Warning on CDFs (contracts for difference)

According to our national financial authority sellers of CDFs are unbalanced in their information to consumers and investors about risks and return opportunity.

The Norwegian Consumer Council encourages consumers to disregard offers on CDF, unless consumers themselves fully understand the nature of these products and could afford to loose more money than they are investing. Our advice to the vast majority of consumers would simply to stay away.

Also the European financial authorities ESMA and the EBA warn investors on contracts for difference. It is said in their joint press release;

“The two authorities are concerned that during the current period of low investment returns, inexperienced retail investors across the EU are being tempted to invest in complex financial products, which they may not fully understand and which can end up costing them money they cannot afford to lose.

Andrea Enria and Steven Maijoor, (Chairs of the EBA and ESMA), warned:

– Retail investors across the EU should be aware of all the risks arising from investing in CFDs. These products appear to promise investors substantial returns at a low cost but may ultimately cost them far more than they may have intended or could afford to lose.

– CFDs are complex products that are not suitable for all types of investors, therefore you should always make sure that you understand how the product you are buying works, that it does what you want it to do and that you are in a position to take the loss if it fails.”

The authorises continues to raise alertness among consumers and investors by encouraging consumers to read their agreement or contract with the CFD provider before making a trading decision.

It a good reminder but we would like to add that consumers should be on full alert also to those promises and explanations that at given orally.

ESMA and EBA encourage consumers and investor to “check if the CFD provider is authorised to do investment business in your country. You can check this on the website of the CFD provider’s national regulator”

Concurrently with the publication of this warning, the EBA is addressing an internal Opinion under Art. 29 of the EBA Regulations to national supervisory authorities on the prudential supervision of CFDs.

Et ekko av Røeggen i Brussel

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

På hva vi trodde skulle være siste dag i Høyesteretts behandling av Røeggen-saken, 26. oktober, fant det sted en særs viktig avstemning i EU-parlamentet: Den vil ha betydning for norske små-sparere som ønsker å å plassere penger i finansielle instrumenter.

Paradoksalt nok er  de gode vedtakene i Brussel knyttet til hvordan man kan sikre god kvalitet på produktene som lanseres – altså noe om har vært Forbrukerrådets motivasjon for engasjementet i Røeggen-saken.

EU-parlamentet vedtok å øke forbrukervernet gjennom et krav til firmaene som selger investeringer: De plikter heretter  å evaluere kvaliteten på produktene først. I tillegg vedtok parlamentet at tilsynsmyndigheter skal kunne forby salg av finansielle instrumenter som ikke er egnet for forbrukere – men som tvertimot kan påføre dem store tap.

Mange har kanskje trodd at dette allerede er på plass, ettersom vi har sett slikt produktansvar i andre markeder hvor vi er forbrukere. Men nei. Produktregulering og produktgodkjenning i finans er ikke som i industrien. Så langt har forsvarsverket  av lover og regler, som skal ivareta forbrukernes, interesser vært tungt plassert på ryggen til selgerne. For selgerne som møter kundene og som gir sine anbefalinger,  har lenge hatt plikt til å ivareta kundenes interesser.

Det parlamentet nå går inn for, er å trekke forsvarsverket lengre inn i kjernen av virksomhetene, nemlig til miljøene som lager dissse instrumentene. Det er svært fornuftig. Vi har sett nok tilfeller av at selgere blir satt under press for utelukkende å ivareta arbeidsgiverens interesser.

Salget av warrants kan stå som et eksempel. Finanstilsynet nærmest beklager at de ikke kan forby salg av denne typen produkter til vanlige småsparere, men de mangler lovhjemlene. Warranter er høyrisikable plasseringer, som i realiteten er ulike former for veddemål. Normalt vil risikoen for at kunden taper alt, overskride sjansene for gevinst. Men for utstederne er det ingen risiko.

Hele Europa har hatt dårlige erfaringer med å ha finansregulering plassert så tungt på selgere. Forbrukere har elendig tillit til den delen av finansbransjen som beskjeftiger seg med sparing og investeringer. Norge er ikke noe unntak, selv ikke etter at råsalget av strukturerte produkter og eiendomsinvesteringer ble kneblet.

Men de som måtte mene at alt er brakt tilbake til sin orden i Norge, bør bruke litt tid på Finanstilsynets rapporter fra stedlige tilsyn. Etter et tilsyn hos Warren Securities AS (tildl. Warren Bank AS), konkluderer Finanstilsynet i år med selskapet hadde brutt sentrale bestemmelser om god forretningsskikk, i tillegg til andre viktige bestemmelser.

Rapporten viser blant annet at kundene hadde fått svært uriktige opplysninger om sannsynligheten for å tape alle pengene. Foretaket forklarte dette med en trykkfeil. Slike feil ville Warren Bank AS ha avdekket, hvis det hadde vært gjort god sikring av kvaliteten på produktet og prospektet de ga til kundene.

Forbrukerrådet, sammen med andre europeiske forbrukerorganisasjoner, hadde helst sett at EU-parlamentet i hadde gått for et forbud for finansielle selgere til å motta provisjoner fra andre enn kunden. Men parlamentet stemte for begrensninger for uavhengige investeringsrådgivere til å motta penger fra utstedere. Dette likner  på en måte det vi allerede har i Norge.

Men de grep som EU-instansene nå går, er derfor også høyst relevante for norske forbrukere i dag.  Vi får derfor håpe at  saksordføreren i EU-Parlamentet, tyske Markus Ferber (EPP), har rett når han fremholder at de reglene Parlamentet stemte fram ”guarantees that firms design products for their clients – and not to meet their own interests”.

Når Forbrukerrådet tok feil da vi trodde 26. oktober skulle bli den siste dagen i Høyesterett for Røeggen-saken, skyldes at dommerne har kalt partene tilbake til ytterligere forklaringer. Derfor skal vi stille på nytt fredag 16. november.

Skaper Finanstilsynet et klasseskille i boligmarkedet?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Igjen fremmer finansbransjen krav om at bankene må slippe unna regelen om at boligkjøpere må stille opp med 15 prosent av beløpet selv når de skal ha lån.

Som alltid før fremføres en bekymring for at regelen skal lage et klasseskille mellom de som har tilgang på penger og de som ikke har det. Dette er jo et kjent trekk ved fungerende kapitalistiske markeder, men vi kan jo ikke anta at finansnæringens fremste interesseorganisasjon har på vokst på seg en anti-kapitalistisk mentalitet.

For finansaktørene er boliglån et godt produkt i disse dager. Akkurat nå kan norske banker selge boliglån nærmest risikofritt. Bankene taper ”ingenting” på boliglånene. For en næring som lever av risiko, er dette en god situasjon.

Bankene har dessuten god tilgang på penger – og prisen er fallende. Samtidig kan det synes som om norske forbrukere har akseptert prisen vi betaler for lån, selv om den er 25 prosent over det svenskene må ut med og dobbelt så mye som danskene kan få lånet sitt for.

Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) legger frem interessant doumentasjon. Tallet på unge mennesker som får pengehjelp av foreldrene med boligkjøpet har økt. Beløpene de mottar i hjelp har også vokst. Unge voksne  i Oslo får mer hjelp av foreldrene enn andre steder i landet. Når 60 prosent av de unge i Oslo får hjelp av foreldrene, er tilsvarende andel i nord-norge bare 20 prosent.

Også vi i Forbrukerrådet er kjent med at unge er i en utfordrende boligsituasjon, men for oss er det mer nærliggende er å tolke dette som at det er vansker med boligmarkedet: For vi mangler boliger i pressområdene der forbrukere ønsker å bo.

Et annet problem som stadig blir rapportert er at unge etablerere blir utkonkurrert av godt voksne, som kjøper bolig som en investering. All den tid godt voksne (foreldrene) er bedre bemidlet enn unge etablerere, vil unge tape denne konkurransen i boligmarkedet.

De bemidlede søker ikke lengre til finansielle produkter for å øke verdiene sine. Tilliten til finansmarkedet er lav og det må sees i sammenheng med skandalene som har blitt rullet ut. At plasseringer i aksjemarkedet har gitt så lite avkastning over så lang tid, har forsterket aversjonen mot å gå inn i finansielle instrumenter, slik at vi nå putter 9 av 10 kroner som vi har til overs i varianter av sparekonti.

Manglende tiltro til nytten av plasseringer i finansielle instrument, boligmangelen i pressområdene, samt reglene for boligbeskatning, gjør det rasjonelt for voksne å kjøpe boliger de ikke har tenkt å bo i selv. Dette skaper skjevheter, som noen synes å tolke som klasseskiller. Men å si at skjevhetene vokser ut av 15 prosent -regelen blir for enkelt.  

Det er ikke så vanskelig å forstå motivet FNO har for å motarbeide denne regelen. Faller regelen bort, vil man jo kunne selge mere lån.

Men det er kanskje ikke akkurat det vi trenger nå. Det er ikke nødvendigvis godt samfunnsansvar å øke tilbudet av boliglån i en situasjon hvor boligprisene er svært høye og når det stadig blir antydet at rentenivået må heves. En liberalisering av utlånsreglene vil kunne føre til en fremtidig økning i tallet på lånekunder med betalingsvansker.

Kravet om 15 prosent egenkapital ble innført i desember 2011. I tiden forut var  det en ambisjon om at boliglånskjøperen skulle stille 10 prosent av lånebeløpet selv. Og økningen på fem prosentpoeng ble umiddelbart motarbeidet av dem som lever av å selge boliglån og dem som selger boliger.

Men Finanstilsynet strammet grepet i 2011 fordi tilsynet mente at for mange banker lånte ut for mange lån med høy risiko. Finanstilsynet la til grunn at 38 prosent av de nyeste lånene ble gitt med høyere belåningsgrad enn 90 prosent. Tilsynet vektla videre en urovekkende høy andel avdragfrie lån, altså lån hvor lånetakere bare plikter å betjene renteutgiftene uten avdrag. I fjor var omlag hvert fjerde lån innvilget uten krav til reell betjening.

Slikt øker faren for at banker går omkull. Å hindre at banker går omkull har Finanstilsynet definert som sin primæroppgave. Skulle bankene slite med soliditetsproblemer, ville blitt forstått som at tilsynet ikke har gjort jobben sin. Derfor skjerpet Finanstilsynet regelene.

Innskjerpingen har av blitt misforstått som et grep for å dempe boligprisutviklingen. I et moderne samfunn er rentene primærvåpet mot økte boligpriser. Men våpenet tas ikke i bruk i frykt for at det kan koste Norge arbeidsplasser i eksportnæringen.

Skattepolitikken er et annet våpen i dette arsenalet . Blant politikere er det få som mener boligbeskatning er en god ide. Det er derimot grunnholdningen blant fagøkonomer. Økonomene, på sin side, glemmer gjerne at forbrukere helst kjøper bolig for å ha et sted å bo.

Nå er det det er flere håndfaste tegn også i det politiske miljøet på at boligpolitikken revitaliseres. Det er bra. Men når boligpolitikken revitaliseres må mange mulige tiltak for å løse boligunderskuddet i pressområdene vurderes.

Den politiske interessen for en vital boligpolitikk må fortsetter inn i valgkampen før Stortingsvalget neste år.

Stortinget slår ring om forbrukerne i finansmarkedet

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Stortinget vedtok i forrige uke at Finansklagenemnda skal gjennomgås,  for å styrke  forbrukernes rettsikkerhet. En samlet finanskomité fikk dermed tilslutning i Stortinget for å gjøre forbrukerhverdagen i finansmarkedet lettere.

Vedtaket er utfallet av et representantforslag (et såkalt dok8-forslag) fra KrF, som ble satt frem i Stortinget i mars i år. Det innholdt tre ledd: Et forslag om en sikring mot at uforståelige finansielle produkter blir solgt til vanlige forbrukere, et forslag om  å opprette et alternativt, statlig klageorgan, som forbrukere kan henvede seg til,  og et forslag om et Finanstilsyn, som skal legge mer vekt på forbrukerhensyn. Dette var alle spennende og hensiktsmessige forslag.

Alle  forslagene har hatt til hensikt å gjøre det lettere å være forbruker i finansmarkedene. Etter at finansminister Sigbjørn Johnsen i april uttalte seg imøtekommende og positiv til forslaget, ble det først behandlet i Finanskomiteen. Gerd Janne Kristoffersen var saksordfører.

Flertallet i komiteen, som ledes av Torgeir Micaelsen, ble etter hvert enige om at:

1. Finanskomiteen ønsker ikke et allment forbud mot warranter og liknende kompliserte produkter, men ved hjelp av strenge krav til rådgivning, frarådning, markedsføring og tilsyn, skal salget begrenses.

Komiteen ønsker å begrense salg av spekulative investeringsprodukt til investorer, som faktisk kan tenkes å ha behov for dem og samtidig ha nødvendig kompetanse og erfaring til å forstå produktene.

I flere runder har uforståelige og  spekulative finansprodukter blitt solgt til vanlige forbrukere. Våre folkevalgte har dermed sendt et sterkt signal til produktutviklerne i finanssktoren: ”Dere kan lage så mystiske produkter som dere vil, men ikke tro at dere skal kunne råselge det vidt og bredt, uten at det får konsekvenser”.

2. Når det gjelder KrFs forslag om å opprette et statlig klageorgan for finansielle tjenester, har Stortinget etter innstilling fra komiteen i forrige uke vedtatt at Finansklagenemnda skal gjennomgås for å bidra til å styrke klagernes (dvs. forbrukernes) rettsikkerhet. Det var kanskje ikke det forslagsstillerne hadde ønsket, men en samlet komité får her tilslutning i Stortinget for å gjøre forbrukerhverdagen i finansmarkedet bedre.

Forbrukerrådet er avtalepart i Finansklagenemnda. Sammen med fire næringsorganisasjoner (FNO, FinFo, Vpf og NHO) står vi som ”eiere” av nemnda. At nemnda gjennomgås, er ikke noe problem for Forbrukerrådet. Tvert i mot. Vi imøteser det og vi er vant til det. Finansklagenemnda kan sikkert forbedres, som alt annet mennesker har skapt. Eksterne øyne kan avdekke forbedringsområder, som vi i Forbrukerrådet har vanskeligere for å se.

Det er ikke første gang nemndene blir gjennomgått. I 2006 gjennomgikk Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) Forsikringsklagekontoret, som var den ene forgjengeren til dagens Finansklagenemnd. I 2000 gjennomgikk Justisdepartementet Bankklagenemndas vedtekter, og i 2010 ble nemnda også gjennomgått av eksterne eksperter.

At Stortinget vil gjøre det på nytt nå  i 2012, passer godt. Det er to år siden Forbrukerrådet avviklet det som da het Bankklagenemnda. Vi gjorde det for å gi forbrukere et bedre tilbud. Med etableringen av Finansklagenemnda skulle nemnder for bank og forsikring leve under samme tak. Da Finansklagenemnda ble sjøsatt, var det under ledelse av styreformannen og daglig leder fra Forsikringsklagekontoret.

Vi håper gjennomgangen, som Stortinget nå har bestilt, kan gi objektive svar på hvilke gevinster ei stor nemnd har gitt. Vi håper også at gjenomgangen kan gi råd om hvordan den store nemnda kan bli stadig bedre. Derfor støtter vi vedtaket i Stortinget.

3. Når det gjelder Finanstilsynet, mente en samlet komité at tilsynet har vært for passivt i forhold til produktene som er og har vært i salg. Komiteen trekker fram som eksempel råsalget av lånefinansierte strukturerte produkter, med en nesten ikke-eksisterende mulighet for småsparere til å tjene penger. Dette skjedde uten at tilsynet grep inn. Komiteen etterlyser produkttilsyn og straffesanksjoner mot foretak som ikke følger spillets regler. Dette er helt strålende. Fra forbrukerhold fremmes det over hele Europa liknende krav.  At våre stortingspolitikere – fra alle parti – også gjør det, bør vi være stolte av.

I tillegg  lanserte et mindretall av KrF og Venstre i finanskomiteen ikke mindre enn 10 konkrete forslag til hvordan forbrukerhverdagen kan bli bedre for norske forbrukere. FrP var med på ett av dem.

Mange av disse er så gode at de, selv om de ikke har vunnet frem i Stortinget i denne omgangen, bør være med i fremtidige diskusjoner om hvordan vi skal sikre finansiell stabilitet i Norge.

For det er en kjensgjerning at finansiell stabilitet ikke bare er et spørsmål om den økonomiske tilstanden i finansinstitusjonene. En solid økonomisk tilstand i husholdningene er viktigere. En gjennomgang av den nære historien vil vise at finansinstitusjonene har utfordret denne soliditeten: Det har skjedd gjennom salg av ikke bærekraftige, spekulative investeringsprodukter.

Også aggressivt salg av kreditt er en trussel mot den mye omtalte stabiliteten.

Why we don’t embrace consumer education

Consumer organisations hold low esteem towards conventional / traditional consumer education and literacy schemes. Probably because it will not create the much needed balance of power between consumers and their providers.

I have so far spent most of June 2012 in meetings, debates and attending presentations on the subject of consumer protection in the financial markets. Representatives for numerous governmental and regulative bodies in EU, Americas and trans-national institutions have met consumer organisations, without interference from the corporate financial players. The scene for these meetings has been the Transatlantic Consumer Dialogue (TACD) 13^th annual meeting in Washington D.C.  The absence of industrial representatives has allowed an unconstrained dialog, without the habitual claims of over-regulation, unchangeable system feature, which makes it impossible to improve consumer conditions or ideas about consumer’s affection to their providers of financial services and products.

Some reflections from the dialog:

1. Consumer representatives on both sides of the Atlantic (including myself) calls for active consumer protection from financial supervisor authorities and regulators. We regard undertakings from supervisory authorities and regulators as more effective than our own undertakings and those of consumers. Consumer representatives have a long history of warning and urging consumers to act rational. We have suggested alternative products and behaviour, but still we see consumers going right in the traps of the financial sector time after time. Complex products, creative labeling and product developments must take much of the blame. No wonder we rather call for specialised finance consumer authorities and supervisors.

During those passed days I have had the chance to meet several of such specialised finance consumer authorities.  E.g. the 10 month old Consumer Finance Protections Bureau (CFPB) of USA, the Financial Consumer Agency of Canada (CFCP), Department of Consumer Protection in the European Banking Authority (EBA), Global program on consumer protection and financial literacy in The World bank, Financial education and Consumer Protection Unit in OECD (which is the secretary for the G20 on the matters of Financial education and Consumer Protection). All of them inspiring.

2. On both sides of the Atlantic, officials involved in the financial consumer aspects has focus on financial literacy. Consumer organisations hold low esteem towards conventional / traditional consumer education and literacy schemes. Probably because consumer education and literacy schemes don’t create the much needed balance of power between consumers and their providers.

None of those officials who promote financial literacy as a meaningful measure regards it as a sufficient condition for improved retail financial markets. Anything else would be naïve. The same officials have yet to substantiate the assumption that financial literacy is an effective tool to handle the current challenges which consumers experience.

I have yet to be persuaded – beyond theoretical arguments– that we will experience more effective markets and less consumer detriment if we prioritize conventional consumer education.

Society would benefit more if we provided decision making tools rather than providing classroom based education or financial literacy through adjusted school curriculum. Interactive digital technology serves consumers well for this matter. The Norwegian Consumer Council has developed www.finansportalen.no a price and product comparing site, which gives a platform for better consumer choices. We have also made necessary steps to bring this site to smart-phones.

With the tools of finansportalen.no we simplify choices of personal property and casualty insurance, current accounts, saving accounts, credit, mortgage and investment products. With such tools close at hand when purchasing financial products, consumers are allowed to act rational. Consumers get full comparable information presented in a simplistic manner from all providers. Such information is a necessary condition for effective markets. We estimate the societal benefit of finansportalen.no to be at least NoK 200 million.

Effective markets are the end purpose of any financial literacy scheme. So why not give priority to  price and product comparing sites, rather than costly consumer education programs?

Hytter neven mot 15-prosenten

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

En av de store snakkisene i det finanspolitiske terrenget har det siste halve året vært kravet fra Finanstilsynet om 15 prosent egenfinansiering av boliglån.

Banker, eiendomsmeglere og deres engasjerte våpendragere trykker på for å etablere et situasjonsbilde, hvor Finanstilsynets krav om egenkapital på boliglån fremstår som en sosial urett, som setter unge i en fortvilt situasjon. Ord som «klasseskille», «urettferdig» brukes så ofte at en kan lure på om disse næringsaktørene er blitt anti-kapitalister.

Men dette er aktrører som tjener penger på en hemningsløs utlånsiver.

Hovedproblemet i boligmarkedet er ikke at Finanstilsynet har økt kravet til egenfinansiering fra 10 prosent til 15 prosent for de som søker lån til bolig. Problemet er at det finnes for få boliger. Mange års fravær av en aktiv boligpolitikk har ført til et for stramt boligmarked.

Dessverre er det mange som har misforstått hvorfor dette kom til. Det kom fordi Finanstilsynet var misfornøyd med utlånspraksisen og dermed disiplinen i finansnæringen.  For 15-prosenten har lite med boligpolitikk å gjøre.

Litt bakgrunn: Finanstilsynet gav et styringssignal til bankene i mars 2010: De måtte være mer restriktive med utlån. Finanstilsynet mente at bankene gav for mange høyrisikolån. Mer folkelig snakker vi om å ”lån over pipa”, når vi skal beskrive at bankene låner ut mer til forbrukeres boligkjøp enn det boligen er verd eller hva forbrukere klarer å betjene.

Finanstilsynet satte den gang en grense på 10 prosent egenkapital. Dette signalet tok ikke bankene alvorlig. På en pressekonferanse i september 2011 var den da nokså nyansatte finanstilsynsdirektør Morten Baltzersen klar på at han var misfornøyd med bankenes vilje til å etterleve kravene til ansvarlige utlån. Dette kom også skriftlig til uttrykk. Han lanserte derfor 11 innskjerpende tiltak til vurdering.

Motivet hans var ikke rå omsorg for forbrukere. Motivet var å sikre finansiell stabilitet. Frykten var at utlånsiveren skulle knekke ryggen på det norske bankvesenet. I desember 2011 fastsetter Baltzersen de nye reglene. Uten å uttale ordene, viste Baltzersen med gjerning, at han ikke så at bankene ivaretok sitt samfunnsansvar på en god nok måte og at tilsynet derfor måtte gripe inn.

Baltzersen reaksjon er ikke unik. Når EU gjennomgår reglene for boliglån i Europa, legges det frem forslag med restriksjoner på hvor høyt beløp banker kan låne ut i forhold til boligens verdi. Loan-to-value, kalles det i direktivspråket. Ikke overraskende er det spanjoler som fremmer slike forslag. De står til knes i ettervirkningene av et tøyleløst boliglånsmarked.

I utgangspunktet er dette et upopulært politisk budskap. Man vinner ikke ungdomsstemmer på å foreslå reguleringer, som betyr at forbrukere ikke skal kunne skaffe eller forhandle seg frem til et lånebeløp til boligformål etter egen vurdering.

Det er også et  upopulært forslag rent næringspolitisk. Banker, kredittinstitusjoner og eiendomsmeglere tjener penger på en frisluppen utlånsiver fra bankene, som sikrer høy boligomsetningen til stadig høyere priser.

Disse næringsaktørene er jo ingen politiske hvemsomhelst. Sammen med våpendragere trykker de på for å etablere et situasjonsbilde, hvor kravet fra Finanstilsynet om egenkapital fremstår som en sosial urett, som setter unge i en fortvilt situasjon.

Dette kan etterprøves ved å google ”Klasseskille+boligmarkedet”.  Eiendomsmeglere, banksjefer, forbrukerøkonomer (bankenes PR-medarbeidere med en snasen tittel) og Prognosesenteret  AS (som eies av eiendomsinvestorer ) utviser en omsorg for ubemidlede unge voksne vi ikke har sett maken til.

Media har absorbert budskapet og formidler det gjerne. Det sist registrerte gjaldt en 20 år gammel student som ikke kunne få kjøpt leilighet på Grünerløkka i Oslo. Og før han, har vi for eksempel kunnet lese om 18- åringen som ”kan bare drømme om egen bolig” og  en 19-åringen som ”tror at han først om fem til seks år har råd til egen bolig”. Vet disse, at det i generasjoner før dem, har vært en utopi å eie egen bolig, før man var i lønnet arbeid?

Uansett ble 20-åringen et tema i en paneldebatt jeg deltok i forrige uke,  i Oslo militære samfund. Publikum var aktive og påpekte at 20-åringens krav om å få låne penger nok til bo i et av Norges mest attraktive boligstrøk for unge, kunne oppfattes som urimelig. Det ble også påpekt at vedkommende kunne skaffe seg bolig til en tredjedel av prisen, hvis han aksepterte å bo 15 minutter med t-bane utenfor hovedstaden.

Tilsvarende budskap kom for øvrig frem i kommentarfeltet til artikkelen jeg refererer til. Jeg tror uansett ikke at dagens unge jevnt over er bortskjemte og kravstore. Mediene er derimot flinke til å finne en case, som passer i deres setting.

Hovedproblemet i boligmarkedet er ikke at Finanstilsynet har økt kravet til egenfinansiering fra 10 prosent til 15 prosent. Problemet er for få boliger. Mange års fravær av en aktiv boligpolitikk har ført til et for stramt boligmarked.

Dette har det politiske Norge identifisert og gir nå etter hvert vitale signaler på at dette viktige området:

Fra tidligere har de avgåtte statsministere; Kåre Willoch og Oddvar Nordli, krevd en mer aktiv boligpolitikk. LO fornyet kravet i 1. mai-talen til Roar Flåthen.

I Arbeiderpartiet har et eget boligutvalg allerede leverte sin rapport til partiets programkomité. Rapporten preges av mange gode forslag. En samlet opposisjon (Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre) sier i kommentar til finansmarkedsmeldinga at økende boligmangel, særlig i sentrale strøk, skaper problemer for unge i etableringsfasen. Vi må forvente at også disse partiene skriver inn en aktiv boligpolitikk i valgprogrammene for 2013.

For opposisjonen blir det viktig å revidere og supplere allerede gitte boligpolitiske innspill. Økte grenser for BSU -sparing (som er meningsfullt av andre grunner enn boligpolitiske) og reversering av kravet til 15 prosent rører ikke ved den egentlige årsaken til usosiale forhold i boligmarkedet.

Årsaken er mangelen på boliger – og at det mangler tilrettelegging for de som skal etablere seg i bolig for første gang.

SMS-lån til folket?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Det er ikke greit med SMS-lån til blodrente. Og kreditt er en for alvorlig til å kunne bli gjort til gjenstand for råsalg.

Tidspunktet for innføringen av SMS-lån i Norge er også dårlig timet: Intrum Justitia har ferske tall som viser at dagens 18-34 år-ingen har en snittgjeld på 471.000 kroner, mot 236.500 kroner for ti år siden.

Men nettopp i disse dager utsettes vi for en reklamekampanje fra Folkia. Produktet er SMS-lån, og som låneprodukt er det ille. Du kan låne 1000 kroner i en måned til en pris av 9200 prosent, målt i effektiv rente. Du kan også låne 5000 kroner til en pris på 371 prosent.

Adm. dir. Hördur Bender i Folkia, antyder at effektiv rente ikke er en hensiktsmessig måte å benytte, for åpresentere hva Folkias produkter koster. Der tar han feil. Det er et helt perfekt redskap for å tydeliggjøre hva dette er for type lån. Det er et rådyrt lån, som forbrukere bør styre unna. Som produkt er det utelukkende gunstig for selgeren – og godt egnet til å påføre utsatte forbrukergrupper ytterligere problemer.

Mine kollegaer i Sverige og Danmark har lenge advart mot å slippe inn tilbydere av SMS-lån. Jeg har kunnet svare at norske hvitvaskingsregler ville hindre introduksjonen av SMS-lån i Norge, fordi reglene tvinger lånesøkere til å møte opp for å legitimere seg og for å signere lånepapirene.

Men nå er SMS-lånene altså brått her.

Innføringen  av en digital id, som for eksempel bank-id på moblitelefonen, har også gjort det mulig å omgå det gamle sikkerhetsnettet. Det nettet er det også mulig å gå rundt ved å innvilge kredittrammer, som senere utvides. Da gjelder ikke kravet om personlig oppmøte.

Regningen for en festlig kveld på byen lar seg altså betale ved hjelp av mobiltelefonen alene.  Og akkurat dette låneformålet var utpreget blant de unge svenskene og danskene som gikk i SMS-lånefella. ”Snabb låneträsket” kalte svenskene det.

Intrum Justitia har tall somviser at dagens 18-34 år har en snittgjeld på 471.000 kroner, mot 236.500 kroner for ti år siden. Boligprisveksten forklarer selvsagt deler av økningen, det samme gjør utbredelsen av kreditthandel på internettet. Økt tilgang til kredittkjøp og kredittkort spiller inn. At bankene aktivt oppfordrer kunder å hoppe over kredittkortregningene bidrar selvsagt også.

Videre kan Intrum Justitia fortelle at det i dag er nesten 28.000 personer i alderen 18 til og med 26 år som er registrert med betalingsanmerkning. Det er en økning på 18 prosent fra i fjor. Selvsagt har ikke ansvarsfølelsen blant unge falt med 18 prosent på ett år. Ansvarsfølelse er et seigt material, som ikke endres fra år til annen.

Utviklingen er et reelt tegn på at tilgangen på kreditt er for stor i forhold til evnen til å betale tilbake:

Det finnes flere måter å gå frem på, hvis vi som samfunn mener at kreditt er for alvorlig til å være gjenstand for råsalg:

For det første bør låne-selgere være pålagt det samme ansvaret som de som selger investeringsprodukter. Det betyr at Folkia får ansvaret for å ivareta kundenes interesser og bare anbefale produkter som passer kundenes evner og behov.  Selgerne skal ha ansvar for å avdekke dette –  og videre –  på selvstendig og profesjonelt vis – gi råd som tjener kundene. Og det selv om rådet skulle går i disfavør av egne eller arbeidsgiverens interesser.

Et slikt ansvar vil ikke være vanskelig for ansvarlige låneytere. Folkia kan derimot få et problem.

Og  videre: En begrensing på hvor store påslag en kredittyter kan ta, vil blokkere utbudet av urimelig kostbare kreditter.

En renterestriksjon kjenner vi allerede med forsinkelsesrenta (morarente). Og flertallet av medlems-statene i EU har allerede en eller annen form for renterestriksjon.  Forbrukerrådets forslag om å innføre et tak, er basert på nettopp disse systemene. Det er antagelig derfor enkelte norske tilsynsmyndigheter har kastet seg på forslaget vårt.

Det må også kunne innføres krav om egenkapital på flere områder enn det vi har i dag:

Dersom man i dag søker om boliglån, må man regne med å bli avkrevd  opptil 15 prosent av lånesummen, som man må skaffe på egen hånd. Videre skal man etter regelverket stille opp med 35 prosent i kontantinnskudd for enkelte former for forbrukerkreditt, for eksempel lån til kjøp av bil. Det siste er det nok ikke mange forbrukere blitt avkrevd, for det er ikke noe aktivt tilsyn fra ansvarlig myndighet på området.

Våre myndigheter og politikere må tenke videre – utover lov- og regelverksutvikling – og finne ut hvordan organiseringen av ulike tilsynsorganene i finansområdet kan gjøres bedre.

Kravet om kontantinnskudd er innført for å dempe irrasjonelle impulskjøp. Det kan vise seg nødvendig, hvis det går med norske SMS-lånemarkedet, slik som det har gått med det svenske og danske.

Man kan videre tenke seg en karantene, eller nedkjølingstid om en vil, på kjøp av kreditt. Det kunne f eks være krav om noen dagers såkalt tilbudskarantene på lånesøknader. Prinsippet er kjent for boligkjøpere. En nedkjølingstid ville også bidra til dempe irrasjonelle, finansielle impulshandlinger, men ville også gjøre verden vanskelig for den moderne forbrukeren:

Tenk hvis vaskemaskinen ryker, og  det ikke er mulig å kunne kjøpe en ny på kreditt, før det hadde gått noen dager. Det ville neppe glede de forbrukere, som har rimelig god evne til å betjene kreditt – og heller ikke den delen av næringslivet som opererer med kreditt på fjernsalg.

Men SMS-lån av små beløp stimulerer til irrasjonell økonomisk atferd, og Forbrukerrådet er opptatt av å opprettholde høy ansvarsfølelse på begge sider  i finansmarkedene. At Folkia tilbyr SMS-lån av 1000 kroner for en effektiv rente på over 9200 prosent, er derfor ikke forenelig med ansvarlig utlånspraksis.

Norske finanspolitikere og myndigheter må ta grep som forhindrer SMS-lån til folket.

Den myndigheten som først beveger seg, belønnes med hederlig omtale.

Finansklagenemndas framtid

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Med politisk trykk lanseres nå ideen om en offentlig finansiering av tvisteløsning etter klager på bankene. Forslaget har krav på å bli veid, vurdert og reflektert over. Utfallet av den øvelsen er derimot ikke gitt.

På Stortinget i vår har vi fått oppleve at flere politikere gjør seg tanker om organiseringen av finansklagenemnda. I første rekke står Hans Olav Syversen fra KrF. Syversen, som sammen med flere KrF- representanter foreslår ( i dok8:88) å erstatte Finansklagenemnda med et statlig, uavhengig organ. I dette ligger det at offentlige midler skal finansiere tvisteløsningssystemet i finans.

Til nå har Finansklagenemnda, som det fremste tvisteløsningssystemet for klager fra kunder på finansområdet, vært overlatt til bransjens og  brukernes representanter. Forbrukerrådet, som er en uavhengig interesseorganisasjon for forbrukere, opptrer på vegne av brukerne.

De fire klagenemndene, som utfører klagebehandlingen i Finansklagenemnda, avgjør sakene på bakgrunn av gjeldende rett. Verken interessene til bransjen eller forbrukerne skal tillegges vekt. Det er lovverket og rettspraksis som er fasit. Det er på denne måten nemndene er nøytrale.

Å innføre et statsfinansiert tvisteløsningssystem for finanstvister er ikke det samme som at embetsverket skal behandle klagene fra forbrukerne. I Norge finnes det flere statsfinansierte tvisteløsningssystem hvor dette ikke har skjer. Forbrukertvistutvalget, som avgjør tvister i forbindelse med kjøp av varer, håndverkertjenester og angrerett, er ett eksempel.

Det er derfor på sin plass at våre folkevalgte har meninger og ambisjoner for Finansklagenemnda. Finansklagenemnda er, som  finansminister Sigbjørn Johnsen understrekte i Stortingets spørretime 11. april, en brikke i den helheten som utgjør forbrukersikkerhet i finansmarkedene.

Finanstilsynet er likevel en viktigere brikke å ta tak i. Et riktig forbrukerbeskyttende finanstilsyn er i stand til å forhindre at forbrukertvister oppstår. En klagenemnd kan bare lande tvistene etter at de har oppstått. Sigbjørn Johnsen har derfor rett i at samfunnets behov for en Finansklagenemnd i stor grad styres av hvordan Finanstilsynet fungerer og er organisert. Vi ville dessuten lagt til at bankenes etterlevelse av lover og regler, også er en viktig hvilken nenmd samfunnet trenger.

Forbrukerrådet støtter finansministeren når han i spørretimen onsdag 11. april, åpnet for å gjennomgå organiseringen av Finanstilsynet. Det finnes velfungerende systemer i andre land vi kan sammenlikne oss med, som har løst den iboende konflikten som ligger i et Finanstilsynet, som både skal sikre finansnæringens soliditet og simultant sikre forbrukerinteressene.

Oppmerksomheten fra politisk hold til hvordan Finansklagenemnda er organisert og finansiert har kommet fordi velgere har tatt kontakt og delt sine erfaringer. Mange av de som henvender seg til politikerne har også vært hos Forbrukerrådet. Investorgruppen2011 er en av dem jeg personlig har vært i kontakt med, og som har vært verdifull for meg. Direkte dialog med forbrukere var utslagsgivende for at Forbrukerrådet i 2009 igangsatte avviklingen av daværende Bankklagenemnda, og – sammen med næringens interesseorganisasjoner – opprettet et mer robust system i det som ble Finansklagenemnda.

For oss har det vært viktig å ha en klagenemnd innen finans. Hvis den faller bort, må forbrukere ta klagen direkte til domsstolene. Det koster atskillig. Uten et lavterskeltilbud, som nemnda er, vil det bli færre forbrukere som klager. Færre klager betyr færre korrektiver for å utvikle et balansert og velfungerende finanssystem. Forbrukerrådet ønsker derfor fortsatt en klagenenemnd.

Hvilken type nemnder Forbrukerrådet ønsker seg, er beskrevet i vårt høringssvar til Tvisteløsningsutvalget. Høringssvaret ble forfattet på et tidspunkt hvor statlig finansiering av nemndene ikke var presentert som en reell mulighet.

Det er en prinsipiell side i at skattebetalerne skal plukke opp regningen for tvister, som næringsaktørene har forvoldt eller skulle ha styrt unna. På den andre siden kan bransjefinansiering skape utydelighet om nemndens uavhengighet. Det er for Forbrukerrådet vanskelig å leve med.

Hans Olav Syversens forslag i Stortinget og  finansminsterens respons er nye signaler. Og  det er først nå offentlig finansiering av tvisteløsningssystemet i Finans lanseres med trykk. Det er et forslag som har krav på å bli veid, vurdert og reflektert over.

En vurdering kan være å se om statlig finansiering lar seg kombinere med ”forurenser betaler”-prinsippet, som praktiseres idag. F.eks. en modell hvor næringssiden betaler de utgiftene forbrukere påtar seg for å oppnå rettslig avklaring i saker hvor forbrukeren har vunnet frem i nemnd, men hvor forsikringsselskapet eller banken avviser nemndas vurdering.

ACTA desimert

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I forrige uke kom nyheten om at ACTA sier opp flere ansatte og avvikler selskapet. Det er antydet en nedbemanning på noen og femti medarbeidere. Konsernsjef Geir Inge Solberg har allerede gått.

Finanstilsynet er i gang med å inndra konsesjonen til Acta Asset Management AS, som ved inngangen til 2012 var ett av to ACTA-selskap som fortsatt drev rådgivende salg i Norge. ACTA Kapitalforvalting AS leverte sin konsesjon i desember 2011. I fremtiden vil det bare vil være ett ACTA selskap igjen som har rådgivningsrelaterte operasjoner i Norge, nemlig ACTA Markets AS.

Forbrukerrådet bekymret

Forbrukerrådet er bekymret for kundene i selskapet som nå avvikles. Mange har klaget eller ønsker å klage på forhold knyttet til produktene eller måten selskapene oppførte seg på. Dette var det eneste temaet vi hadde med oss i et møte med ACTAs styreleder Alfred Ydstebø, før omorganiseringene ble allment kjent i media.

I møtet fikk vi muntlige forsikringer om at de avviklede selskapene i tre år ville ha gjenstående midler  for å gjøre opp eventuelle forbrukertvister. Styrelederen oppgir særlig kunder med klager på salg av eiendomsspekulasjoner (som gjerne har blitt omtalt muntlig og feilaktig som eiendomsfond, for de har nesten aldri noe å gjøre med det vi forbinder med ordet fond) som naturlige mottakere av de avsatte midlene.

ACTA avsetter ikke midler for å løse klagene fra kunder som har gjort plasseringer i strukturerte produkter. Vi vet det allerede finnes 111 klager på ACTA kapitalforvalting på denne type produkter i Finansklagenemnda alene. Vi antar det finnes saker på vent i de ordinære domsstolene. Sakene vil forbli på vent, inntil det foreligger rettskaftig dom i Røeggen-saken.

Noen drahjelp fra Finanstilsynet kan forbrukere ikke vente. Direktør Bunæs mener seg obstruert av aksjelovens bestemmelser. Regulatorens problemet er nok større enn det. Bl.a. oppleves prosedyrene for avvikling av et verdipapirforetak (som Acta selskapene er eksempler på) som klart underregulert, i motsetning til avviklings-regelverket for finansforetak (banker og forsikringsselskap). Dette belyste vi i vårt høringssvar til ny finanslov. Forholdene i Acta har aktualisert problemstillingen.

Forbrukerrådet ikke bekymret

Forbrukerrådet er ikke uroet av at antallet selgere av finansielle produkter reduseres i ACTA. I teorien skal denne profesjonen være til samfunnets nytte, ved at de hjelper kunder til å ta gode valg og redusere risiko for forbrukere gjennom gode råd. Erfaring er at profesjonen, tvert i mot, har bidratt til at forbrukere velger mer risikable og ugjennomtrengelig spareløsninger.

Råsalg av lånefinansiert sparing i eksotiske produkter kan her stå som eksempel. Normale forbrukere har ikke behov eller fantasi nok til å etterspørre sparing basert på medeierskap i rumenske kjøpesentra eller tyske utleieboliger, valutaveddemål eller opsjoner på melkepriser, snittet med asiatiske haler. Det er selgerne som har foreslått slike produkter.

Selgerne har ikke redusert risikoen, men tvert imot tilført ytterligere risiko. Det gjelder i aller høyeste grad selgerne fra ACTA.

Desimert

Å bli desimert (Decimatio) var en straff kjent fra de gamle romerske hærene. Små og store enheter av soldater, helt opp till hele legioner, kunne straffes med desimering hvis de brakte grov nok vanære på seg selv og/eller Roma. Straffen bestod i korte trekk i å dele soldatene i grupper av ti. Ni av soldatene i gruppen måtte så slå i hjel den tiende medsoldaten. Å tynne ut rekkene på denne måten for gjennvinne tapt ære, inngår ikke i moderne tilsynspraksis.

Lånefinansiert sparing – ikke nå igjen…

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I går publiserte vi en rapport som viser hvordan forbrukere opplever finansbransjens salg av investeringsprodukter ved inngangen 2012.

I nært halvparten av kundemøtene vi regiserte opplevde vi at selgerne tilbød lånefinansiert plassering . I de fleste av tilfellene var det snakk om å utvide eksisterende boliglån og plassere lånutvidelsen i (kombinasjons-)fond.

Hvorfor er vi negative til dette? Det er fire grunner til det.

For det første vil man med en lånefinansiert plassering øke sannsynligheten for at det samlede engasjementet, altså lån+investering, ikke returnerer gevinst for kunden. Finanseksperter har pekt på at vi har og fortsatt kan stå overfor en lang periode hvor aksjemarkedene ikke vokser. Da vil ikke investeringen vokse nok til å dekke låneutgiftene, og for forbruker blir det da, samlet sett, ett tap.

For det andre, hvis engasjementet (som fortsatt består av lån+investering) skal returnere fortjeneste, må man velge mer risikofulle investeringer. For å få avkastning må man ta risiko, heter det seg. Når man har lånefinansiert, må man derfor velge mer risikable investeringsalternativ, for at det hele skal gå i hop. Vi vet fra våre undersøkelser at vanlige forbrukere ikke ønsker risiko, og da blir konsekvensen at man kjøper noe man egentlig ikke vil ha; risikable produkter.

Den tredje grunnen handler om samfunnsanvar. IMF, Norges Bank og Finanstilsynet har alle pekt på at den norske finansielle stabiliteten er truet av høyt låneopptak. Dersom bankene fortsetter å øke boliglånene for at vi skal investere økes faren ytterligere.

Til sist, ut fra behovsanalyse; Har du egentlig behov for spare- og investerings-produkter hvis du egentlig ikke har penger nok til overs?

Så hvorfor er finansbransjen likevel så ivrige med å tilby lånefinansierring? Svaret er åpenbart at de tjener på det. De tjener på det forbrukere betaler det det koster å betjene lån – og de tjener på at vi har plasseringene i investeringsproduktene deres. Det er ingenting galt i å tjene penger, men hvordan det skjer skal ikke underkommuniseres – og det skal ikke skje gjennom brudd på plikten til å ivareta kundenes interesser eller det  generelle samfunnsansvaret  finansbransjen har.