisten kuluttajajärjestöjen yksimielisesti kannattamaa direktiiviesitystä.

Finsk torpedo under boliglånsdirektivet

De finske medlemmene i Europaparlamentet Carl Haglund, Sari Essayah, Sirpa Pietkainen, Eija-Riitta Korhola og Mitro Repo synes kanskje det er for stor finansiell stabilitet i Europa for tiden? Det er kanskje derfor de foreslår å fjerne viktige forordninger i utkastet til boliglånsdirektivet som er under behandling i EU parlamentet akkurat nå.  

De finske representantene motarbeider forslaget som skal hindre at forbrukere påtar seg mer gjeld enn hva de kan håndtere. Den foreslåtte forordningen tilsier at bankene ikke skal kunne låne ut penger, når banken ser at lånet ikke lar betjene av lånesøkeren, med den økonomien hun eller han har. I Norge kjenner vi dette som «bankenes frarådningsplikt«.

Den foreslåtte forordningen er viktig for å sikre ansvarlig utlånspraksis som bidrar til finansiell stabilitet. Dersom MEP Carl Haglund, Sari Essayah og Sirpa Pietkainen,  Eija-Riitta Korhola og Mitro Repo når fram, legger de forholdene til rette for en gjentagelse av sub-prime problemene som utløste finanskrisen høsten 2008.

Hvis den sær-finske motforestillingen skyldes at Finland mangler registerdata for å utføre gode kredittvurderinger etter europeisk minstestandard, må de finske parlamentsmedlemmene heller sikte mot å få etablert slike. I Norge er vi i gang med dette. Forbrukerminister Lysbakken allerede har annonsert at regjeringen arbeider med å etablere et sentralt gjeldsregister.

Det norske Forbrukerrådet oppfordrer Carl Haglund, Sari Essayah og Sirpa Pietkainen, Eija-Riitta Korhola og Mitro Repo om å endre standpunkt – og heller fremme de forslagene som europeiske forbrukerorganisasjonene har forent seg om. Forbrukerorganisasjonenes posisjoner finnes her.

– Ikke betal

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Har du hørt om et kredittkortselskap som forsøker å overtale kundene til å la være å betale regningen? Og at det skjer på selve fakturaen?

Kvinnen som kontaktet oss hadde nylig fått et brev fra Trumf Visa. Brevet var egentlig en månedlig faktura, men midt på siden, over selve girodelen, og rett under adressatinformasjonen, står en melding veldig synlig og frister:

UNN DEG EN BETALINGSFRI MÅNED!
”Denne måneden kan du velge å se bort fra fakturaen. Det betyr én mindre regning i bunken. Hvorfor ikke bruke muligheten til å unne deg/dere noe ekstra denne måneden – eller prioritere andre utgifter? Du trenger ikke kontakte oss for å avtale betalingsfri måned, du kan se bort fra denne fakturaen om du vil benytte deg av tilbudet. Renter og gebyrer påløper som normalt.”

Påløper som normalt med et tosifret renter, kunne det gjerne stått. Men det står ikke.

Den konkrete saken gjelder Trumf Visa. Det er DnB som står bak Trumf Visa, men Trumf-programmet eies av Norgesgruppen. Vi har liknende eksempler fra andre kredittkort med samme aggressive markedsføring.

Og Forbrukerrådet er meget kritisk: dette er en unødvendig fristelse og en snubletråd som sender familieøkonomien inn i et farlig spor.

Det er et eklatant eksempel på aggressiv markedsføring av kreditt, som Forbrukerombudet, vårt markedsføringstilsyn, må se kritisk på – og slå kraftig ned på.

På lovsiden bør det innføres begrensing i muligheten til å drive inn gjeld. Dette vil gjøre bankene mer forsiktige.

Det kan gjøres ved at låneytere som opptrer uetisk, mister muligheten til å foreta beslag i lønn. Høyre, med Helleland, Graham og Røe Isaksen har fremmet forslag om dette i Stortinget, noe regjeringen bør følge opp.

Samtidig bør låneytere som opptrer uetiske hindres i lå kunne videreselge fordringer.

Uansett bør bankene nå pålegges en større plikt til å undersøke lånetakeres mulighet for å betjene gjelden.
En viktig brikke kan her være å etablere ett gjeldsregister.

Det etiske problemet i saken blir ikke mindre av at norske husholdninger er blant de mest forgjeldede i Europa. Det gir seg utslag i økning i inkasso, antall husutkastelser og åpning av offentlige gjeldsordninger.
Både IMF, Norges Bank og Finanstilsynet har pekt på at den store husholdningsgjelden truer den økonomiske stabiliteten i Norge, hvis det ikke snart skjer en innskjerping

Finansprodukter du neppe trenger – Fondskonto

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Serien «Finansprodukter du neppe trenger» begynner med produktet Fondskonto. Fondskonto selges også med navnene  «Porteføljekonto» og «Investeringskonto«. Dette er handelsplattformene som er laget for at kunder skal kunne gå inn og ut av ulike fond, uten at det påvirker skatten. Skatteplikten utløses først når du tar penger ut av kontoen.

Så langt, så vel.  Men ingenting er gratis i finansverden, og det er greit nok. Tilbyderne vi har sjekket, tar et gebyr på 0,9% til 2,25% av midlene som står på kontoen. Dette kommer på toppen av eventuelle forvaltningshonorarer til fondsforvalter hvert år.

Og så kommer det «the big bad» : Er det lurt å stadig gå inn og ut av fond? Nei, sier Verdipapirfondenes forening. Verdipapirfondenes forening er serviceorganisasjonen til fondsforvaltningselskapene, og må regnes som særlig kvalifiserte til å svare på spørsmålet.

Foreningen advarer sterkt mot å forsøke å «time» markedet, fordi det er svært krevende. Om «Timing» skriver foreningen  «De som prøver, enten de er aksjefondssparere eller investerer direkte i aksjer, ender som regel opp med en lavere avkastning enn hva de ellers ville hatt (se f.eks. studie fra Morningstar og Swedish Institute for Financial Research)»

I foreningenes bransjestandard heter det at anbefalt passering i fond skal være minst 5 år. Følger man denne anbefalingen, vil en fondkonto være irrelevant i minst 4,9 år etter at du har gått inn i fondet. Det eneste du gjør i mellomtiden er å fø gebyrmaskinen til finansinstitusjonen.

Jeg har nettopp sett gjennom papirene til en godt voksen Acta – kunde, som verken har vilje eller erfaring for å stadig gå inn og ut av fond. Hans erfaring med investeringer knytter seg til eiendomsspekulasjon, av den typen som ble råsolgt på midten av forrige tiår og  misvisende omtalt som «eiendomsfond»  (disse plasseringene har og hadde ingenting med det vi normalt forstår med «fond» ), og som han nå ikke kan komme seg ut av.

Nylig ble han altså i tillegg påsolgt en porteføljekonto, som har stått tom helt siden den ble aktivert . Eneste bevegelse har være et måndelig gebyr til Acta på 1.500 kroner. Kunden er dårlig kjent med hva han skal med porteføljekontoen og hvorfor han fikk det anbefalt. Det er derimot klart at han ikke har til hensikt å benytte den.

Hvis du er i samme situasjon er mitt råd å avslutte dette «abonnementet» så fort som mulig og uten unødig opphold.

Lånefinansiert sparing – ikke nå igjen…

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I går publiserte vi en rapport som viser hvordan forbrukere opplever finansbransjens salg av investeringsprodukter ved inngangen 2012.

I nært halvparten av kundemøtene vi regiserte opplevde vi at selgerne tilbød lånefinansiert plassering . I de fleste av tilfellene var det snakk om å utvide eksisterende boliglån og plassere lånutvidelsen i (kombinasjons-)fond.

Hvorfor er vi negative til dette? Det er fire grunner til det.

For det første vil man med en lånefinansiert plassering øke sannsynligheten for at det samlede engasjementet, altså lån+investering, ikke returnerer gevinst for kunden. Finanseksperter har pekt på at vi har og fortsatt kan stå overfor en lang periode hvor aksjemarkedene ikke vokser. Da vil ikke investeringen vokse nok til å dekke låneutgiftene, og for forbruker blir det da, samlet sett, ett tap.

For det andre, hvis engasjementet (som fortsatt består av lån+investering) skal returnere fortjeneste, må man velge mer risikofulle investeringer. For å få avkastning må man ta risiko, heter det seg. Når man har lånefinansiert, må man derfor velge mer risikable investeringsalternativ, for at det hele skal gå i hop. Vi vet fra våre undersøkelser at vanlige forbrukere ikke ønsker risiko, og da blir konsekvensen at man kjøper noe man egentlig ikke vil ha; risikable produkter.

Den tredje grunnen handler om samfunnsanvar. IMF, Norges Bank og Finanstilsynet har alle pekt på at den norske finansielle stabiliteten er truet av høyt låneopptak. Dersom bankene fortsetter å øke boliglånene for at vi skal investere økes faren ytterligere.

Til sist, ut fra behovsanalyse; Har du egentlig behov for spare- og investerings-produkter hvis du egentlig ikke har penger nok til overs?

Så hvorfor er finansbransjen likevel så ivrige med å tilby lånefinansierring? Svaret er åpenbart at de tjener på det. De tjener på det forbrukere betaler det det koster å betjene lån – og de tjener på at vi har plasseringene i investeringsproduktene deres. Det er ingenting galt i å tjene penger, men hvordan det skjer skal ikke underkommuniseres – og det skal ikke skje gjennom brudd på plikten til å ivareta kundenes interesser eller det  generelle samfunnsansvaret  finansbransjen har.