Store og små kinderegg

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

– Også i finansmarkedene finnes det  kinderegg, selv om finanskinder-eggene koster mer og i liten grad retter seg mot barn. Ta for eksempel fordelsprogrammene i finansnæringen og de lånefinansierte strukturerte produktpakkene.

I løpet av noen få junidager fikk vi oppleve en kinder-eggerøre som hadde sitt utgangspunkt i en høring fra Helse- og omsorgsdepartement (HOD).  7. juni ba HOD om innspill fra allmennheten om forslag til nytt regelverk for  markedsføring av mat- og drikkevarer rettet mot barn og unge. Den forutgående diskusjonen i regjeringsapparatet hadde allerede handlet om konkrete produkter, som Kinderegg (lages av Ferrero) og Happy Meal (fra McDonalds).

Medieomtalen av høringen ble en rar eggedosis, hvor det ikke ble skilt mellom forbud mot markedsføring og salgsforbud. Det kom heller ikke godt frem at markedsføring er mer enn bare reklame. Det handler bl.a. om hvordan produktene settes sammen – i form av mat og leker bundlet sammen.

På Twitter kunne vi lese hva regjeringssjef Stoltenberg mente om saken. 9. juni slo han fast at det ikke ville bli noe forbud.  «Det er ingen god idé å forby kinderegg. Det blir derfor heller ikke noe forbud» het det. Debatten ble med det punktert.

Det var synd, for det kunne blitt en interessant debatt. Også for de av oss som er opptatt av finansspørsmål. For i finansmarkedene finnes det også kinderegg, selv om finanskinder-eggene koster mer og i liten grad retter seg mot barn. Ta for eksempel fordelsprogrammene og lånefinansierte strukturerte produktpakker.

I fordelsprogrammene, som halvparten av oss har et forhold til, har det etter hvert blitt blandet sammen så mye rart at Finanstilsynet har satt foten ned for flere av dem. Med støtte i Produktpakkeforskriften søker tilsynet å avskjære våre banker i å tilby produktpakker hvor bl.a. tilgang til boliglån forutsetter at kunden må ha fond og/eller forsikringer i samme konsern. Denne typen bindinger er noe Forbrukerrådet motarbeider for å sikre gjennomsiktige marked med tydelig prising og virksom konkurranse.

De lånefinansierte strukturerte produktpakkene som ble råsolgt, bl.a. til Ivar Petter Røeggen, har med rette også blitt omtalt som bankenes kinderegg. Med disse pakkene konstruerte bankene et trespann av lån, sparing i obligasjoner og risikoinvesteringer i opsjoner, som sammen og hver for seg garanterte bankene inntekter. Dèt i motsetning til Røeggen som tapte 266.000 kroner på sin plassering av en halv million.

Det er lenge siden Finansdepartementet bestemte seg for å avskjære salget av strukturerte produkter. På dagen i dag er det fem år siden departementet ga Finanstilsynet (som da het Kredittilsynet) i oppdrag om å utarbeide en særskilt forskrift for markedsføring av sammensatte produkter. Og reguleringen av strukturerte produkter har fungert, fordi den endelige forskriften regulerer selgers plikter og gjøremål før kundenes tar sine beslutninger – og ikke bare reklamen.

Den nå avdøde debatten om sjokoladeeggene, ville også vært interessant fordi den kunne ha handlet om hvordan myndigheter kan og bør styre markeder og også om hva som omsettes. Helsedepartementet – med støtte fra WHO og OECD-   fremholder at regulering av markedsføring av mat og drikke til barn og unge kan være blant de mest kostnadseffektive tiltakene for å forebygge kostholdsrelaterte sykdommer.

Strengere krav til markedsføring har i seg selv ingen helseeffekt. Kostholdsrelaterte sykdommer forbygges først når man får begrenset tilgangen på usunne matvarer.  Å hindre markedsføringen er en indirekte fremgangsmåte for å strupe salget av uønskede og skadelige produkter. Det er ikke vanskelig å tenke seg mer direkte tilnærminger. Det burde vært diskutert, på et prinsipielt nivå.

Rådgiver eller fordyrende mellomledd?

Finansielle rådgivere må være noe annet enn selgere av spareprodukter. For det forbrukerfiendtlige med provisjonssalg, er at selgeren ofte anbefaler løsninger som beriker en selv eller egen organisasjon, fremfor å bistå kunden med gode råd.

Sist torsdag  arrangerte Verdipapirfondenes forening Fondsdagen 2012. På programmet sto en panelsamtale mellom næringsaktører om temaet ”Rådgiverne — verdiøkende eller fordyrende mellomledd?”, bl.a. med Grieg Investor som en av deltakerne.

Grieg Investor er et selskap som tilhører den lille buketten av norske rådgivningsselskap som med troverdighet kan kalle seg uavhengig investeringsrådgiver. Grieg er riktignok ikke til for den vanlige forbruker, men prinsippene de driver etter følger de kravene vi normalt setter for å kunne omtale noen som uavhengige rådgivere.

Vi deltok ikke i panelet, men vi har noen synspunkter på dette:

Forbrukerrådet omtaler nødig noen selgere som uavhengige rådgivere. Vi gjør det først når et selskap tar seg betalt for selve rådgivningen, samtidig som den tilbyr et bredt spekter av produktene i markedet, på tvers av leverandører. I tillegg må verken den enkelte ansatte eller dennes arbeidsgiver ha fortjeneste ved å anbefale et produkt framfor et annet. Alt dette må være på plass for å kunne gi virkelige objektive og nøytrale råd.

Salgsbasert avlønning av den enkelte medarbeider skal – ifølge Finansdepartementet / Finanstilsynets rundskriv fra juni 2010 – ikke forekomme. Handelsbanken oppgir å ha praktisert ene regelen i 40 år – nettopp for å skjerme virksomheten mot eventuelle interessekonflikter med kundene. Banken forteller, i et innlegg i Dagens Næingsliv 7. mars, at de heller ikke har individuelle salgsmål.  

Pengestrømmen mellom selskap som produserer investeringsprodukter og selskap som selger dem, er regulert i verdipapirforskriften. Her heter det at et salgsforetak bare kan motta penger (kick-backs) fra produktleverandør hvis 1) kunden får informasjon om dette før noen produkter anbefales, 2) pengene bidrar til å forbedre kvaliteten på investeringsrådgivningen, og 3) pengene ikke svekker selgerforetakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte.

Prinsippet er altså at en produktdistributør bare kan hente vederlag fra andre enn kunden, hvis det er til kundens gunst. Jeg er usikker på om det finnes tilfeller der selskap har fått reprimande for å ha brutt denne regelen.

Det oppstår likevel et problem når produktprodusent og produktdistributør er under ett og samme konsern. Det gjelder for eksempel for bankene. Når vi har undersøkt hvordan investeringsprodukter selges, finner vi med våre stikkprøver at bankene stort sett bare anbefaler produkter som kommer fra egne rekker. Videre har ikke alle banker nødvendigvis et bredt utvalg av produkter. Da blir det ikke riktig å kalle dem rådgivere.

De er selgere og skal derfor omtales som selgere – og nettopp dette ville vi gjort et poeng av hvis vi hadde vært deltaker panelsamtalen på Fondsdagen. Videre ville vi tatt opp at rådgivere har hatt en viktig rolle i fremveksten av markedet for ugjennomtrengelige og eksotiske produkter og produktpakker.

Vanlige forbrukere har begrenset appetitt for risikoen som gjerne bor i slike produkter. Få forbrukere ville hatt fantasi til å etterspørre dem på selvstendig grunnlag. Det er først med hjelp av rådgivernes anbefaling at det har oppstått et marked slike produkter. Slik har de såkalte rådgiverne tilført mer risiko til forbrukerne – stikk i strid med hva deres rolle burde være.