Symptomet Acta

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Tidligere i år har Stavanger Aftenblad hatt en artikkelserie hvor avisen tok for seg en forretningspraksis i Acta, som har påført forbrukere store økonomiske tap. Det etterlatte bildet er salg av uegnede produkter og pakker, anbefalinger gitt utelukkende for å skaffe selgerne inntekter, likegyldighet til kundens interesser og sviktende etiske vurderinger.

Her finnes ingrediensene til råsalg. Og resultatet er tapt tillit til en hel bransje og forbrukere med dårligere økonomi. Vi må beskytte samfunnet mot slikt. Første trinn er å slukke troen på at finansbransjen skal kunne disiplinere seg selv.

Forestillingen om at finansaktører vil opptre forbrukervennlig i frykt for å miste kundegrunnlaget, forutsetter at kundene forstår hva som skjer. Men med stadig mer komplekse produkter og produktpakker blir det hele lite gjennomsiktig.

Bransjens manglende evne til å disiplinere seg selv har presset frem et globalt krav om sterkere regulering av finansaktørene. Norge kan ikke henge etter, for i vår tids grenseløse finansverden ville det gjøre oss til en dumpingplass for selskap som ikke lengre kan operere i sitt opprinnelige marked.

Den sentrale brikken i håndhevelse av finansregler er Finanstilsynet. En tilføyelse i Finanstilsynsloven som pålegger tilsynet å ivareta forbrukerinteressene, er nå til vurdering. En slik regel vil bare understreke det som allerede finnes i instruksjonen tilsynet får fra Finansdepartementet.

For det å utøve råsalg må svi. Finanstilsynets skarpeste sanksjon er å inndra konsesjonen fra et selskap. Dette skjer nå i ett av selskapene i Acta-konsernet. Men som virkemiddel svir ikke dette nødvendigvis særlig mye. Et miljø som har mistet konsesjonen kan regruppere seg – eller etablere et nytt selskap. Også dette skjer nå innenfor Acta-konsernet.

Finanstilsynet disponerer i det hele tatt få kraftfulle sanksjonsmuligheter. Det burde hatt mulighet og vilje til å ilegge bøter. Vi burde videre hatt et finanstilsyn som utelukkende har til hensikt å beskytte forbrukerinteressene. Dagens Finanstilsyn skal sikre finansinstitusjonenes soliditet, samtidig som de skal beskytte forbrukere. I dette ligger det en interessekonflikt – og en konflikt knyttet til prioriteringer.

Et rent forbrukerbeskyttende finanstilsyn, slik det finnes i mange andre land, bør derfor etableres. Et slikt tilsyn bør ha som ansvar å sikre at både selskapenes markedsatferd og utbudet av produkter er slik at de hele tiden ivaretar kundenes interesser.

Selv om Forbrukerrådet støtter en gjennomgang av lovverket, som stortingsrepresentant Hans Olav Syversen etterlyser i Aftenbladet, er en styrking av Finanstilsynet det viktigste tiltaket for å beskytte samfunnet mot finansielt råsalg. Det er derfor tilfredsstillende at finansminister Sigbjørn Johnsen gjentatte ganger den siste tiden har uttrykt vilje for å tenke nytt om organiseringen av Finanstilsynet.   

At vi trenger et handlekraftig og disiplinerende tilsyn med et klart fokus på forbrukernes interesser, er Actas adferd i markedet det beste eksempelet på.

Før og etter Øiestad: Kort-saken som må få følger

 

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

– Banker, nemnd og domstol må riste av seg den rigide praksisen, hvor forbrukere ganske automatisk blir mistrodd når de nekter for å ha skrevet ned PIN-koden.

Nyheten om utfallet i Paal Øiestads sak mot DNB ble allment kjent på en pressekonferanse hos Forbrukerrådet onsdag 27. juni. DNB var kommet til den konklusjon at de hadde tatt feil når de hadde hevdet at Øiestad hadde vært grovt uaktsom i omgangen med kredittkort og PIN-kode. Banken beklaget overfor Øiestad – og tok ansvaret for utgiftene han har hatt i- som har pågått i mer enn 3 år.

Kort fortalt handler saken om familien Øiestad, som på høstferie i Roma i 2008 blir utsatt for lommetyveri – der bl a et kredittkort blir stjålet. Lommetyvene tapper kortet for 51.000 kroner. Det gikk 26 timer fra familien selv hadde brukt  kortet med PIN-kode, til tyvene tappet det. Ifølge data fra produksjonssystemene, var misbruket av kortet mulig fordi tyvene hadde tastet riktig PIN-kode på første forsøk. Da havnet familien Øiestad i en lei situasjon.

Banken, og senere flertallet i Finansklagenemnda og deretter Oslo tingrett,  fremhold at tyvene bare kunne ha tilegnet seg PIN-koden hvis Øiestad hadde koden skrevet opp og oppbevart i lommeboka, som ble stjålet.

Det var derfor banken, nemnda og tingretten mente t Øiestad hadde handlet grovt uaktsomt.

1. Fordi det tok lang tid (26 timer) fra PIN-koden var brukt av familien til tyvene gjorde bruk av den, har man automatisk utelukket at tyvene kunne ha spanet på Øiestads og lært seg koden, lenge før de fikk anledning til slå til. Ideen er at lommetyver ikke kan være tålmodig nok til å finne på å overvåke et potensielt offer over så lang tid.

2. Disse tre instansene mente også at informasjonen som registreres i produksjonssystemene, er ufeilbarlig. Når systemene har registrert at tyvene brukte riktig kode på første forsøk, så har det blitt forstått som den eneste, absolutte sannhet.

3. Bank, nemnd og tingrett mente at det har vært vanlig  blant forbrukere å oppbevare nedtegnelser av PIN-koden sammen med kortet. En støtte til denne forestillingen, er bl.a. en tilståelsesdom fra 2005, hvor en notorisk tyv, over frem år, hadde stjålet og misbrukt andres kort. Den samme tyven fortalte i tilståelsen sin at han lyktes med misbruket, fordi han også fant kodene i ofrenes lommebøkene og blan andre eiendeler. I tilståelsesdommen heter det også at : ”– Han kan ikke si noe om hvor ofte han fant PIN-koden sammen med kort, annet enn at det var veldig ofte”

Disse premissene er feil.

1. Selvsagt kan lommetyver være tålmodige. Det er rapportert både fra utlandet og her hjemme at tyver venter tålmodig på å slå til mot ofre, der kjenner PIN-koden, etter å kikket over skulderen når offeret brukte kortet.

2. Dernest har Øiestad-saken vist at kortselskapenes produksjonssystemer ikke er ufeilbarlige. Norges største bank snudde i Øiestad-saken nettopp på grunn av systemfeil. Under tingrettsbehandlingen var banken ufravikelig på at produksjonssystemet hadde slått fast at det var benyttet PIN-kode.

To dager før saken skulle opp i Lagmannsretten, kom banken til at det var 99  prosent sikkert at det ikke var benyttet PIN-kode. Men dataene i produksjonssystemet hadde ikke endret seg.

Hvordan skal noen kunne tro at det aldri forekommer systemfeil?

3. De tre navngitte instansene tar feil når de hevder at den eneste sannsynlige forklaring er at PIN-koden var skrevet ned og oppbevart sammen med kortet. Det er faktisk svært usannsynlig at noen gjør akkurat det. Dette er konklusjonen fra Forbrukerrådets kartlegging av forbrukeres tilbøyelighet til å skrive ned kode til kort. Resultatene viser at 85 prosent av kortholderne aldri har skrevet ned koden. Blant  det resterende mindretallet (de 15 prosent som faktisk skriver ned koden), er det knapt noen (1 prosent) som oppbevarer koden sammen med kortet.

Den nye kunnskapen, som kom med denne saken (hvor også denne undersøkelsen inngikk som en del), må få konsekvenser. Banker, nemnd og domstol må riste av seg den rigide praksisen, hvor forbrukere ganske automatisk blir mistrodd når de nekter for å ha skrevet ned PIN-koden.

Øiestad-saken viser jo at det er god grunn til å tro forbrukerne på deres ord.

Store og små kinderegg

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

– Også i finansmarkedene finnes det  kinderegg, selv om finanskinder-eggene koster mer og i liten grad retter seg mot barn. Ta for eksempel fordelsprogrammene i finansnæringen og de lånefinansierte strukturerte produktpakkene.

I løpet av noen få junidager fikk vi oppleve en kinder-eggerøre som hadde sitt utgangspunkt i en høring fra Helse- og omsorgsdepartement (HOD).  7. juni ba HOD om innspill fra allmennheten om forslag til nytt regelverk for  markedsføring av mat- og drikkevarer rettet mot barn og unge. Den forutgående diskusjonen i regjeringsapparatet hadde allerede handlet om konkrete produkter, som Kinderegg (lages av Ferrero) og Happy Meal (fra McDonalds).

Medieomtalen av høringen ble en rar eggedosis, hvor det ikke ble skilt mellom forbud mot markedsføring og salgsforbud. Det kom heller ikke godt frem at markedsføring er mer enn bare reklame. Det handler bl.a. om hvordan produktene settes sammen – i form av mat og leker bundlet sammen.

På Twitter kunne vi lese hva regjeringssjef Stoltenberg mente om saken. 9. juni slo han fast at det ikke ville bli noe forbud.  «Det er ingen god idé å forby kinderegg. Det blir derfor heller ikke noe forbud» het det. Debatten ble med det punktert.

Det var synd, for det kunne blitt en interessant debatt. Også for de av oss som er opptatt av finansspørsmål. For i finansmarkedene finnes det også kinderegg, selv om finanskinder-eggene koster mer og i liten grad retter seg mot barn. Ta for eksempel fordelsprogrammene og lånefinansierte strukturerte produktpakker.

I fordelsprogrammene, som halvparten av oss har et forhold til, har det etter hvert blitt blandet sammen så mye rart at Finanstilsynet har satt foten ned for flere av dem. Med støtte i Produktpakkeforskriften søker tilsynet å avskjære våre banker i å tilby produktpakker hvor bl.a. tilgang til boliglån forutsetter at kunden må ha fond og/eller forsikringer i samme konsern. Denne typen bindinger er noe Forbrukerrådet motarbeider for å sikre gjennomsiktige marked med tydelig prising og virksom konkurranse.

De lånefinansierte strukturerte produktpakkene som ble råsolgt, bl.a. til Ivar Petter Røeggen, har med rette også blitt omtalt som bankenes kinderegg. Med disse pakkene konstruerte bankene et trespann av lån, sparing i obligasjoner og risikoinvesteringer i opsjoner, som sammen og hver for seg garanterte bankene inntekter. Dèt i motsetning til Røeggen som tapte 266.000 kroner på sin plassering av en halv million.

Det er lenge siden Finansdepartementet bestemte seg for å avskjære salget av strukturerte produkter. På dagen i dag er det fem år siden departementet ga Finanstilsynet (som da het Kredittilsynet) i oppdrag om å utarbeide en særskilt forskrift for markedsføring av sammensatte produkter. Og reguleringen av strukturerte produkter har fungert, fordi den endelige forskriften regulerer selgers plikter og gjøremål før kundenes tar sine beslutninger – og ikke bare reklamen.

Den nå avdøde debatten om sjokoladeeggene, ville også vært interessant fordi den kunne ha handlet om hvordan myndigheter kan og bør styre markeder og også om hva som omsettes. Helsedepartementet – med støtte fra WHO og OECD-   fremholder at regulering av markedsføring av mat og drikke til barn og unge kan være blant de mest kostnadseffektive tiltakene for å forebygge kostholdsrelaterte sykdommer.

Strengere krav til markedsføring har i seg selv ingen helseeffekt. Kostholdsrelaterte sykdommer forbygges først når man får begrenset tilgangen på usunne matvarer.  Å hindre markedsføringen er en indirekte fremgangsmåte for å strupe salget av uønskede og skadelige produkter. Det er ikke vanskelig å tenke seg mer direkte tilnærminger. Det burde vært diskutert, på et prinsipielt nivå.

Stortinget slår ring om forbrukerne i finansmarkedet

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Stortinget vedtok i forrige uke at Finansklagenemnda skal gjennomgås,  for å styrke  forbrukernes rettsikkerhet. En samlet finanskomité fikk dermed tilslutning i Stortinget for å gjøre forbrukerhverdagen i finansmarkedet lettere.

Vedtaket er utfallet av et representantforslag (et såkalt dok8-forslag) fra KrF, som ble satt frem i Stortinget i mars i år. Det innholdt tre ledd: Et forslag om en sikring mot at uforståelige finansielle produkter blir solgt til vanlige forbrukere, et forslag om  å opprette et alternativt, statlig klageorgan, som forbrukere kan henvede seg til,  og et forslag om et Finanstilsyn, som skal legge mer vekt på forbrukerhensyn. Dette var alle spennende og hensiktsmessige forslag.

Alle  forslagene har hatt til hensikt å gjøre det lettere å være forbruker i finansmarkedene. Etter at finansminister Sigbjørn Johnsen i april uttalte seg imøtekommende og positiv til forslaget, ble det først behandlet i Finanskomiteen. Gerd Janne Kristoffersen var saksordfører.

Flertallet i komiteen, som ledes av Torgeir Micaelsen, ble etter hvert enige om at:

1. Finanskomiteen ønsker ikke et allment forbud mot warranter og liknende kompliserte produkter, men ved hjelp av strenge krav til rådgivning, frarådning, markedsføring og tilsyn, skal salget begrenses.

Komiteen ønsker å begrense salg av spekulative investeringsprodukt til investorer, som faktisk kan tenkes å ha behov for dem og samtidig ha nødvendig kompetanse og erfaring til å forstå produktene.

I flere runder har uforståelige og  spekulative finansprodukter blitt solgt til vanlige forbrukere. Våre folkevalgte har dermed sendt et sterkt signal til produktutviklerne i finanssktoren: ”Dere kan lage så mystiske produkter som dere vil, men ikke tro at dere skal kunne råselge det vidt og bredt, uten at det får konsekvenser”.

2. Når det gjelder KrFs forslag om å opprette et statlig klageorgan for finansielle tjenester, har Stortinget etter innstilling fra komiteen i forrige uke vedtatt at Finansklagenemnda skal gjennomgås for å bidra til å styrke klagernes (dvs. forbrukernes) rettsikkerhet. Det var kanskje ikke det forslagsstillerne hadde ønsket, men en samlet komité får her tilslutning i Stortinget for å gjøre forbrukerhverdagen i finansmarkedet bedre.

Forbrukerrådet er avtalepart i Finansklagenemnda. Sammen med fire næringsorganisasjoner (FNO, FinFo, Vpf og NHO) står vi som ”eiere” av nemnda. At nemnda gjennomgås, er ikke noe problem for Forbrukerrådet. Tvert i mot. Vi imøteser det og vi er vant til det. Finansklagenemnda kan sikkert forbedres, som alt annet mennesker har skapt. Eksterne øyne kan avdekke forbedringsområder, som vi i Forbrukerrådet har vanskeligere for å se.

Det er ikke første gang nemndene blir gjennomgått. I 2006 gjennomgikk Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) Forsikringsklagekontoret, som var den ene forgjengeren til dagens Finansklagenemnd. I 2000 gjennomgikk Justisdepartementet Bankklagenemndas vedtekter, og i 2010 ble nemnda også gjennomgått av eksterne eksperter.

At Stortinget vil gjøre det på nytt nå  i 2012, passer godt. Det er to år siden Forbrukerrådet avviklet det som da het Bankklagenemnda. Vi gjorde det for å gi forbrukere et bedre tilbud. Med etableringen av Finansklagenemnda skulle nemnder for bank og forsikring leve under samme tak. Da Finansklagenemnda ble sjøsatt, var det under ledelse av styreformannen og daglig leder fra Forsikringsklagekontoret.

Vi håper gjennomgangen, som Stortinget nå har bestilt, kan gi objektive svar på hvilke gevinster ei stor nemnd har gitt. Vi håper også at gjenomgangen kan gi råd om hvordan den store nemnda kan bli stadig bedre. Derfor støtter vi vedtaket i Stortinget.

3. Når det gjelder Finanstilsynet, mente en samlet komité at tilsynet har vært for passivt i forhold til produktene som er og har vært i salg. Komiteen trekker fram som eksempel råsalget av lånefinansierte strukturerte produkter, med en nesten ikke-eksisterende mulighet for småsparere til å tjene penger. Dette skjedde uten at tilsynet grep inn. Komiteen etterlyser produkttilsyn og straffesanksjoner mot foretak som ikke følger spillets regler. Dette er helt strålende. Fra forbrukerhold fremmes det over hele Europa liknende krav.  At våre stortingspolitikere – fra alle parti – også gjør det, bør vi være stolte av.

I tillegg  lanserte et mindretall av KrF og Venstre i finanskomiteen ikke mindre enn 10 konkrete forslag til hvordan forbrukerhverdagen kan bli bedre for norske forbrukere. FrP var med på ett av dem.

Mange av disse er så gode at de, selv om de ikke har vunnet frem i Stortinget i denne omgangen, bør være med i fremtidige diskusjoner om hvordan vi skal sikre finansiell stabilitet i Norge.

For det er en kjensgjerning at finansiell stabilitet ikke bare er et spørsmål om den økonomiske tilstanden i finansinstitusjonene. En solid økonomisk tilstand i husholdningene er viktigere. En gjennomgang av den nære historien vil vise at finansinstitusjonene har utfordret denne soliditeten: Det har skjedd gjennom salg av ikke bærekraftige, spekulative investeringsprodukter.

Også aggressivt salg av kreditt er en trussel mot den mye omtalte stabiliteten.

SMS-lån til folket?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Det er ikke greit med SMS-lån til blodrente. Og kreditt er en for alvorlig til å kunne bli gjort til gjenstand for råsalg.

Tidspunktet for innføringen av SMS-lån i Norge er også dårlig timet: Intrum Justitia har ferske tall som viser at dagens 18-34 år-ingen har en snittgjeld på 471.000 kroner, mot 236.500 kroner for ti år siden.

Men nettopp i disse dager utsettes vi for en reklamekampanje fra Folkia. Produktet er SMS-lån, og som låneprodukt er det ille. Du kan låne 1000 kroner i en måned til en pris av 9200 prosent, målt i effektiv rente. Du kan også låne 5000 kroner til en pris på 371 prosent.

Adm. dir. Hördur Bender i Folkia, antyder at effektiv rente ikke er en hensiktsmessig måte å benytte, for åpresentere hva Folkias produkter koster. Der tar han feil. Det er et helt perfekt redskap for å tydeliggjøre hva dette er for type lån. Det er et rådyrt lån, som forbrukere bør styre unna. Som produkt er det utelukkende gunstig for selgeren – og godt egnet til å påføre utsatte forbrukergrupper ytterligere problemer.

Mine kollegaer i Sverige og Danmark har lenge advart mot å slippe inn tilbydere av SMS-lån. Jeg har kunnet svare at norske hvitvaskingsregler ville hindre introduksjonen av SMS-lån i Norge, fordi reglene tvinger lånesøkere til å møte opp for å legitimere seg og for å signere lånepapirene.

Men nå er SMS-lånene altså brått her.

Innføringen  av en digital id, som for eksempel bank-id på moblitelefonen, har også gjort det mulig å omgå det gamle sikkerhetsnettet. Det nettet er det også mulig å gå rundt ved å innvilge kredittrammer, som senere utvides. Da gjelder ikke kravet om personlig oppmøte.

Regningen for en festlig kveld på byen lar seg altså betale ved hjelp av mobiltelefonen alene.  Og akkurat dette låneformålet var utpreget blant de unge svenskene og danskene som gikk i SMS-lånefella. ”Snabb låneträsket” kalte svenskene det.

Intrum Justitia har tall somviser at dagens 18-34 år har en snittgjeld på 471.000 kroner, mot 236.500 kroner for ti år siden. Boligprisveksten forklarer selvsagt deler av økningen, det samme gjør utbredelsen av kreditthandel på internettet. Økt tilgang til kredittkjøp og kredittkort spiller inn. At bankene aktivt oppfordrer kunder å hoppe over kredittkortregningene bidrar selvsagt også.

Videre kan Intrum Justitia fortelle at det i dag er nesten 28.000 personer i alderen 18 til og med 26 år som er registrert med betalingsanmerkning. Det er en økning på 18 prosent fra i fjor. Selvsagt har ikke ansvarsfølelsen blant unge falt med 18 prosent på ett år. Ansvarsfølelse er et seigt material, som ikke endres fra år til annen.

Utviklingen er et reelt tegn på at tilgangen på kreditt er for stor i forhold til evnen til å betale tilbake:

Det finnes flere måter å gå frem på, hvis vi som samfunn mener at kreditt er for alvorlig til å være gjenstand for råsalg:

For det første bør låne-selgere være pålagt det samme ansvaret som de som selger investeringsprodukter. Det betyr at Folkia får ansvaret for å ivareta kundenes interesser og bare anbefale produkter som passer kundenes evner og behov.  Selgerne skal ha ansvar for å avdekke dette –  og videre –  på selvstendig og profesjonelt vis – gi råd som tjener kundene. Og det selv om rådet skulle går i disfavør av egne eller arbeidsgiverens interesser.

Et slikt ansvar vil ikke være vanskelig for ansvarlige låneytere. Folkia kan derimot få et problem.

Og  videre: En begrensing på hvor store påslag en kredittyter kan ta, vil blokkere utbudet av urimelig kostbare kreditter.

En renterestriksjon kjenner vi allerede med forsinkelsesrenta (morarente). Og flertallet av medlems-statene i EU har allerede en eller annen form for renterestriksjon.  Forbrukerrådets forslag om å innføre et tak, er basert på nettopp disse systemene. Det er antagelig derfor enkelte norske tilsynsmyndigheter har kastet seg på forslaget vårt.

Det må også kunne innføres krav om egenkapital på flere områder enn det vi har i dag:

Dersom man i dag søker om boliglån, må man regne med å bli avkrevd  opptil 15 prosent av lånesummen, som man må skaffe på egen hånd. Videre skal man etter regelverket stille opp med 35 prosent i kontantinnskudd for enkelte former for forbrukerkreditt, for eksempel lån til kjøp av bil. Det siste er det nok ikke mange forbrukere blitt avkrevd, for det er ikke noe aktivt tilsyn fra ansvarlig myndighet på området.

Våre myndigheter og politikere må tenke videre – utover lov- og regelverksutvikling – og finne ut hvordan organiseringen av ulike tilsynsorganene i finansområdet kan gjøres bedre.

Kravet om kontantinnskudd er innført for å dempe irrasjonelle impulskjøp. Det kan vise seg nødvendig, hvis det går med norske SMS-lånemarkedet, slik som det har gått med det svenske og danske.

Man kan videre tenke seg en karantene, eller nedkjølingstid om en vil, på kjøp av kreditt. Det kunne f eks være krav om noen dagers såkalt tilbudskarantene på lånesøknader. Prinsippet er kjent for boligkjøpere. En nedkjølingstid ville også bidra til dempe irrasjonelle, finansielle impulshandlinger, men ville også gjøre verden vanskelig for den moderne forbrukeren:

Tenk hvis vaskemaskinen ryker, og  det ikke er mulig å kunne kjøpe en ny på kreditt, før det hadde gått noen dager. Det ville neppe glede de forbrukere, som har rimelig god evne til å betjene kreditt – og heller ikke den delen av næringslivet som opererer med kreditt på fjernsalg.

Men SMS-lån av små beløp stimulerer til irrasjonell økonomisk atferd, og Forbrukerrådet er opptatt av å opprettholde høy ansvarsfølelse på begge sider  i finansmarkedene. At Folkia tilbyr SMS-lån av 1000 kroner for en effektiv rente på over 9200 prosent, er derfor ikke forenelig med ansvarlig utlånspraksis.

Norske finanspolitikere og myndigheter må ta grep som forhindrer SMS-lån til folket.

Den myndigheten som først beveger seg, belønnes med hederlig omtale.

The alliance of shadows in ECON has gone astray on CARRP – Directive on Credit Agreements Relating to Residential Property

In the coming weeks both the European Parliament and member state governments are expected to pave the way for Europe-wide mortgage rules for consumers buying or renovating a home. We call on EU Parliamentarians and national governments not to miss this unique chance to stop irresponsible lending practices and increase consumer protection.

On several occasions we have approached central persons in the alliance of shadows to the Directive on Credit Agreements Relating to Residential Property (CARRP) which is expected to be settled this summer in the EU parliament.

The alliance of shadows is Sven Giegold (the Greens), Alfredo Pallone (EPP) and Philippe De Backer (LibDems for Europe).

Together they have challenged the rapporteur on CARRP, Antolín Sánchez Presedo, on several consumer protective amendments and good consumer initiatives. When we confront the shadows on their stands, their response has been silence, and that is a democratic problem. They should come forward and express their opinions and meet our concerns with arguments. It is hard to understand why this motley crew advocates arrangements that imposes reduced transparency and hinder effective competition on Member States. It is especially disappointing that the alliance consists of one alleged consumer champ and national founder of Attac.

Our concerns are

– Compromise E on article 5.1 states that creditors and intermediaries should take “due account of the rights and interest of the consumers”. We really should expect that large, professional organisations – who’s practices are critical to society – should go beyond “taking due account” of their clients rights? We expect that MEPs in ECON would demand banks to respect and submit to clients statutory rights, and not settle for vague legal expressions such as “taking due account”. We urge MEPs to turn their back on the shadows posision on compromise E and assure that creditors and intermediaries are obligated by law to act in the best interest of consumers and respect consumer’s rights.

– In Compromise H the alliance of shadows propose another surprising disappointment. The alliance propose opening for tying practices. They seem to advocate tied products packages where mortgages also are combined with investments. Investments and savings are products consumers need when they have a financial surplus. Mortgages are products consumers need when they have financial deficits.

How could these products possibly be combined, even worse tied in a package, and at the same time serve consumers interest? Allowing illogical financial products packages would cause clients to sign on more debt that necessary. The cost of credit would increase immediately for the consumer. The final outcome could easily turn out to be overindebtness. An as for Annual Percentage Right of Charge (APRC), comparability can only be ensured when all costs directly or indirectly linked to the loan are included. MEPs in ECON must turn away from the alliance of shadows on this issue. Their proposal is hostile to consumers.

-The same goes for the enforced bundling practices on member states. On my domestic scene: no less than 25 banks are under investigations due to their bundled practices. Bundled practise causes consumers to engage in financial products they initially don’t need – to a higher price. This is made possible by incomprehensible complex pricing that is a natural consequence of bundling practices. MEPs must turn away from the alliance on the matter of bundled practices, preferable vote against permission of bundling practices or as a viable minimum vote in favour of the Rapporteurs amendment 490.

– In order to improve or moderate the alliance’s proposal of CARRP, we finally suggest that the part of compromise Q relating to Recital 31 should open for EBA to clarify how the suitability of credit product for consumers should be addressed. Doing so, CARRP would catch up with MiFID and provide EBA with the same tools and responsibilities in the mortgage market, as ESMA holds in securities market.

Other consensual opinions that the European Consumer Organisations (BEUC) is expressed today when we jointly calls on EU Parliamentarians and national governments  to

– Stop ‘locking in’ consumers to long and opaque contracts and make early repayment a right for every borrower. This would allow borrowers to profit from better offers when market conditions change;

– Ensure the Annual Percentage Rate of Charge (APRC) includes the cost of all additional services linked to the loan to fully inform the borrower about the real cost and allow easier mortgage comparison;

– Ban foreign currency loans

– Give a clear mandate to national regulators to stand up for consumers and more effectively punish malpractices such as misleading advertising, unfair commercial practices and superficial assessment of people’s financial means.

Bundled practices corrupts efficient competition, a call to MEPs in ECON voting on CARRP:

The treatment of bundled practices in the proposal for a directive on credit agreements relating to residential property (CARRP) came in the later stages of compromises and is found under Article 8a.

The proposed Article 8a is an important article and consumer organisations in Europe are strongly in favour of the proposed prohibitions of tying practices.

As a consumer organisation we have legitimate opinion and experience on how bundled practises work.  Bundled practices serve as an obstacle for transparency and effective competition. If member states should allow bundled practices, it must – as a minimum – be conditional.

Rapporteur Sanchez Presedo has proposed an amendment (#490) that deals with our concerns. The amendment opens for bundled practices as long as the bundled practices provide overall fiscal befits to the end-user which would not otherwise be available.

Bundled practices create a climate of opaque consumer contracts. It will make it difficult for consumers to recognise prices and conditions and by that hinder rational choices. 

In our domestic bank market, 46 percent of consumers are member of a customer program. At the same time only 5 percent of all consumers say they have changed bank last year.

Scarcity of migration of bank customers has traditionally been higher among consumers inside a customer programs compared to those outside.

The annual survey of the FNO tells us that only 21 percent of the members of customer program find any great benefits of their membership in the program. Knowing this, one should expect a massive withdrawal from these types of programs. But no. The proportion of consumers inside a customer program has only varied been between 50 percent and 46 percent for the past four years.

Figures above are provided by the annual survey of the FNO – the trade organisation for banks, insurance companies and other financial institutions in Norway.  

Customer programs are the prime example of bundled practices. Having several products bundled increases moving barriers.

This leads to a secondary argument for conditional acceptance of bundled practises. Bundled practices harm sound business development and the growth of new businesses and niche industry. The biggest challenge for newly established financial companies is obtaining a levelled playing field in competitions with well-established competitors. Various strategies are made in new establishments to obtain competitive advantage. The most desired strategy of consumers and society in general, is a strategy simply based on providing better products hopefully to a lower rate. Bundling practises puts pressure on new establishments to provide a broad range of products. This is of course more difficult and more capital intensive. The end result would probably be less industrial development.

Our national regulation on bundled practises is quite close to the proposed amendment to article 8a in CARRP. It showed its usefulness when the Financial Supervisory Authority of Norway decided to refuse DnBs sale of one of its most common customer program in the summer of 2011. DnB is probably best known among European Financial Supervisory Authorities for its push sale of unsuitable loan financed structural products in the Baltic region and in Scandinavia, which national authorities finally prohibited. DnBs ban on sale of the distinct customer program was announced as “a general principle and will also include all other parties”. Today, almost a year later, the Financial Supervisory Authority is pursuing no less than 25 banks due to the composition of their customer program. The extensive supervision measures were taken after initiative from the Norwegian Consumer Council.

Our experience could be useful for MEPs in ECON when voting on CARRP. Allowing bundled practises has a risk of consumer detriment as well as less effective markets. In order to minimise these risks, members of the European Parliament should vote in favour of the restricting amendment in article 8a. Voting against is incommensurable with consumer protection and improved bank market functionality.

In general when voting on draft on CARRP, MEPs should learn from the experience of past years and finally regulate the financial sector in a comprehensive way.

En fremtid med kreditt og gjeldsregister

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Vi må bare belage oss på en fremtid med utstrakt bruk av kreditt. Men samtidig ser vi at stadig flere unge voksne ikke makter å håndtere gjelda si. Dette gir den nye forbrukerministeren en gylden anledning til å opptre handlekraftig. For en  innføring  av et gjeldsregister vil være et relevant og synlig tiltak, som også kan føre til en mer ansvarlig utlånspraksis.

NTB kunne i helga fortelle om en 22-åring med 300.000 i forbruksgjeld som vanskelig lot seg håndtere.

Vi har sett liknende beskrivelser før.  

Kreditt er svært tilgjengelig i dagens samfunn. Dagens unge møter tilbud om kredittkjøp på et langt tidligere tidspunkt i livet enn min generasjon. Mitt første kredittkjøp var en PC (den dyreste jeg noen gang har eid), som jeg trengte i slutten av studiene. Da jeg kjøpte den, hadde jeg allerede arbeid, omenn med beskjeden lønn –  men i tillegg også barn og familie.

Den første gangen de unge i dag møter kredittkjøp er nok i forbindelse med  mobilabonnement. Debutalderen for mobil sies å ligge rundt 10 år, når barnet slutter på SFO.  Men langt fra alle barn har mobilabonnement. De som ikke har abonnement, vil allikevel kunne lære seg å kjøpe på kreditt, ved å laste ned app-er eller de virtuelle smurfebærene på foreldrenes smartelefoner.

Videre har utbredelsen av kredittkjøp vokst seg stort  i takt med handelen på internettet. Her foregår all handel med en eller annen form for kreditt.  Unge menesker kan på 18-årsdagen forvente å få tilbud om et kredittkort fra banken, som en del av bankens fordelsprogram, og det uansett om de måtte ønske det eller ikke. 

Gjeldsbyrden vokser blant alle typer forbrukere,  både hos de ansvarlige og de mindre ansvarlige. men det forbrukerne har fått i lånt, skal betales tilbake. Dette kalles ansvarlighet.

I denne fremtiden må vi også ha ansvarlig utlånsprasksis og markedsføring fra banker og andre kredittytere. Vi har nok av triste eksempel.

Kredittytere kan stimuleres til å opptre mer ansvarlig.  Ett virkemiddel er å begrense retten til videresalg av fordringer, dersom kreditten er gitt uten ansvarlige rutiner. Deling av inkassokostnader mellom bank og låntaker, slik vi ser det i andre land, er et annet. Begrensninger i retten til å gjøre beslag i lønn, er et tredje. Alle disse tiltakene vil gjøre virksomheten mer kostbar eller risikabel for uansvarlige lånegivere – og stimulere dem til større varsomhet.

Et fjerde tiltak, som synes nært forestående, er innføringen av et gjeldsregister. Tidligere forbrukerministre vært tilhengere av dette, og nå ser vi at statsråd Inga Marte Thorkildsen også går inn i problemstillingen. Som tidligere medlem av finanskomiteen antar vi at hun vil ha fokus på unge og deres gjeldssituasjon – og en fremoverlendt holdning for å finne løsninger, som også kan gjøre gjeld bærekraftig. For det var kanskje bare en semantisk glipp da hun 7. mai, i et innlegg i Stortinget, sa at hun vurderer å innføre et gjeldsregister.

Stortingsrepresentant Kåre Simensen (Ap) korrigerte våkent statsråden med at han «håper og tror at man vil erstatte ordene «vurdere å innføre» med ordene «skal innføre». Jeg regner med at det var det hun mente«.

For det er en slik  holding vi forventer av en forbrukerminister.

Samtidig er det viktig at et slikt register ikke utfordrer personvernet. Dette kan løses ved at forbrukeren selv eier rettigheten til informasjon om seg selv – og har monopol på tilgangen til den. Dette innebærer at det bare er forbrukeren  som skal kunne gjøre oppslag i disse registrene, eller at forbrukeren kan gi tillatelse til et engangoppslag i registeret for de låneytere hun ønsker skal ha tilgang til opplysningene om hennes økonomiske situasjon.

At det er  Thorkildsens eget departement som akkurat nå arbeider med innføring av gjeldsregisteret, gir henne en gylden anledning til å opptre som en synlig og handlekraftig minister – på vegne av forbrukerne.

CARRP – Late call to MEPs in the ECON Committee

Consumer organizations throughout Europe are waiting with great expectation on the coming vote in the ECON committee on the credit agreements relating to residential property (CARRP). Scandinavian Consumer Organizations, such as the Norwegian Consumer Council is no exception.

We have joint our efforts and advocated on a wide range of topics earlier in fruitful dialog with several EU bodies, especially the rapporteur, shadow rapporteurs and designated Members of the European Parliament.

Even in these late stages we urge all members of the ECON committee in the European Parliament to support and contribute to improved consumer conditions and consumer aspects for the directive.

Focus on consumer interests must be in the midpoint when voting on Compromise E on Article 5(1). The final provision must include an independent professional responsibility to banks and intermediates to act in the best interests of their consumer client. It is not possible to combine consumer interests and at the same time vote in favour of amendments 353, 354, 355 and 358 to this article. We urge you to vote against them and vote in favour of amendment 73.

We strongly urge each MEP in ECON to support a conditional documentable end-user benefit as a criterion for sales of bundled product packages. The amendment 490, debated as Compromise H concerning Article 8a1, gives a viable solution.

It is with upmost importance to have consumer interest in mind also when voting on compromised amendment on Article 17 (Compromise Q). The outcome concerning standards of advisory services must commit providers to conduct credit and suitability assessment prior to his or hers recommendation. The outcome must also commit the providers to act in the best interests of the consumer when recommending credit agreements.

Responsible Banks and providers would have no problems with such provisions . It would not require alteration of their business conduct as their market behaviour is already in alignment to such a provision. On the other hand less responsible providers would be forced to alternate their practice.

To assure proper correction of unwanted market behaviour we acknowledge that sanctions must be dealt with. Such sanctions should be provided in Compromise E on Article 5(1) and include

“Member States shall ensure that in case of non compliance with these requirements, provisions are set to allow for compulsory adjustment of the contract in the interest of the affected consumer and at no charge for him or, at the choice of consumer, the ability to cancel the contract in a way that leaves no damages to him”

Finally we also urge you to vote in favour of amendment 635 concerning the right to use terms such as “advice”, “advisor”, «independent advice» or «independent advisor». We urge you to take a stand together with the consumer organizations on this issue when voting on Article 17 (Compromise Q). Doing so will contribute to more transparent and sincere presentation of roles where providers meets consumers.

Misnøyde kunder i bankens svarte boks

Et aktivt forbrukerbeskyttende Finanstilsyn som tidlig struper fremveksten av kundefiendtlig atferd og produkter, villedende kommunikasjon og markedsføring, demper samfunnets behov for tvisteløsningssystemer.

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Men når det nå viser det seg at 465.000 bankkunder sier at de har hatt grunn til å klage på banken sin i 2011 – og at 228.000 faktisk har gjort det på en eller annen måte, er det allikvel behov for et system for behandling av kundenes ankepunkter.

For den interne klagehandlingen i banker og forsikringsselskap er for forbrukere og myndigheter en svart boks. Der er de uten innsyn og representasjon.

Selv reglene for saksbehandling kan vise seg utilgjengelige.

TNS Gallup har i samarbeid med Finansnæringens Fellesorganisasjon intervjuet et utvalg på 3033 voksne om aktuelle problemstillinger innenfor bank-, skadeforsikrings- og livsforsikrings-markedet. Et av spørsmålene som ble stilt er ”Har du i løpet av de siste 12 måneder hatt grunn til å klage på hovedselskap og har du faktisk klaget?”. Selv om dette er en utvalgsundersøkelse og resultatene bør behandles som estimater, vekker svarene på disse spørsmålene oppsikt.

6 prosent av bankkundene sier de har hatt grunn til å klage, og har faktisk fremmet en klage. Ytterligere 6 prosent oppgir å ha hatt grunn til å klage, men har ikke klaget.

Vi kan ta utgangspunkt i at ”alle” voksne i Norge har et bankkundeforhold, uten å bomme stygt. Vi kan også anslå at utvalget representerer ca. 3,8 millioner personer.

Med enkel matematikk får vi beregnet at 465.000 bankkunder har hatt grunn til å klage på banken sin i 2011 og at 228.000 personer har faktisk gjort det.

Siden det bare er 642 klager som er rettet til Finansklagenemnda og på langt nær så mange til domsstolene, er det nærliggende å konkludere med at de fleste klagene har blitt rettet til bankene selv og blitt behandlet der. Selskapsintern klagehandling i banker og forsikringsselskap er for forbrukere og myndigheter en svart boks. Det offentliggjøres sjelden tall på hvor mange som klager, hvor mange som avvises, hvor mange som er tatt til behandling og ender med medhold til klageren.

Men slik informasjonen er også viktig for forbrukere. Når man bestemmer seg for hvilket system man skal fremme klagen i, bør man på forhånd kunne se sjansene for å nå frem.

Sjansen for å nå frem med klage i Finansklagenemnda finner du her.

Finansklagenemnda har vært varm politikk på Stortinget så langt i år. Sentrale hendelser er de skriftlige spørsmålene fra FrP og fra KrF til Finansministeren, representantforslag om å innføre et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester og Finansministerens svar under spørretimen 11. april.

Den politiske debatten er  interessant og velkommen. Finansminister Sigbjørn Johnsen gjør det tydelig at han ønsker en helhetlig forbrukersikring i finansmarkedene. Han åpner for å se på ny organisering av både Finanstilsynet og Finansklagenemnda. Dette gjør debatten nesten nyskapende. Tidligere har det ikke vært politisk vilje til offentlig å finansiere Finansklagenemnda. Åpningen som har kommet må vurderes seriøst, også av oss i Forbrukerrådet.

Videre har finansminister Johnsen rett i at Finanstilsynet og Finansklagenemnda henger sammen. Finanstilsynet kan forhindre forbrukerproblemer i markedet, Finansklagenemnda reparerer skadene etter de har skjedd. Et aktivt forbrukerbeskyttende Finanstilsyn som tidlig struper fremvekst av kundefiendtlig atferd og produkter, villedende kommunikasjon og markedsføring, demper samfunnets behov tvisteløsningssystemer.

Forbrukerrådet ønsker at man skal tenke helhetlig i debatten om klagehåndtering, på samme måte som finansministeren uttrykker det i Stortinget. For å oppnå en slik helhet, må også de bedriftsinterne klageordningene som allerede finnes i banker og forsikringsselskap inngå i myndighetenes gjennomgang. Hvis ikke behandles bare toppen av isberget.

Det er jo tross alt i bankene og forsikringsselskapene det store flertallet av klager ender opp. I bransjens egne og fortrolige svarte bokser.