Kortsvindel – mer enn huskelapper og bortforklaringer

Nå er vi gått lei av konstruerte forklaringer på årsakene til svindel med betalingskort. Sist ute er selveste politiet – foruten bankene selv:

I lørdagsutgaven av Dagbladet (28. april) kunne vi lese at Sentrum Politistasjon i Oslo og Bankenes Standardiseringskontor mener at USAs holdning til magnetstriper på betalingskortene er til hinder for at vi i Norge skal kunne ta nye skritt for å beskytte oss mot kortsvindel.

Dette likner en bortforklaring – og er derfor et budskap det er vanskelig å forsone seg med.

For et neste skritt i å beskytte oss mot kortsvindel er å fjerne magnetstripa. At USA, og sikkert andre land også, tviholder på denne stripa, skal ikke få bestemme at vi a) skal kunne ha trygge betalingsløsninger i forhold til våre egne holdninger til risiko og teknologi og at vi b) sammen kan anstrenge oss for at det skal bli så vanskelig som mulig å utøve organisert kriminalitet her til lands.

At mange nordmenn reiser til USA og finner det hensiktsmessig å bruke sine kort når de er der, skal ikke hindre oss i å ha tryggere betalingsløsninger eller treffe tiltak mot organisert kriminalitet. Det er fullt mulig å ivareta interessene til amerika-farerne og de andre forbrukere parallelt. Løsningene er såre enkle.

For det første kunne de som tilbyr betalingskort holde døra åpen for at forbrukeren skal kunne velge mellom kort med eller uten magnetstripe. De av oss som reiser til USA, bør da velge kort med magnetstripe. De av oss som aldri gjør det, skal kunne slippe – og dermed beskytte seg mot svindel. Hvis man skulle komme til å reise til USA, uten at dette har vært planlagt lenge, burde det vært mulig å bestille kort med magnetstripe – og ha dette som sitt sekundære kort.

Kortpushing forekommer i stort monn, så på dette området kan det ikke være mange tekniske hinder.

Men norske betalingskort burde, som en standard, være uten magnetstripe. Det for å demotivere (tilreisende og fastboende) kortsvindlere.

Hvis det er så mye om å gjøre for norske kortutstedere å ha kort med magnetstriper, burde det innføres geografiske sperrer, hvor kunden selv bestemmer hvor kortet skal kunne brukes. Det tilbyr allerede enkelte banker. Alle kort som utstedes i Norge burde ha slike sperrer, uavhengig av om det er med eller uten magnetstripe.

Kort som er utstedt i Norge, og som både har magnetstripe og den antatt sikrere microchipen, burde ha som standard at magnetstripen ikke fungerer innenlands. Tilreisende fra USA, eller andre land som er avhengig av å kunne bruke magnetstripe i Norge, bør kunne gjøre det. De vil uansett være så få i antall, at deres sporadiske bruk av minibanker neppe motiverer kortsvindlere til å raide Norge.

Det er videre mange minibanker som er plassert slik at det er vanskelig for kortbrukere å beskytte seg sjøl. Eiere av minibanker og betalingsterminaler bør være bevisste på hvor de plasserer dem rent fysisk. Minibankene og terminalene må ikke stå slik at det er lett innsyn til tastaturet eller lett å kikke kunden over skulderen.

De som eier betalingsterminalene og minibankene, burde vært motivert til å avskjære kortsvindlere. For å anspore tilbydere av betalingskort til ytterligere forbedringer, kan man tenke seg bøter for eiere av terminaler og minibanker som utsettes for svindel. Påtvungen driftskarens, merking av minibankene og terminalene som nylig har vært utsatt for svindel eller annen offentliggjøring, er andre tiltak.

I det hele tatt er det lett å tenke seg måter å gjøre det stadig vanskeligere for kortsvindlere. Den nasjonale viljen til å gjøre noe er et større hinder for kortsvindlere enn den praksis man har i USA.  

Det nyttige i Dagblad-artikkelen, er politiets beskrivelse av kortsvindlerne: Svindlerne omtales som smarte, og vi forstår de er velorganiserte. Dette burde velte den lettvinte forestillingen om at kortsvindel skyldes at forbrukere skriver ned PIN-kode på huskelapper, som oppbevares sammen med kortet. Det blir påstått, selv om forbrukerne protesterer og sannsynliggjør de ikke har bruk for huskehjelp. Denne vrangforestillingen rammer fortsatt forbrukere, som klager etter at kortet deres er blitt misbrukt.

Dette ønsker vi å gjøre noe med – og har derfor involvert oss i en rettssak som kommer opp på forsommeren.

Utgiftene forbundet med kortsvindel er en belastning for alle parter i samfunnet. I fjor beløp svindelen seg til 125 millioner kroner.

Vi trenger derfor tilbydere som videreutvikler sikkerheten – men kan klare oss uten konstruerte forklaringer som legger ansvaret på forbrukere for svindelen med kort.

Bankkundenes penger til verdige formål?

Hva er bankenes egentlig samfunnsoppgave? Utøver de samfunnsansvar ved å dele ut kundenes penger til gode formål i lokalsamfunnet? Og er alle enige om at det skal være slik?

I forkant av Finansnæringens dag 27. mars 2012 publiserte FNO resultatene fra Norsk finansbarometer 2012. Ett av funnene i undersøkelsen er at 26 prosent av de spurt mener at det viktigste samfunnsansvaret bankene tar  er å gi økonomisk støtte til ulike formål i lokalmiljøet.

Tonje Westby, kommunikasjonssjef i Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) forteller at utdeling av gaver til allmennyttige formål er en viktig del av sparebanknæringens egenart og grunntanke. I løpet av de siste åtte årene har sparebankene gitt gaver for 4100 millioner kroner til verdige formål.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at de 4100 millioner kronene som er gitt i gaver, er betalt av noen andre enn bankene, nemlig kundene. Inn til det store kretsløpet, som bankvesenet utgjør, er det bare kundene som bidrar med penger. Alle gaver som banknæringen gir, betales til syvende og sist av nettopp kundene. Det er derfor bankkundene og ikke – som det blir hevdet – banknæringen som er en av de aller største private bidragsyterne til idrett, kultur og frivillighet i Norge.

Som tilhenger av idrettsanlegg, hornmusikk og andre kulturuttrykk har jeg vansker med å bli «gærn’ på» de formål som bankene har valgt å støtte. Men det ikke gitt at alle andre kunder har samme innstilling. Det vil helt sikkert være kunder som ikke ønsker å finansiere bankenes gaver til idrett, kultur og frivillighet, om ikke annet fordi de selv ønsker å bestemme hvilke verdige formål som skal motta deres gavedryss.

I verste fall er dette mentaliteten blant de 74 prosentene i undersøkelsen, som ikke mener det er viktig at bankene gir økonomisk støtte til ulike formål i lokalmiljøet. Jeg ser heller ikke bort fra at mange kunder anser gavene for å være ledd i kommersiell merkevarebygging, hvilket det også er, og at de føler lite behov for å finansiere slik aktivitet.

Videre kan jeg heller ikke fri meg fra å tenke at den omtalte gavmildheten ligger utenfor den egentlige samfunnsoppgaven bankene har. I sin mest nakne form, er bankenes primære samfunnsoppgave å samle ellerallokere kapital (og risiko) i samfunnet, samt drifte betalingssystemene. I bytte mot å yte disse samfunnsoppgavene, har bankene fått eneretten på å yte disse nevnte oppgavene. Lovverk og konsesjonssystemet sikrer eneretten.

Allokering av kapital består av å re-distribuere kapital fra de som har penger til overs, til de som trenger å låne penger. Allokering av kapital innebærer også å bygge en bro mellom dagens behov for penger (når vaskemaskinen plutselig ryker, når vi skal kjøpe bolig, næringsinvesteringer osv.) med fremtidig tilgang til penger – altså det vi kjenner som kreditt.

Vi forventer at banker skal være varsomme og reservert med hvordan de yter kreditt. Dette har bankfolk utøvd i generasjoner. Forventingen deles også av finansminister Sigbjørn Johnsen, som advarte mot uansvarlig utlånspraksis og aggressiv markedsføring av kreditt på finansnæringens dag. For å sikre at den forsiktige kulturen overlever mer løsslupne holdninger i vår tid, utsettes bankene for detaljert regulering og offentlig tilsyn. Vi ser finansminister Sigbjørn Johnsen forslag om å presisere Finanstilsynets ansvar for å se til at forbrukernes interesser ivaretas som ett ledd i dette sikringsarbeidet.

Rådgiver eller fordyrende mellomledd?

Finansielle rådgivere må være noe annet enn selgere av spareprodukter. For det forbrukerfiendtlige med provisjonssalg, er at selgeren ofte anbefaler løsninger som beriker en selv eller egen organisasjon, fremfor å bistå kunden med gode råd.

Sist torsdag  arrangerte Verdipapirfondenes forening Fondsdagen 2012. På programmet sto en panelsamtale mellom næringsaktører om temaet ”Rådgiverne — verdiøkende eller fordyrende mellomledd?”, bl.a. med Grieg Investor som en av deltakerne.

Grieg Investor er et selskap som tilhører den lille buketten av norske rådgivningsselskap som med troverdighet kan kalle seg uavhengig investeringsrådgiver. Grieg er riktignok ikke til for den vanlige forbruker, men prinsippene de driver etter følger de kravene vi normalt setter for å kunne omtale noen som uavhengige rådgivere.

Vi deltok ikke i panelet, men vi har noen synspunkter på dette:

Forbrukerrådet omtaler nødig noen selgere som uavhengige rådgivere. Vi gjør det først når et selskap tar seg betalt for selve rådgivningen, samtidig som den tilbyr et bredt spekter av produktene i markedet, på tvers av leverandører. I tillegg må verken den enkelte ansatte eller dennes arbeidsgiver ha fortjeneste ved å anbefale et produkt framfor et annet. Alt dette må være på plass for å kunne gi virkelige objektive og nøytrale råd.

Salgsbasert avlønning av den enkelte medarbeider skal – ifølge Finansdepartementet / Finanstilsynets rundskriv fra juni 2010 – ikke forekomme. Handelsbanken oppgir å ha praktisert ene regelen i 40 år – nettopp for å skjerme virksomheten mot eventuelle interessekonflikter med kundene. Banken forteller, i et innlegg i Dagens Næingsliv 7. mars, at de heller ikke har individuelle salgsmål.  

Pengestrømmen mellom selskap som produserer investeringsprodukter og selskap som selger dem, er regulert i verdipapirforskriften. Her heter det at et salgsforetak bare kan motta penger (kick-backs) fra produktleverandør hvis 1) kunden får informasjon om dette før noen produkter anbefales, 2) pengene bidrar til å forbedre kvaliteten på investeringsrådgivningen, og 3) pengene ikke svekker selgerforetakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte.

Prinsippet er altså at en produktdistributør bare kan hente vederlag fra andre enn kunden, hvis det er til kundens gunst. Jeg er usikker på om det finnes tilfeller der selskap har fått reprimande for å ha brutt denne regelen.

Det oppstår likevel et problem når produktprodusent og produktdistributør er under ett og samme konsern. Det gjelder for eksempel for bankene. Når vi har undersøkt hvordan investeringsprodukter selges, finner vi med våre stikkprøver at bankene stort sett bare anbefaler produkter som kommer fra egne rekker. Videre har ikke alle banker nødvendigvis et bredt utvalg av produkter. Da blir det ikke riktig å kalle dem rådgivere.

De er selgere og skal derfor omtales som selgere – og nettopp dette ville vi gjort et poeng av hvis vi hadde vært deltaker panelsamtalen på Fondsdagen. Videre ville vi tatt opp at rådgivere har hatt en viktig rolle i fremveksten av markedet for ugjennomtrengelige og eksotiske produkter og produktpakker.

Vanlige forbrukere har begrenset appetitt for risikoen som gjerne bor i slike produkter. Få forbrukere ville hatt fantasi til å etterspørre dem på selvstendig grunnlag. Det er først med hjelp av rådgivernes anbefaling at det har oppstått et marked slike produkter. Slik har de såkalte rådgiverne tilført mer risiko til forbrukerne – stikk i strid med hva deres rolle burde være.

Luksusfellen vs. Teenage Boss

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I går, 21. mars, startet den sjette sesongen av Luksusfellen på Tv3. I første episode fikk vi se en familie som hadde opparbeidet seg dyr gjeld-  på to millioner kroner.

«Luksusfellen» kan oppleves som en karikatur på økonomisk vanskjøtsel. Seerne får en detaljert presentasjon av økonomisk misere og feildisponeringer. Vi ser rådløshet, litt sinne, noen tårer, så noen gode hjelpere som klarer å rydde opp i elendigheten før episoden er omme. Da kommer smilene.

Sikkert god tv, men det skjulte pensumet kan fort bli at det ordner seg.

I programserien reflekteres det mindre over hvordan, f.eks. denne familien, kom i sin vanskelige situasjon. Forklaringsmodellen blir derfor enkel-  og løsningsmodellen like så. Problemene har oppstått som følge av familiens egne disposisjoner.  Den som har viklet seg inn i et problem, har ansvaret for å vikle seg ut av det og beskytte seg selv mot noe liknende i fremtiden.

Såkalte «Forbrukerøkonomer» og andre bransjefolk, kan med referanse til «Luksusfellen», gjøre krav på at forbrukere må skjerpe seg. Både holdingene og kompetansen må visstnok skjerpes. Unge voksne og barn må gjennomgå finansiell skolering. Universal-løsningen synes å være innføring av økonomifag som del av læreplanen.

Kunne man ikke tenke seg krav om økt ansvarlighet også til dem som yter kreditt? Det gjør Forbrukerrådet. Tilgangen på kreditt påvirker både hverdagen for forbrukere og finansiell stabilitet i nasjonen. Som samfunn må vi derfor sikre forsvarlig utlånspraksis – selv om det skulle medføre at kredittytere og banker tjener mindre.

Teenage Boss er en NRK-produksjon som viser hvordan ungdommer, tilsynelatende uten sikkerhetsnett, tar regi på husholdningsøkonomien i en hel måned. I programserien ser vi ungdommer manøvrere familiens budsjetter på en bærekraftig måte – uten hjelp fra økonomene i våre største banker. Det er mulig jeg liker denne serien bedre, fordi den gir et mer respektfullt portrett av ”casene”, men det kan også være at det skjulte pensumet er at det finnes nok ansvarlighet og økonomisk dugelighet blant de unge.

Hvilken av disse to programseriene formidler sannheten? Jeg tror begge gjør det. Men jeg tror Teenage Boss viser normalen.

Navigea Securities gruser Grunnloven og evangelisten Markus

Serien «Man kan ikke tale både lenge og vel» rulles ut, og vi begynner med Navigea, det nye Acta. Jeg har tidligere blogget om en forbrukeren som i forrige uke sendte meg denne meldningen:

 «Acta vil ikke ha meg som kunde lenger og vil overføre kundeforholdet til noe som heter Navigea Securities. De har sendt meg et vedlegg med mange tettskrevne sider med juridiske og økonomiske betingelser som jeg bare skjønner halvparten av.

Lengden på selve avtalen man inngår med Navigea Securities AS er overkommelig, med sine 250 ord. Den utpregede bruken av paragraf-henvisninger trekker opplevelsen ned.

Men, hvis jeg også tar med alt av vedlegg som inngår i kontrakten, får jeg at den i sum bestå av ca. 20 000 ord. Til sammenlikning består Norges reviderte grunnlov av ca. 5 000 ord (når vi ser bort fra kommentarer) . Til ytterligere sammenlikning består den norske oversettelsen av evangelisten Markus skildring av Kristi gjerning, fra dåp til himmelfart, av ca 15.000 ord.

Dette må være litt av en kunderelasjon, når den må beskrives i en ordrikdom som rommer både en konstitusjon og ett evangelium? Neida, det er bare overføring av kundeforhold.

Navigea Securities AS kan sikkert argumentere med tyngde med at all denne ordrikdommen ikke er selvpålagt. De er heller ikke alene om å ha dokumenter som ikke fungerer. Vi har allerede testet kontraktene som benyttes ved salg av boliglån og fant at førstegangskjøperne finner at 61 prosent av ordene som brukes i kontakten enten er vanskelig å forstå eller uklare. Videre har vi testet kravbrev fra inkassobyrå, og fant at 31 av 33 unge ikke klarte å avdekke innholdet i brevene.

Forbrukeren som siteres innledningsvis er heller ikke alene. Bare om den aktuelle kontrakten har det kommet flere henvendelser til Forbrukerrådet.  

Vi trenger forenklinger av slike dokument for å sikre rasjonelle og veloverveide forbrukervalg. Uten forenklinger, tjener dokumentene bare som en nyttig beskyttelse for næringsaktører – i forsvar mot kundene. 

Mer om dette i serien «Man kan ikke tale både lenge og vel».

Kjøp og salg – men uten råd

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

En forbruker sendte meg forleden en epost og spurte om Acta:

 «Acta vil ikke ha meg som kunde lenger og vil overføre kundeforholdet til noe som heter Navigea Securities. De har sendt meg et vedlegg med mange tettskrevne sider med juridiske og økonomiske betingelser som jeg bare skjønner halvparten av. Er litt i tvil om hva jeg skal gjøre.«

For Acta har slukket lyset i to av selskapene i konsernet og overfører betjeningen av kundene til Navigea Securities AS. I Navigea Securities AS vil kundene møte selskapet som før het Acta Markets, i tillegg til et nyopprettet kundesenter.

Acta forteller at kundesenteret vil fungere som et senter for effektuering av kjøps- og salgs-ordre. Aktiviteten i senteret vil bli det som i reguleringsspråket heter execution only. Det innebærer at det ikke skal bli gitt anbefalinger og rådgivende salg når kunder kontakter senteret.

I finansverden har denne formen for rådgivningsfri ordrehåndtering eksistert i en periode. Havarerte rådgivningsforetak, som f.eks. Glitnir Privatøkonomi, levde i terminal fase på med denne type konsesjon.

Execution only kjenner vi også fra dagligvarehandelen. Kjøper du medisiner på en dagligvareforretning, skal du ikke få rådgivning i kassa, du skal bare få den varen du peker på. Beslutningen om produktvalg er i disse tilfellene, i sin helhet, kundens eget ansvar. Bare apotekene kan gi råd om medisiner.

Erfaringen tilsier at det ikke nødvendigvis er et tap for forbrukere i finansmarkedene at det finnes «execution only». Markedet for de mer eksotiske produktene har vært avhengig av selgere som aktivt har anbefalt dem. Vanlige forbrukere har ikke behov eller fantasi nok til å etterspørre syntetiske valutalån, spread opsjoner eller lånefinansierte strukturerte produkter.

Når forbrukere må basere sine valg utelukkende på egne vurderinger og research, kan det føre til en renessanse for gjennomsiktige og lettforståelige finansprodukter.

Til slutt i epost-meldingen viser forbrukeren at han er i tvil om hva han skal gjøre. Forbrukerrådet har ikke nødvendigvis svaret her, for det er mange forhold som kan spille inn.

Men hvis forbrukeren ønsker en rådgiver som gir fullstendig nøytrale råd, utelukkende motivert ut fra et ønske om å sikre forbrukerens interesser, vil det være hensiktsmessig å oppsøke en rådgiver som a) har bredt utvalg av produkter fra b) et bredt utvalg av leverandører og som c) ikke inngår i noen kontantstrøm mellom seg selv og de som utvikler produktene, men derimot d) henter lønna si fra kunden.

ACTA desimert

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I forrige uke kom nyheten om at ACTA sier opp flere ansatte og avvikler selskapet. Det er antydet en nedbemanning på noen og femti medarbeidere. Konsernsjef Geir Inge Solberg har allerede gått.

Finanstilsynet er i gang med å inndra konsesjonen til Acta Asset Management AS, som ved inngangen til 2012 var ett av to ACTA-selskap som fortsatt drev rådgivende salg i Norge. ACTA Kapitalforvalting AS leverte sin konsesjon i desember 2011. I fremtiden vil det bare vil være ett ACTA selskap igjen som har rådgivningsrelaterte operasjoner i Norge, nemlig ACTA Markets AS.

Forbrukerrådet bekymret

Forbrukerrådet er bekymret for kundene i selskapet som nå avvikles. Mange har klaget eller ønsker å klage på forhold knyttet til produktene eller måten selskapene oppførte seg på. Dette var det eneste temaet vi hadde med oss i et møte med ACTAs styreleder Alfred Ydstebø, før omorganiseringene ble allment kjent i media.

I møtet fikk vi muntlige forsikringer om at de avviklede selskapene i tre år ville ha gjenstående midler  for å gjøre opp eventuelle forbrukertvister. Styrelederen oppgir særlig kunder med klager på salg av eiendomsspekulasjoner (som gjerne har blitt omtalt muntlig og feilaktig som eiendomsfond, for de har nesten aldri noe å gjøre med det vi forbinder med ordet fond) som naturlige mottakere av de avsatte midlene.

ACTA avsetter ikke midler for å løse klagene fra kunder som har gjort plasseringer i strukturerte produkter. Vi vet det allerede finnes 111 klager på ACTA kapitalforvalting på denne type produkter i Finansklagenemnda alene. Vi antar det finnes saker på vent i de ordinære domsstolene. Sakene vil forbli på vent, inntil det foreligger rettskaftig dom i Røeggen-saken.

Noen drahjelp fra Finanstilsynet kan forbrukere ikke vente. Direktør Bunæs mener seg obstruert av aksjelovens bestemmelser. Regulatorens problemet er nok større enn det. Bl.a. oppleves prosedyrene for avvikling av et verdipapirforetak (som Acta selskapene er eksempler på) som klart underregulert, i motsetning til avviklings-regelverket for finansforetak (banker og forsikringsselskap). Dette belyste vi i vårt høringssvar til ny finanslov. Forholdene i Acta har aktualisert problemstillingen.

Forbrukerrådet ikke bekymret

Forbrukerrådet er ikke uroet av at antallet selgere av finansielle produkter reduseres i ACTA. I teorien skal denne profesjonen være til samfunnets nytte, ved at de hjelper kunder til å ta gode valg og redusere risiko for forbrukere gjennom gode råd. Erfaring er at profesjonen, tvert i mot, har bidratt til at forbrukere velger mer risikable og ugjennomtrengelig spareløsninger.

Råsalg av lånefinansiert sparing i eksotiske produkter kan her stå som eksempel. Normale forbrukere har ikke behov eller fantasi nok til å etterspørre sparing basert på medeierskap i rumenske kjøpesentra eller tyske utleieboliger, valutaveddemål eller opsjoner på melkepriser, snittet med asiatiske haler. Det er selgerne som har foreslått slike produkter.

Selgerne har ikke redusert risikoen, men tvert imot tilført ytterligere risiko. Det gjelder i aller høyeste grad selgerne fra ACTA.

Desimert

Å bli desimert (Decimatio) var en straff kjent fra de gamle romerske hærene. Små og store enheter av soldater, helt opp till hele legioner, kunne straffes med desimering hvis de brakte grov nok vanære på seg selv og/eller Roma. Straffen bestod i korte trekk i å dele soldatene i grupper av ti. Ni av soldatene i gruppen måtte så slå i hjel den tiende medsoldaten. Å tynne ut rekkene på denne måten for gjennvinne tapt ære, inngår ikke i moderne tilsynspraksis.

Gode valg av boliglån

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I går lanserte vi en rapport hvor vi oppsummerte funnene fra en serie tester Forbrukerrådet har gjennomført for å lære mer om hvordan forbrukere oppfører seg ved valg av boliglån.

Testdeltakerne, som alle var førstegangskjøpere av bolig og i modus for å kjøpe bolig på lånte midler, var med på ikke mindre enn 6 tester. Konkret bestod testserien av en kartleggingsundersøkelse, en kompetanseundersøkelse, et par preferansemålinger og en tekstforståelsesundersøkelse, i tillegg til et overvåket kundemøte hvor samtalen ble nært klinisk dissikrert og selgeratferden nøye regissert.

Med dette robuste testopplegget i ryggen, kunne vi konkludere med at a) selgere har helt avgjørende makt til å styre forbrukeres valg av boliglån, b) lånedokumentene har for dårlig tekst til å være nyttig.

Videre slutter vi at c) forbrukere får lånedokumentene på et for seint tidspunkt til å kunne bruke dem til å treffe veloverveide valg om boliglån.

Vi gir videre helt konkrete innspill på hvordan lånedokumentene kan forbedres. Innspillene gjelder tematisk sammensetning, men også helt ned til setningsoppbygning og ordvalg. I tillegg resonnerer vi rundt relasjonen mellom kjøper og selger og gir forslag til hvordan den bør kontekstualiseres for å gi større trygghet.

Dette skulle kanskje vekke interesse, og til og med nysgjerrighet i finansbransjen? Bransjen understreker selv titt og ofte at de stadig bestreber forbedring og at de hvileløst arbeider for trygge kundeopplevelsen. Men neida.

«Vi kjenner oss ikke igjen i kritikken fra Forbrukerrådet» sier Finansnæringens Hovedorganisasjon, FNO. «Informasjonskravene er så omfattende, at lånedokumentene også nødvendigvis må bli omfattende«, fortsetter de.

Til det første: Vi har kartlagt prosessuelle og mentale mekanismer som inntreffer hos kundene, som i sin tur avgjør maktforholdet mellom kunde og leverandør. Hvis vi i rapporten skulle stille oss kritisk til noe, så måtte det i såfall være til disse mekanismene – men det er jo like ufornuftig som å stille seg kritisk til tyngdekraften eller spedbarns griperefleks.

Til det andre: Informasjonskravene som stilles er det langt på vei finansbransjen selv som setter. Bransjen er alltid signifikant representert kommisjonene, utvalgene og arbeidsgruppene som former finansreguleringen. Retningslinjene for lånedokumentene er ikke noe unntak. 26 finansinstitusjoner skal ha bidratt i det arbeidet.

Det lar seg forstå at finansbransjens representanter kan ha en defensiv innstilling til Forbrukerrådet; vi har jo ingen betenkeligheter med å gi kritikk åpenlyst. Men denne gangen kunne man forvente at bransjerepresentantene løfter blikket litt og inntar en mer åpent og endringsvillig grunntone. Rapporten handler tross alt om hvordan ting kan gjøres bedre.

Og å gjøre det bedre trenger finansbransjen – også når det gjelder salg av boliglån.

Da EU-kommisjonen i 2011 målte hvordan 26.000 europeiske forbrukere opplever ulike delmarkeder, kommer markedet for boliglån på 49.plass av de 51 delmarkedene som ble målt. På jumboplass kom markedet for investeringsprodukter, en rang dette markedet også ble tildelt i 2010. Kommisjonen soppsummering var da at:

The markets which are most likely to be malfunctioning are:

1 All banking services
2 Telecom services (Fixed and mobile phone services and internet service provision)
3 Electricity supply, railways, second hand cars, real estate services, house maintenance, services & legal services

Hvis finansbransjen er tilfreds med dette omdømmet, er det bare å videreføre forholdene slik de er. Skulle bransjen ha et snev av sjenanse, kan man alltids begynne med å forbedre de kryptiske lånedokumentene.

Silje Sandmæl retter baker for smed

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Silje Sandmæl arbeider til daglig som DNBs samfunnsansvarlige alibi i forbrukerspørsmål. Hun støtter seg til Forbrukerrådets undersøkelse av kravbrev fra inkassoselskapene, når hun krever at skolebarn må bli bedre skolert i finans. Hun peker på er at vi fant at 31 av 33 unge voksne ikke forstår innholdet i inkassobrev. Dessverre foreskriver hun helt feil tiltak når hun tenker høyt om hvordan vi som samfunn skal angripe problemet.

Undersøkelsen konkluderer med at inkassospråket må bedres og det må gjøres nå. Når inkassoselskapene digger formuleringer som «begjæring om tvangsdekning i løsøre ved tilbakeleveing til salgspanthaver» og «avholdelse av forretning» og samtidig forventer å bli forstått, er det en avsporing å kreve flinkere forbrukere. Det er åpenbart enklere, raskere og tryggere å forbedre inkassoselskapenes språkføring.

Det er lett å tenke seg at finansbransjen faktisk ønsker avsporing. Hvis de oppnår at resten av samfunnet anstrenger seg med å forbedre forbrukerne, kan finansinstitusjonene stevne frem som de gjør i dag.

Men det vi trenger er forbedrede finansinstitusjoner. Bankene ser ikke noe galt i å pådytte tenåringer kredittkort selv om ungdommene ikke vil. Selgere av spareprodukter har track-record av råsalg med sine produkter og har over 2000 klager på vent i Finansklagenemnda. Kredittkortselskapene anser det som greit å oppfordre kunder til ikke å betale dyr gjeld.

På disse områdene er Sandmæl taus. Det er forståelig, ettersom de såkalte forbrukerøkonomene først og fremst er medievennlige PR-medarbeidere som fremholder det som er godt ved egen arbeidsgiver.

Forbrukerrådet er ingen motstander av skolering av forbrukere og heller ikke framtidens forbrukere som nå er i barneskolen. Men Forbrukerrådet ønsker å skape balanse mellom finansselskapene og kunder nå, og da kan vi ikke slå oss til ro med at privatøkonomi innføres i læreplanene.

Det haster med å skape balanse mellom kjøper og selger av finansprodukter. Finansbransjen er den bransjen hvor forbrukere føler seg mest utsatt. Det er mye å ta tak i, atskillig mer enn å flikke på læreplanene.

Uttrykket «å rette baker for smed» stammer fra Johan Herman Wessels Smeden og Bageren (1777). I historien er det smeden som har hadde forbrutt seg og skulle etter loven henrettes, men da byen bare hadde én smed, men to bakere, ble en av de siste tatt i stedet.

«rette baker for smed». (2012-02-14) I Store norske leksikon.

– Ikke betal

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Har du hørt om et kredittkortselskap som forsøker å overtale kundene til å la være å betale regningen? Og at det skjer på selve fakturaen?

Kvinnen som kontaktet oss hadde nylig fått et brev fra Trumf Visa. Brevet var egentlig en månedlig faktura, men midt på siden, over selve girodelen, og rett under adressatinformasjonen, står en melding veldig synlig og frister:

UNN DEG EN BETALINGSFRI MÅNED!
”Denne måneden kan du velge å se bort fra fakturaen. Det betyr én mindre regning i bunken. Hvorfor ikke bruke muligheten til å unne deg/dere noe ekstra denne måneden – eller prioritere andre utgifter? Du trenger ikke kontakte oss for å avtale betalingsfri måned, du kan se bort fra denne fakturaen om du vil benytte deg av tilbudet. Renter og gebyrer påløper som normalt.”

Påløper som normalt med et tosifret renter, kunne det gjerne stått. Men det står ikke.

Den konkrete saken gjelder Trumf Visa. Det er DnB som står bak Trumf Visa, men Trumf-programmet eies av Norgesgruppen. Vi har liknende eksempler fra andre kredittkort med samme aggressive markedsføring.

Og Forbrukerrådet er meget kritisk: dette er en unødvendig fristelse og en snubletråd som sender familieøkonomien inn i et farlig spor.

Det er et eklatant eksempel på aggressiv markedsføring av kreditt, som Forbrukerombudet, vårt markedsføringstilsyn, må se kritisk på – og slå kraftig ned på.

På lovsiden bør det innføres begrensing i muligheten til å drive inn gjeld. Dette vil gjøre bankene mer forsiktige.

Det kan gjøres ved at låneytere som opptrer uetisk, mister muligheten til å foreta beslag i lønn. Høyre, med Helleland, Graham og Røe Isaksen har fremmet forslag om dette i Stortinget, noe regjeringen bør følge opp.

Samtidig bør låneytere som opptrer uetiske hindres i lå kunne videreselge fordringer.

Uansett bør bankene nå pålegges en større plikt til å undersøke lånetakeres mulighet for å betjene gjelden.
En viktig brikke kan her være å etablere ett gjeldsregister.

Det etiske problemet i saken blir ikke mindre av at norske husholdninger er blant de mest forgjeldede i Europa. Det gir seg utslag i økning i inkasso, antall husutkastelser og åpning av offentlige gjeldsordninger.
Både IMF, Norges Bank og Finanstilsynet har pekt på at den store husholdningsgjelden truer den økonomiske stabiliteten i Norge, hvis det ikke snart skjer en innskjerping