Røeggen beseiret giganten

David vant igjen over Goliat etter tidenes bankkamp: I en enstemmig og knusende avgjørelse sier Høyesterett i dag at DNB må betale Ivar Petter Røeggen tilbake alt det han tapte på sin investering.

En bankkamp, som har pågått over seks år er vunnet i landets høyeste domstol i en fullstendig seier. Les dommen her.

Dommen er kommentert i store deler av media. For de av dere som foretrekker bilde og lys, anbefaler jeg jeg Dagsnytt 18. De to viktigste finansaktualitetene for forbrukere våren 2013 diskuteres 5:15 minutt ut i sending og fortsetter de påfølgende trettifem minuttene.

Eirin Eikefjord har gjort sine juridiske betraktninger over dommen fra sin blogg i Bergens Tidende. Den er tilgjengelig her.

Pressemeldingen fra Forbrukerrådet, som var partshjelper  (hvilket er noe atskillig mer enn bare å være en økonomisk garantist) i saken, er tilgjengelig her.

Og for et skråblikk på saken, har vi heldigvis mediehuset 5080.

Investeringsmarkedets tapte ære

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerrådet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Når en bransje havarerer etisk etter en seilas i urent farvann, vender forbrukerne den ryggen. Det forteller en fersk undersøkelse, utført i EU og i Norge oss.

Sist fredag publiserte EU-kommisjonens avdeling for forbrukersaker og helse rapporten fra Consumer Markets Scoreboard 2012. Dette er en rapport hvor kommisjonen måler hvordan forbrukere trives i ulike markeder. Målingen tar for seg ikke mindre enn 51 markeder. Målingen foregår i de 27 medlemslandene, og i år er også Norge og Island med. Norge var også med i 2010.

Dette gir interesseorganisasjonen Forbrukerrådet en unik mulighet til å sammenlikne tilstanden i våre forbrukermarkeder med markedene i andre europeiske land: Europeere er mest misfornøyd med investeringsmarkedet, bensinmarkedet, boliglånsmarkedet og markedet for eiendomsmegling. 

Bankkonto og boliglån topp ti

Tilstanden er noe annerledes i Norge. Vi er fortsatt minst fornøyde med investeringsmarkedet, deretter følger markedet for frukt og grønnsaker, internettjenester, bruktbilmarkedet og markedet for eiendomsmegling.

For finansmarkedene spesifikt, registrerer vi at europeere flest vurderer banktjenestene systematisk til bunnotering, mens norske forbrukere et mer fragmentert syn. For i 2012 vurderer nordmenn bankkontoproduktene og boliglånene inn i topp ti-lista. 

Dette må forstås med at norske forbrukere – sammenliknet med tidligere år – betaler mindre for boliglånene. Det betyr likevel ikke at boliglånene er riktig priset. Vi vet at bankene ved utgangen av 2012 har tilgang på billig kapital i pengemarkedet, at de knapt har noen risiko på boliglån – og at overskuddene vokser i bankene.

Tapt ære etter råsalg

Da finansbransjen ved tusenårsskiftet skulle vokse på salg av plasseringsprodukter, ble det truffet en rekke etiske valg som seinere har fått følger for finansnæringens ære. Det ble konstruert eksotiske og ugjennomtrengelige produkter som seinere ble råsolgt til forbrukere, som verken hadde forutsetninger for å forstå produktene eller hadde behov for dem.

Salget av strukturerte produkter og eiendomsfond kan stå som skrekkeksempler. At forbrukere i Europa og Norge i 2012 fortsatt mangler tillit til denne delen av finansbransjen, må sees i sammenheng med et fravær av oppgjør internt i bransjen med denne kulturen.

I rettssakene som gjelder salg av ugjennomtrengelige finansprodukter, argumenterer næringens på sin side på at ingenting var galt – verken med produktene eller måten produktene ble solgt på. Tvert imot forklares de tapte pengene med uflaks og Al Qaida. Når jeg også møter representanter for finansnæringen som ivrer etter en ny salgsbølge av strukturerte produkter, blir det nærliggende å tro at dersom det ikke kommer klare korrektiver fra myndigheter og domstoler, så må vi forvente nytt tøylesløst salg av eksotiske produkter fra finansverdenen.

Skeptiske forbrukere

Kanskje forbrukere har lært og vil vende ryggen til eventuelle fremtidige salgsfremstøt av eksotiske produkter. Det er i alle fall tegn som tyder på at vanlige forbrukere er langt mer skeptisk til kjøp av investeringsprodukter. I november kunne vi lese at 250.000 kunder har forlatt fondene, inkludert aksjefondene, som tradisjonelt har representert de mer gjennomsiktige finansproduktene. Dette kan representere en fare for næringslivets tilgang på risikovillig kapital, og i sin tur true innovasjon, sysselsetning og deretter finansiell stabilitet.

EU kommisjonens rapport forteller at norske forbrukere behersker boliglånsmarkedet bedre enn markedet for investeringsprodukter. Finansnæringens Fellesorganisasjon registrerer rekordstor vilje til å nedbetale lån. Dette er en trend som må heies frem. Veien til en langsiktig, solid husholdningsøkonomi går gjennom å kvitte seg med gjeld. Nedbetaling av boliggjeld er også viktig for makroøkonomien. Flere instanser har for lengst pekt på at husholdningenes boliggjeldsvekst representerer en utfordring for den finansielle stabiliteten i samfunnet.

Resultatene for finansmarkedet i den ferske EU-rapporten bør andre næringer derfor lære av. Forbrukerne kan være nådeløse: Dersom selskap havarerer på etiske problemstillinger, så vender forbrukerne fort hele bransjen ryggen. Selskapene i investeringsmarkedet betaler en pris i 2012 i form av manglende tillit – og det som kan se ut som en kundeflukt.

Klima for billigere lån

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Norske banker har nå tilgang på penger billig. Pengemarkedsrenta faller, samtidig som kundene fyller opp sparekontoene. Og Norges Bank vedtok i går at styringsrenta forblir lav. Dette må komme oss forbrukere til gode.

Bankene taper ikke  penger på boliglånene. Boliglån er et tilnærmet risikofritt produkt for bankene. Slik stjernene står nå, skulle vi sett lavere utlånsrenter. Men bankene holder tilbake. De skummer fløten alene.

Bankene begrunner sitt status quo med at de må fylle reservene for å imøtekomme nye felles europeiske krav til reserver. Denne begrunnelsen treffer ikke veldig godt. Allerede i fjor viste Finanstilsynet at norske banker allerede hadde nådd kravene. Bankene unnlater også å fortelle at de nye kravene vil gjøre boliglån forholdsvis gunstigere for banken enn andre typer lån.

Skarpere konkurranse mellom lånetilbyderne ville skapt lavere priser på boliglån. Forbrukerrådet oppfordrer derfor lånetakere til å sette i gang forhandlinger med bankene sine nå. Et fornuftig sted å begynne forhandlingene er på finansportalen.no. Her får du oversikt over prisbildet for alle typer boliglån som tilbys i det norske markedet.

Nordmenn betaler i dag mer for sine boliglån enn svenskene og danskene. Der vi normalt betaler 4 prosent i effektiv rente, betaler svenskene 3 prosent. I Danmark finnes det sågar boliglånstyper som ligger under 2 prosent i effektiv rente. Også bankene i Sverige og Danmark er underlagt de nye felleseuropeiske reglene, som våre egne banker gjemmer seg bak.

Det er derfor nå tid for å reforhandle prisene på norske boliglån.

Skaper Finanstilsynet et klasseskille i boligmarkedet?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Igjen fremmer finansbransjen krav om at bankene må slippe unna regelen om at boligkjøpere må stille opp med 15 prosent av beløpet selv når de skal ha lån.

Som alltid før fremføres en bekymring for at regelen skal lage et klasseskille mellom de som har tilgang på penger og de som ikke har det. Dette er jo et kjent trekk ved fungerende kapitalistiske markeder, men vi kan jo ikke anta at finansnæringens fremste interesseorganisasjon har på vokst på seg en anti-kapitalistisk mentalitet.

For finansaktørene er boliglån et godt produkt i disse dager. Akkurat nå kan norske banker selge boliglån nærmest risikofritt. Bankene taper ”ingenting” på boliglånene. For en næring som lever av risiko, er dette en god situasjon.

Bankene har dessuten god tilgang på penger – og prisen er fallende. Samtidig kan det synes som om norske forbrukere har akseptert prisen vi betaler for lån, selv om den er 25 prosent over det svenskene må ut med og dobbelt så mye som danskene kan få lånet sitt for.

Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) legger frem interessant doumentasjon. Tallet på unge mennesker som får pengehjelp av foreldrene med boligkjøpet har økt. Beløpene de mottar i hjelp har også vokst. Unge voksne  i Oslo får mer hjelp av foreldrene enn andre steder i landet. Når 60 prosent av de unge i Oslo får hjelp av foreldrene, er tilsvarende andel i nord-norge bare 20 prosent.

Også vi i Forbrukerrådet er kjent med at unge er i en utfordrende boligsituasjon, men for oss er det mer nærliggende er å tolke dette som at det er vansker med boligmarkedet: For vi mangler boliger i pressområdene der forbrukere ønsker å bo.

Et annet problem som stadig blir rapportert er at unge etablerere blir utkonkurrert av godt voksne, som kjøper bolig som en investering. All den tid godt voksne (foreldrene) er bedre bemidlet enn unge etablerere, vil unge tape denne konkurransen i boligmarkedet.

De bemidlede søker ikke lengre til finansielle produkter for å øke verdiene sine. Tilliten til finansmarkedet er lav og det må sees i sammenheng med skandalene som har blitt rullet ut. At plasseringer i aksjemarkedet har gitt så lite avkastning over så lang tid, har forsterket aversjonen mot å gå inn i finansielle instrumenter, slik at vi nå putter 9 av 10 kroner som vi har til overs i varianter av sparekonti.

Manglende tiltro til nytten av plasseringer i finansielle instrument, boligmangelen i pressområdene, samt reglene for boligbeskatning, gjør det rasjonelt for voksne å kjøpe boliger de ikke har tenkt å bo i selv. Dette skaper skjevheter, som noen synes å tolke som klasseskiller. Men å si at skjevhetene vokser ut av 15 prosent -regelen blir for enkelt.  

Det er ikke så vanskelig å forstå motivet FNO har for å motarbeide denne regelen. Faller regelen bort, vil man jo kunne selge mere lån.

Men det er kanskje ikke akkurat det vi trenger nå. Det er ikke nødvendigvis godt samfunnsansvar å øke tilbudet av boliglån i en situasjon hvor boligprisene er svært høye og når det stadig blir antydet at rentenivået må heves. En liberalisering av utlånsreglene vil kunne føre til en fremtidig økning i tallet på lånekunder med betalingsvansker.

Kravet om 15 prosent egenkapital ble innført i desember 2011. I tiden forut var  det en ambisjon om at boliglånskjøperen skulle stille 10 prosent av lånebeløpet selv. Og økningen på fem prosentpoeng ble umiddelbart motarbeidet av dem som lever av å selge boliglån og dem som selger boliger.

Men Finanstilsynet strammet grepet i 2011 fordi tilsynet mente at for mange banker lånte ut for mange lån med høy risiko. Finanstilsynet la til grunn at 38 prosent av de nyeste lånene ble gitt med høyere belåningsgrad enn 90 prosent. Tilsynet vektla videre en urovekkende høy andel avdragfrie lån, altså lån hvor lånetakere bare plikter å betjene renteutgiftene uten avdrag. I fjor var omlag hvert fjerde lån innvilget uten krav til reell betjening.

Slikt øker faren for at banker går omkull. Å hindre at banker går omkull har Finanstilsynet definert som sin primæroppgave. Skulle bankene slite med soliditetsproblemer, ville blitt forstått som at tilsynet ikke har gjort jobben sin. Derfor skjerpet Finanstilsynet regelene.

Innskjerpingen har av blitt misforstått som et grep for å dempe boligprisutviklingen. I et moderne samfunn er rentene primærvåpet mot økte boligpriser. Men våpenet tas ikke i bruk i frykt for at det kan koste Norge arbeidsplasser i eksportnæringen.

Skattepolitikken er et annet våpen i dette arsenalet . Blant politikere er det få som mener boligbeskatning er en god ide. Det er derimot grunnholdningen blant fagøkonomer. Økonomene, på sin side, glemmer gjerne at forbrukere helst kjøper bolig for å ha et sted å bo.

Nå er det det er flere håndfaste tegn også i det politiske miljøet på at boligpolitikken revitaliseres. Det er bra. Men når boligpolitikken revitaliseres må mange mulige tiltak for å løse boligunderskuddet i pressområdene vurderes.

Den politiske interessen for en vital boligpolitikk må fortsetter inn i valgkampen før Stortingsvalget neste år.

Boliglån – med tvungen aksjesparing på toppen

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Et boliglån som stiller krav om at du som kunde også må plassere penger i aksjefond, er ikke logisk – og heller ikke til kundenes beste. Boliglån med aksjefond på toppen er derfor et finansprodukt forbrukerne ikke trenger.

Vi har tidligere omtalt andre finansielle produkter forbrukere ikke trenger, men som allikevel blir solgt med stor iver. Denne gangen er turen kommet til boliglån som er pakket sammen med -bundlet – med en investering, nærmere bestemt plassering i aksjefond.

Dette tilbys av banker også i dag , for eksempel Sandnes Sparebank som selger ”Boliglån med sparing”. Tidligere har vi sett at storbanker også har markedsført denne mutasjonen av et låneprodukt. Akkurat nå synes ikke  storbankene å ville massemarkedsføre akkurat dette produktet, og det er fornuftig.

Det er en logisk brist, for slike boliglån er som  å spleise fisk med fugl. Dette ville nok kommet tydeligere fram hvis produktet het ”Boliglån med krav om aksjeinvesteringer på toppen”

Lån er noe forbrukere kan ha bruk for når man mangler penger. Investering i aksjefond er noe forbrukere kan ha bruk for når man har penger til overs. Det gir ikke mening å skjøte disse to finansproduktene sammen, sett i fra kundens ståsted. Heller ikke ut fra en ambisjon om å utøve samfunnsansvar. Det er derimot meningsfullt, hvis banken ønsker å øke sin egen inntjening på bekostning av det som er kundens beste.

Tvungen investering: Når man innvilger lån med krav om tvungen investering i aksjefond, hindrer banken forbrukerne å nedbetale boliglånet hurtigere. I stedet for å måtte sette, for eksempel, 2000 kroner i aksjefond hver måned, skulle forbruker heller betale ned ytterligere 2000 kroner på lånene. Forbrukerrådet mener at den beste veien til en trygg og solid økonomi går nettopp gjennom å nedbetale gjeld. Det er alltid et sikkert prosjekt, i motsetning til aksjefond.

Jevnt over har ikke aksjefond gitt mye gevinst til kundene de siste ti årene. Det er en grunn til at aksjespekulanter omtaler tiden bak oss som ”det tapte ti-år”, og med den uro som preger finansmarkedene nå, er det vesentlig usikkerhet forbundet med aksjesparing.

Disse argumentene har Forbrukerrådet fremført i så vel nasjonale som internasjonale fora,  hvor vi møter både finansbransje og de som lager regelverk for bransjen. Utlendingene har hatt vansker med å forstå hvordan banker kan forsvare å lånefinansiere plassering (fra kunder som ikke har nok penger til å kjøpe seg en bolig) i aksjer.

Sandnes Sparebank har tidligere slått seg opp på lånefinansiering av risikoplasseringer til vanlige forbrukere. Siden finansieringen gjerne var koblet til dårlig rådgivning fra såkalte ”uavhengige investeringsrådgivere”, ble bankens  omdømme hardt rammet. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor nettopp denne banken skal velge å gå inn i dette minefelt igjen.

Hvis kundene i Sandnes Sparebank betalte hardere ned på lånene. i stedet for å spekulere med 2000 kroner i aksjefond hver, glipper nok noen gebyrinntekter fra fondsforvaltningen og fremtidige renteinntekter fra lånene for banken. Det er nok deres motivasjon for å gå inn i minefeltet.

Motivet kan i alle fall ikke være å ivareta kundenes interesser.

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet ligger også på http://www.forbrukerrådet.no/annet/blogg/finans

Symptomet Acta

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Tidligere i år har Stavanger Aftenblad hatt en artikkelserie hvor avisen tok for seg en forretningspraksis i Acta, som har påført forbrukere store økonomiske tap. Det etterlatte bildet er salg av uegnede produkter og pakker, anbefalinger gitt utelukkende for å skaffe selgerne inntekter, likegyldighet til kundens interesser og sviktende etiske vurderinger.

Her finnes ingrediensene til råsalg. Og resultatet er tapt tillit til en hel bransje og forbrukere med dårligere økonomi. Vi må beskytte samfunnet mot slikt. Første trinn er å slukke troen på at finansbransjen skal kunne disiplinere seg selv.

Forestillingen om at finansaktører vil opptre forbrukervennlig i frykt for å miste kundegrunnlaget, forutsetter at kundene forstår hva som skjer. Men med stadig mer komplekse produkter og produktpakker blir det hele lite gjennomsiktig.

Bransjens manglende evne til å disiplinere seg selv har presset frem et globalt krav om sterkere regulering av finansaktørene. Norge kan ikke henge etter, for i vår tids grenseløse finansverden ville det gjøre oss til en dumpingplass for selskap som ikke lengre kan operere i sitt opprinnelige marked.

Den sentrale brikken i håndhevelse av finansregler er Finanstilsynet. En tilføyelse i Finanstilsynsloven som pålegger tilsynet å ivareta forbrukerinteressene, er nå til vurdering. En slik regel vil bare understreke det som allerede finnes i instruksjonen tilsynet får fra Finansdepartementet.

For det å utøve råsalg må svi. Finanstilsynets skarpeste sanksjon er å inndra konsesjonen fra et selskap. Dette skjer nå i ett av selskapene i Acta-konsernet. Men som virkemiddel svir ikke dette nødvendigvis særlig mye. Et miljø som har mistet konsesjonen kan regruppere seg – eller etablere et nytt selskap. Også dette skjer nå innenfor Acta-konsernet.

Finanstilsynet disponerer i det hele tatt få kraftfulle sanksjonsmuligheter. Det burde hatt mulighet og vilje til å ilegge bøter. Vi burde videre hatt et finanstilsyn som utelukkende har til hensikt å beskytte forbrukerinteressene. Dagens Finanstilsyn skal sikre finansinstitusjonenes soliditet, samtidig som de skal beskytte forbrukere. I dette ligger det en interessekonflikt – og en konflikt knyttet til prioriteringer.

Et rent forbrukerbeskyttende finanstilsyn, slik det finnes i mange andre land, bør derfor etableres. Et slikt tilsyn bør ha som ansvar å sikre at både selskapenes markedsatferd og utbudet av produkter er slik at de hele tiden ivaretar kundenes interesser.

Selv om Forbrukerrådet støtter en gjennomgang av lovverket, som stortingsrepresentant Hans Olav Syversen etterlyser i Aftenbladet, er en styrking av Finanstilsynet det viktigste tiltaket for å beskytte samfunnet mot finansielt råsalg. Det er derfor tilfredsstillende at finansminister Sigbjørn Johnsen gjentatte ganger den siste tiden har uttrykt vilje for å tenke nytt om organiseringen av Finanstilsynet.   

At vi trenger et handlekraftig og disiplinerende tilsyn med et klart fokus på forbrukernes interesser, er Actas adferd i markedet det beste eksempelet på.

Før og etter Øiestad: Kort-saken som må få følger

 

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

– Banker, nemnd og domstol må riste av seg den rigide praksisen, hvor forbrukere ganske automatisk blir mistrodd når de nekter for å ha skrevet ned PIN-koden.

Nyheten om utfallet i Paal Øiestads sak mot DNB ble allment kjent på en pressekonferanse hos Forbrukerrådet onsdag 27. juni. DNB var kommet til den konklusjon at de hadde tatt feil når de hadde hevdet at Øiestad hadde vært grovt uaktsom i omgangen med kredittkort og PIN-kode. Banken beklaget overfor Øiestad – og tok ansvaret for utgiftene han har hatt i- som har pågått i mer enn 3 år.

Kort fortalt handler saken om familien Øiestad, som på høstferie i Roma i 2008 blir utsatt for lommetyveri – der bl a et kredittkort blir stjålet. Lommetyvene tapper kortet for 51.000 kroner. Det gikk 26 timer fra familien selv hadde brukt  kortet med PIN-kode, til tyvene tappet det. Ifølge data fra produksjonssystemene, var misbruket av kortet mulig fordi tyvene hadde tastet riktig PIN-kode på første forsøk. Da havnet familien Øiestad i en lei situasjon.

Banken, og senere flertallet i Finansklagenemnda og deretter Oslo tingrett,  fremhold at tyvene bare kunne ha tilegnet seg PIN-koden hvis Øiestad hadde koden skrevet opp og oppbevart i lommeboka, som ble stjålet.

Det var derfor banken, nemnda og tingretten mente t Øiestad hadde handlet grovt uaktsomt.

1. Fordi det tok lang tid (26 timer) fra PIN-koden var brukt av familien til tyvene gjorde bruk av den, har man automatisk utelukket at tyvene kunne ha spanet på Øiestads og lært seg koden, lenge før de fikk anledning til slå til. Ideen er at lommetyver ikke kan være tålmodig nok til å finne på å overvåke et potensielt offer over så lang tid.

2. Disse tre instansene mente også at informasjonen som registreres i produksjonssystemene, er ufeilbarlig. Når systemene har registrert at tyvene brukte riktig kode på første forsøk, så har det blitt forstått som den eneste, absolutte sannhet.

3. Bank, nemnd og tingrett mente at det har vært vanlig  blant forbrukere å oppbevare nedtegnelser av PIN-koden sammen med kortet. En støtte til denne forestillingen, er bl.a. en tilståelsesdom fra 2005, hvor en notorisk tyv, over frem år, hadde stjålet og misbrukt andres kort. Den samme tyven fortalte i tilståelsen sin at han lyktes med misbruket, fordi han også fant kodene i ofrenes lommebøkene og blan andre eiendeler. I tilståelsesdommen heter det også at : ”– Han kan ikke si noe om hvor ofte han fant PIN-koden sammen med kort, annet enn at det var veldig ofte”

Disse premissene er feil.

1. Selvsagt kan lommetyver være tålmodige. Det er rapportert både fra utlandet og her hjemme at tyver venter tålmodig på å slå til mot ofre, der kjenner PIN-koden, etter å kikket over skulderen når offeret brukte kortet.

2. Dernest har Øiestad-saken vist at kortselskapenes produksjonssystemer ikke er ufeilbarlige. Norges største bank snudde i Øiestad-saken nettopp på grunn av systemfeil. Under tingrettsbehandlingen var banken ufravikelig på at produksjonssystemet hadde slått fast at det var benyttet PIN-kode.

To dager før saken skulle opp i Lagmannsretten, kom banken til at det var 99  prosent sikkert at det ikke var benyttet PIN-kode. Men dataene i produksjonssystemet hadde ikke endret seg.

Hvordan skal noen kunne tro at det aldri forekommer systemfeil?

3. De tre navngitte instansene tar feil når de hevder at den eneste sannsynlige forklaring er at PIN-koden var skrevet ned og oppbevart sammen med kortet. Det er faktisk svært usannsynlig at noen gjør akkurat det. Dette er konklusjonen fra Forbrukerrådets kartlegging av forbrukeres tilbøyelighet til å skrive ned kode til kort. Resultatene viser at 85 prosent av kortholderne aldri har skrevet ned koden. Blant  det resterende mindretallet (de 15 prosent som faktisk skriver ned koden), er det knapt noen (1 prosent) som oppbevarer koden sammen med kortet.

Den nye kunnskapen, som kom med denne saken (hvor også denne undersøkelsen inngikk som en del), må få konsekvenser. Banker, nemnd og domstol må riste av seg den rigide praksisen, hvor forbrukere ganske automatisk blir mistrodd når de nekter for å ha skrevet ned PIN-koden.

Øiestad-saken viser jo at det er god grunn til å tro forbrukerne på deres ord.

SMS-lån til folket?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Det er ikke greit med SMS-lån til blodrente. Og kreditt er en for alvorlig til å kunne bli gjort til gjenstand for råsalg.

Tidspunktet for innføringen av SMS-lån i Norge er også dårlig timet: Intrum Justitia har ferske tall som viser at dagens 18-34 år-ingen har en snittgjeld på 471.000 kroner, mot 236.500 kroner for ti år siden.

Men nettopp i disse dager utsettes vi for en reklamekampanje fra Folkia. Produktet er SMS-lån, og som låneprodukt er det ille. Du kan låne 1000 kroner i en måned til en pris av 9200 prosent, målt i effektiv rente. Du kan også låne 5000 kroner til en pris på 371 prosent.

Adm. dir. Hördur Bender i Folkia, antyder at effektiv rente ikke er en hensiktsmessig måte å benytte, for åpresentere hva Folkias produkter koster. Der tar han feil. Det er et helt perfekt redskap for å tydeliggjøre hva dette er for type lån. Det er et rådyrt lån, som forbrukere bør styre unna. Som produkt er det utelukkende gunstig for selgeren – og godt egnet til å påføre utsatte forbrukergrupper ytterligere problemer.

Mine kollegaer i Sverige og Danmark har lenge advart mot å slippe inn tilbydere av SMS-lån. Jeg har kunnet svare at norske hvitvaskingsregler ville hindre introduksjonen av SMS-lån i Norge, fordi reglene tvinger lånesøkere til å møte opp for å legitimere seg og for å signere lånepapirene.

Men nå er SMS-lånene altså brått her.

Innføringen  av en digital id, som for eksempel bank-id på moblitelefonen, har også gjort det mulig å omgå det gamle sikkerhetsnettet. Det nettet er det også mulig å gå rundt ved å innvilge kredittrammer, som senere utvides. Da gjelder ikke kravet om personlig oppmøte.

Regningen for en festlig kveld på byen lar seg altså betale ved hjelp av mobiltelefonen alene.  Og akkurat dette låneformålet var utpreget blant de unge svenskene og danskene som gikk i SMS-lånefella. ”Snabb låneträsket” kalte svenskene det.

Intrum Justitia har tall somviser at dagens 18-34 år har en snittgjeld på 471.000 kroner, mot 236.500 kroner for ti år siden. Boligprisveksten forklarer selvsagt deler av økningen, det samme gjør utbredelsen av kreditthandel på internettet. Økt tilgang til kredittkjøp og kredittkort spiller inn. At bankene aktivt oppfordrer kunder å hoppe over kredittkortregningene bidrar selvsagt også.

Videre kan Intrum Justitia fortelle at det i dag er nesten 28.000 personer i alderen 18 til og med 26 år som er registrert med betalingsanmerkning. Det er en økning på 18 prosent fra i fjor. Selvsagt har ikke ansvarsfølelsen blant unge falt med 18 prosent på ett år. Ansvarsfølelse er et seigt material, som ikke endres fra år til annen.

Utviklingen er et reelt tegn på at tilgangen på kreditt er for stor i forhold til evnen til å betale tilbake:

Det finnes flere måter å gå frem på, hvis vi som samfunn mener at kreditt er for alvorlig til å være gjenstand for råsalg:

For det første bør låne-selgere være pålagt det samme ansvaret som de som selger investeringsprodukter. Det betyr at Folkia får ansvaret for å ivareta kundenes interesser og bare anbefale produkter som passer kundenes evner og behov.  Selgerne skal ha ansvar for å avdekke dette –  og videre –  på selvstendig og profesjonelt vis – gi råd som tjener kundene. Og det selv om rådet skulle går i disfavør av egne eller arbeidsgiverens interesser.

Et slikt ansvar vil ikke være vanskelig for ansvarlige låneytere. Folkia kan derimot få et problem.

Og  videre: En begrensing på hvor store påslag en kredittyter kan ta, vil blokkere utbudet av urimelig kostbare kreditter.

En renterestriksjon kjenner vi allerede med forsinkelsesrenta (morarente). Og flertallet av medlems-statene i EU har allerede en eller annen form for renterestriksjon.  Forbrukerrådets forslag om å innføre et tak, er basert på nettopp disse systemene. Det er antagelig derfor enkelte norske tilsynsmyndigheter har kastet seg på forslaget vårt.

Det må også kunne innføres krav om egenkapital på flere områder enn det vi har i dag:

Dersom man i dag søker om boliglån, må man regne med å bli avkrevd  opptil 15 prosent av lånesummen, som man må skaffe på egen hånd. Videre skal man etter regelverket stille opp med 35 prosent i kontantinnskudd for enkelte former for forbrukerkreditt, for eksempel lån til kjøp av bil. Det siste er det nok ikke mange forbrukere blitt avkrevd, for det er ikke noe aktivt tilsyn fra ansvarlig myndighet på området.

Våre myndigheter og politikere må tenke videre – utover lov- og regelverksutvikling – og finne ut hvordan organiseringen av ulike tilsynsorganene i finansområdet kan gjøres bedre.

Kravet om kontantinnskudd er innført for å dempe irrasjonelle impulskjøp. Det kan vise seg nødvendig, hvis det går med norske SMS-lånemarkedet, slik som det har gått med det svenske og danske.

Man kan videre tenke seg en karantene, eller nedkjølingstid om en vil, på kjøp av kreditt. Det kunne f eks være krav om noen dagers såkalt tilbudskarantene på lånesøknader. Prinsippet er kjent for boligkjøpere. En nedkjølingstid ville også bidra til dempe irrasjonelle, finansielle impulshandlinger, men ville også gjøre verden vanskelig for den moderne forbrukeren:

Tenk hvis vaskemaskinen ryker, og  det ikke er mulig å kunne kjøpe en ny på kreditt, før det hadde gått noen dager. Det ville neppe glede de forbrukere, som har rimelig god evne til å betjene kreditt – og heller ikke den delen av næringslivet som opererer med kreditt på fjernsalg.

Men SMS-lån av små beløp stimulerer til irrasjonell økonomisk atferd, og Forbrukerrådet er opptatt av å opprettholde høy ansvarsfølelse på begge sider  i finansmarkedene. At Folkia tilbyr SMS-lån av 1000 kroner for en effektiv rente på over 9200 prosent, er derfor ikke forenelig med ansvarlig utlånspraksis.

Norske finanspolitikere og myndigheter må ta grep som forhindrer SMS-lån til folket.

Den myndigheten som først beveger seg, belønnes med hederlig omtale.

Trygt å signere en avtale med Navigea?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

– En avtale med Acta er ingen ed om evig troskap: Hvis du signerer en ny avtale, vil det avgjøre hvordan du som kunde betjenes i fremtiden. Hvis du ikke signerer, bortfaller ikke midlene dine.  En signert avtale er ikke til hinder for at du skal kunne bruke andre leverandører.

Lurer du på om du skal signere en ny avtale med Navigea Securities etter å ha mottatt brev fra Acta? Jeg får stadig henvendelser fra forbrukere som spør om dette – og om hva som skjer hvis de gjør det eller ikke gjør det. Forbrukerrådet kan ikke gi ett allmenngyldig svar på dette spørsmålet, fordi det avhenger av hva du som kunde ønsker av Navigea.

Men hvis du signerer avtaleutkastet, bekrefter du å ha gjennomgått og forstått de vilkår og opplysninger som fremgår. Det skal godt gjøres! Avtalen er fire ganger så ordrik som vår grunnlov. Vi gir noen lesetips senere i denne artikkelen.

Hvis du signerer avtalen, vil du som kunde bli transportert fra Acta Asset Management til Navigea Securities. Slik transport av finanskunder har forekommet før i Norge. Bankene overførte under finanskrisa sine beste lånekunder bort fra sin ordinære utlånsvirksomhet og inn i de såkalte ”boligkredittforetakene”. Boligkredittforetakene brukes for å oppnå bedre betingelser når banken låner inn penger i pengemarkedet. Under denne transporten opphørte ikke kundenes tidligere krav og rettigheter.

Dette må ligge tilgrunn også for transporteringen fra Acta til Navigea.

Å signere avtalen fra Acta betyr ikke at betingelsene du har i dag forblir de samme i det uendelige. Når du signerer, aksepterer du punkt 18 ”Rett til endring av kundeavtalen”, som viser til punkt 27 i Forretningsvilkårene. Disse gir Navigea rett til å endre vilkårene. Vesentlige endringer får virkning fra det tidspunkt de skriftlig er meddelt, for eksempel ved hjelp av en e-post. Andre endringer trer i kraft når det de er publisert på Navigeas internettside. Uansett må endringer av viktige avtalepunkter i kundeavtalen skje innenfor kontraktsrettslige rammer.

Selv om du signerer avtalen, gir det ingen garanti for at du får personlig oppfølgning fra Navigea. Det som bestemmer om du får tilgang til personlig oppfølgning, er hvor formuende du er. Har du en million kroner tilgjengelig for investering, ligger du an til personlig oppfølgning. Hvis du ikke har en million kroner tilgjengelig, blir du betjent av et kundesenter som effektuerer de kjøp og salg du på egen hånd må bestemme deg for.

Har du en million kroner tilgjengelig, må du tenke over om du så langt har hatt nytte av personlig oppfølgning du har fått fra Acta. Jeg stiller dette spørsmålet til alle som spør meg om dette temaet. Jeg får normalt et nølende svar, hvor det til slutt fortelles om en selger som anbefalte løsninger som ikke gav kunden noen gevinst, eller som kunden ikke forstod så mye av. Det vil koste deg penger å ha personlig oppfølgning i Navigea.

Hvis du ikke signerer, opphører ikke plasseringene dine. De kjøpene som du har gjort er dine og det er du som eier dem. Fondsandeler kan omsettes fritt i markedet. Men det gjelder ikke alle andre typer plasseringer.

Dersom du har andeler i et eiendomsselskap, som f.eks Boligutleie Holding AS eller Global Eiendom Utbetaling AS, har du eierandeler som ikke omsettes på normalt vis. Trenger du pengene og ønsker å komme deg ut av plasseringen, er du avhengig av et såkalt andrehåndsmarked. Fordi det ikke finnes fortløpende handel for andeler i et eiendomsselskap, må noen må aktivt sette opp et møtested (andrehåndsmarkedet), hvor de som ønsker å kjøpe eierandelene møter de som ønsker å selge.

Vi er kjent med at Navigea har gjør dette. De bringer sammen kunder som ønsker å gå ut av plasseringene i eiendomsselskapene med institusjonelle investorer som ønsker å kjøpe eierandelene. Tilgangen til dette andrehåndsmarkedet er ikke regulert av avtalen, men Navigea vil primært bare invitere kunder som signerer avtalen til det nevnte andrehåndsmarkedet.

Derfor har du som ønsker å kvitte deg med dine andeler i eiendomsselskapet en motivasjon til å signere avtalen, men sjekk uansett først om Navigea lager eller har planer for å lage andrehåndsmarked for nettopp de andelene du sitter på. Det finnes dessuten flere andre selskap – Nordnet, Pareto og Netfonds – som også stiller tilgjengelig andrehåndsmarkeder. Sjekk derfor også med disse om de vil kunne avhjelpe deg med andelene.

Dersom du har Porteføljekonto med forsikring (PKF), vil forsikringen fortsatt løpe, uansett om du inngår avtalen med Navigea Securities eller ikke. Da du gikk inn i Porteføljekonto med forsikring, bant du deg til en forsikringsperiode på minimum ett år med det irske selskapet Augura Life. Når denne perioden er utløpt, kan du selv velge å si opp avtalen.

Det er fullt ut mulig å være kunde i Navigea uten å ha porteføljekonto. Porteføljekonto passer bare for de av kundene som tenker seg å kjøpe og selge andeler. Hvis du ikke er en av dem, har du neppe bruk for porteføljekontoen. Vi vet det foregår en storstilt salgskampanje for å få Navigea-kundene inn porteføljeproduktene. Et benyttet salgsargument er at det er gratis å gå inn nå, men det kan komme til å koste penger i fremtiden.

Ingen vet hva fremtiden bringer. Så lenge Porteføljekontoene gir Navigea månedlige inntekter, har Navigea en økonomisk motivasjon til ikke å innføre noen avgift for fremtidige kunder. Det forandrer uansett ikke utgangspunktet: har du ikke til hensikt å være en aktiv investor som kjøper og selger, så er porteføljekonto et unødvendig produkt.

Hvis du ikke signerer avtalen, vil du fortsatt motta rapporter, som viser utvikling for de produktene du har plasseringer i.

Har du en tvist eller klagesak gående med Acta?  Det er ikke slik at de krav og tvister du har gående med Acta Kapitalforvaltning eller Acta Asset Management opphører hvis du ikke signerer avtalen. Acta Kapitalforvaltning eller Acta Asset Management er ikke avviklet som selskap, selv om konsesjonen for å yte finansiell rådgivning er mangler. Etter det ledelsen i holdingsselskapet opplyser, skal det ligge igjen penger i de gamle selskapene for å løse tvister.

Lesetips:

Hvis du signerer avtaleutkastet bekrefter du å ha gjennomgått og forstått de vilkår og opplysninger som fremgår. Det skal godt gjøres! Avtalen er fire ganger så ordrik som vår grunnlov. Jeg mener det skulle vært mulig å lage denne avtalen mye enklere og mer forståelig. Noen lesetips, for å lette situasjonen:

Lesetips – Selve avtalen: Vedleggene ikke bare er vedlegg. De utgjør en integrert del av avtalen og du bør bruke tid på disse før du signerer.

Lesetips – vedlegg 1: Du bør definitivt gå gjennom punktene 9 tom. 16 i Vedlegg 1 Kundeavtalen, som handler om hvordan Navigea kan betjene deg som kunde, førsignering. Se om du er villige til å godta disse punkter slik de står. Om du aksepterer dem nå, kan du likevel trekke tilbake samtykke seinere.

Lesetips – vedlegg 2: Vedlegg 2 Alminnelige forretningsvilkår for handel med finansielle instrumenter… omhandler plikter og rettigheter ved gjennomføring av oppdrag. Dette er trolig den viktigste delen av kundeavtalen. Lov om verdipapirhandel setter rammene for forretningsvilkårene. Signerer du avtalen, godtar du også vilkårene slik de fremgår i dette vedlegget.

[Navigeas] kunder anses å ha vedtatt disse vilkår som bindende for seg når kunden etter å ha mottatt vilkårene inngir ordre, inngår avtaler eller gjennomfører handler med [Navigea].

Unntaket er der det inngås særskilt avtale.

Merk at Navigea under punkt 5.1 fraskriver seg ansvar for kurs- og markedsinformasjon, fordi det er andre som har utarbeidet materiellet. Du som kunde kan heller ikke rette noe krav mot dem som har utarbeidet informasjonen, heter det i samme punktet. Det kan derfor virke som du selv står ansvarlig for informasjonen som Navigea gir deg som kunde. Det er et så pass uortodoks prinsipp, at det beste er å ikke legge særlig vekt på kurs- og markedsinformasjonen som du får. Du bør heller bruke andre kilder, og velg da helst nøytrale kilder (det vil si kilder som ikke får sin inntekt bestemt av valgene du treffer).

Lesetips – vedlegg 3: De av kundene som vil bli betjent fra kundesenteret i Stavanger bør være kjent med at Navigea er pliktig til å treffe alle rimelige tiltak for å oppnå ”best mulig resultat” for kunden ved utførelse av kundeordre (”Beste Resultat”). Dette følger av verdipapirhandelloven.  Navigea vil ved mottak av kundeordre foreta en konkret vurdering av hvordan ordren skal utføres for å oppnå Beste Resultat. Dette er beskrevet i vedlegg ”3 Retningslinjer for ordreutførelse”.

Lesetips – vedlegg 6: I vedlegg ”6 Informasjon til kunder om egenskaper og risiko knyttet til finansielle instrumenter” skrives det mye om risiko. Det fortelles i kapitel 2.1 at man kan tape penger på spekulativ investering, og at risikoen må bæres av kunden. Dette er bare en delvis sannhet. I flere omganger har vi sett at selgere som anbefaler konkrete produkter, må bære sitt egenansvar for anbefalingene hun eller han har gitt. Selger og dennes arbeidsgiver har et selvstendig profesjonelt ansvar for å gi anbefalinger som passer den konkrete kunden evner, erfaring og interesser. Dette er den røde tråden i reguleringen av salg av finansielle instrument (MiFID).

Lesetips – vedlegg 7: I Vedlegg 7 ”Opplysningsplikt ved fjernsalg av finansielle tjenester” finnes avsnittet som viser hva du kan forvente når du ønsker å gå ut av eiendomsinvesteringene. Her heter det i pkt 10 at

Navigea Securities kan bistå aksjonærer med salg av unoterte aksjer gjennom vårt annenhåndsmarked. Salg er avhengig av at det finnes kjøpere.

Merk at det står ”kan” og ikke ”skal” i dette punktet. Vær da kjent med at det også finnes andre som  stiller  andrehåndsmarkeder tilgjengelige for kundene.

Og endelig: Kapitel 8 handler om lånefinansiert spekulativ investering. At vanlige forbrukere skal foreta slike plasseringer, har vi som samfunn veldig dårlig erfaringer med. Og etter vår mening skal en slik passering ikke anbefales vanlige småsparere.

Misnøyde kunder i bankens svarte boks

Et aktivt forbrukerbeskyttende Finanstilsyn som tidlig struper fremveksten av kundefiendtlig atferd og produkter, villedende kommunikasjon og markedsføring, demper samfunnets behov for tvisteløsningssystemer.

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Men når det nå viser det seg at 465.000 bankkunder sier at de har hatt grunn til å klage på banken sin i 2011 – og at 228.000 faktisk har gjort det på en eller annen måte, er det allikvel behov for et system for behandling av kundenes ankepunkter.

For den interne klagehandlingen i banker og forsikringsselskap er for forbrukere og myndigheter en svart boks. Der er de uten innsyn og representasjon.

Selv reglene for saksbehandling kan vise seg utilgjengelige.

TNS Gallup har i samarbeid med Finansnæringens Fellesorganisasjon intervjuet et utvalg på 3033 voksne om aktuelle problemstillinger innenfor bank-, skadeforsikrings- og livsforsikrings-markedet. Et av spørsmålene som ble stilt er ”Har du i løpet av de siste 12 måneder hatt grunn til å klage på hovedselskap og har du faktisk klaget?”. Selv om dette er en utvalgsundersøkelse og resultatene bør behandles som estimater, vekker svarene på disse spørsmålene oppsikt.

6 prosent av bankkundene sier de har hatt grunn til å klage, og har faktisk fremmet en klage. Ytterligere 6 prosent oppgir å ha hatt grunn til å klage, men har ikke klaget.

Vi kan ta utgangspunkt i at ”alle” voksne i Norge har et bankkundeforhold, uten å bomme stygt. Vi kan også anslå at utvalget representerer ca. 3,8 millioner personer.

Med enkel matematikk får vi beregnet at 465.000 bankkunder har hatt grunn til å klage på banken sin i 2011 og at 228.000 personer har faktisk gjort det.

Siden det bare er 642 klager som er rettet til Finansklagenemnda og på langt nær så mange til domsstolene, er det nærliggende å konkludere med at de fleste klagene har blitt rettet til bankene selv og blitt behandlet der. Selskapsintern klagehandling i banker og forsikringsselskap er for forbrukere og myndigheter en svart boks. Det offentliggjøres sjelden tall på hvor mange som klager, hvor mange som avvises, hvor mange som er tatt til behandling og ender med medhold til klageren.

Men slik informasjonen er også viktig for forbrukere. Når man bestemmer seg for hvilket system man skal fremme klagen i, bør man på forhånd kunne se sjansene for å nå frem.

Sjansen for å nå frem med klage i Finansklagenemnda finner du her.

Finansklagenemnda har vært varm politikk på Stortinget så langt i år. Sentrale hendelser er de skriftlige spørsmålene fra FrP og fra KrF til Finansministeren, representantforslag om å innføre et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester og Finansministerens svar under spørretimen 11. april.

Den politiske debatten er  interessant og velkommen. Finansminister Sigbjørn Johnsen gjør det tydelig at han ønsker en helhetlig forbrukersikring i finansmarkedene. Han åpner for å se på ny organisering av både Finanstilsynet og Finansklagenemnda. Dette gjør debatten nesten nyskapende. Tidligere har det ikke vært politisk vilje til offentlig å finansiere Finansklagenemnda. Åpningen som har kommet må vurderes seriøst, også av oss i Forbrukerrådet.

Videre har finansminister Johnsen rett i at Finanstilsynet og Finansklagenemnda henger sammen. Finanstilsynet kan forhindre forbrukerproblemer i markedet, Finansklagenemnda reparerer skadene etter de har skjedd. Et aktivt forbrukerbeskyttende Finanstilsyn som tidlig struper fremvekst av kundefiendtlig atferd og produkter, villedende kommunikasjon og markedsføring, demper samfunnets behov tvisteløsningssystemer.

Forbrukerrådet ønsker at man skal tenke helhetlig i debatten om klagehåndtering, på samme måte som finansministeren uttrykker det i Stortinget. For å oppnå en slik helhet, må også de bedriftsinterne klageordningene som allerede finnes i banker og forsikringsselskap inngå i myndighetenes gjennomgang. Hvis ikke behandles bare toppen av isberget.

Det er jo tross alt i bankene og forsikringsselskapene det store flertallet av klager ender opp. I bransjens egne og fortrolige svarte bokser.