Skaper Finanstilsynet et klasseskille i boligmarkedet?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Igjen fremmer finansbransjen krav om at bankene må slippe unna regelen om at boligkjøpere må stille opp med 15 prosent av beløpet selv når de skal ha lån.

Som alltid før fremføres en bekymring for at regelen skal lage et klasseskille mellom de som har tilgang på penger og de som ikke har det. Dette er jo et kjent trekk ved fungerende kapitalistiske markeder, men vi kan jo ikke anta at finansnæringens fremste interesseorganisasjon har på vokst på seg en anti-kapitalistisk mentalitet.

For finansaktørene er boliglån et godt produkt i disse dager. Akkurat nå kan norske banker selge boliglån nærmest risikofritt. Bankene taper ”ingenting” på boliglånene. For en næring som lever av risiko, er dette en god situasjon.

Bankene har dessuten god tilgang på penger – og prisen er fallende. Samtidig kan det synes som om norske forbrukere har akseptert prisen vi betaler for lån, selv om den er 25 prosent over det svenskene må ut med og dobbelt så mye som danskene kan få lånet sitt for.

Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) legger frem interessant doumentasjon. Tallet på unge mennesker som får pengehjelp av foreldrene med boligkjøpet har økt. Beløpene de mottar i hjelp har også vokst. Unge voksne  i Oslo får mer hjelp av foreldrene enn andre steder i landet. Når 60 prosent av de unge i Oslo får hjelp av foreldrene, er tilsvarende andel i nord-norge bare 20 prosent.

Også vi i Forbrukerrådet er kjent med at unge er i en utfordrende boligsituasjon, men for oss er det mer nærliggende er å tolke dette som at det er vansker med boligmarkedet: For vi mangler boliger i pressområdene der forbrukere ønsker å bo.

Et annet problem som stadig blir rapportert er at unge etablerere blir utkonkurrert av godt voksne, som kjøper bolig som en investering. All den tid godt voksne (foreldrene) er bedre bemidlet enn unge etablerere, vil unge tape denne konkurransen i boligmarkedet.

De bemidlede søker ikke lengre til finansielle produkter for å øke verdiene sine. Tilliten til finansmarkedet er lav og det må sees i sammenheng med skandalene som har blitt rullet ut. At plasseringer i aksjemarkedet har gitt så lite avkastning over så lang tid, har forsterket aversjonen mot å gå inn i finansielle instrumenter, slik at vi nå putter 9 av 10 kroner som vi har til overs i varianter av sparekonti.

Manglende tiltro til nytten av plasseringer i finansielle instrument, boligmangelen i pressområdene, samt reglene for boligbeskatning, gjør det rasjonelt for voksne å kjøpe boliger de ikke har tenkt å bo i selv. Dette skaper skjevheter, som noen synes å tolke som klasseskiller. Men å si at skjevhetene vokser ut av 15 prosent -regelen blir for enkelt.  

Det er ikke så vanskelig å forstå motivet FNO har for å motarbeide denne regelen. Faller regelen bort, vil man jo kunne selge mere lån.

Men det er kanskje ikke akkurat det vi trenger nå. Det er ikke nødvendigvis godt samfunnsansvar å øke tilbudet av boliglån i en situasjon hvor boligprisene er svært høye og når det stadig blir antydet at rentenivået må heves. En liberalisering av utlånsreglene vil kunne føre til en fremtidig økning i tallet på lånekunder med betalingsvansker.

Kravet om 15 prosent egenkapital ble innført i desember 2011. I tiden forut var  det en ambisjon om at boliglånskjøperen skulle stille 10 prosent av lånebeløpet selv. Og økningen på fem prosentpoeng ble umiddelbart motarbeidet av dem som lever av å selge boliglån og dem som selger boliger.

Men Finanstilsynet strammet grepet i 2011 fordi tilsynet mente at for mange banker lånte ut for mange lån med høy risiko. Finanstilsynet la til grunn at 38 prosent av de nyeste lånene ble gitt med høyere belåningsgrad enn 90 prosent. Tilsynet vektla videre en urovekkende høy andel avdragfrie lån, altså lån hvor lånetakere bare plikter å betjene renteutgiftene uten avdrag. I fjor var omlag hvert fjerde lån innvilget uten krav til reell betjening.

Slikt øker faren for at banker går omkull. Å hindre at banker går omkull har Finanstilsynet definert som sin primæroppgave. Skulle bankene slite med soliditetsproblemer, ville blitt forstått som at tilsynet ikke har gjort jobben sin. Derfor skjerpet Finanstilsynet regelene.

Innskjerpingen har av blitt misforstått som et grep for å dempe boligprisutviklingen. I et moderne samfunn er rentene primærvåpet mot økte boligpriser. Men våpenet tas ikke i bruk i frykt for at det kan koste Norge arbeidsplasser i eksportnæringen.

Skattepolitikken er et annet våpen i dette arsenalet . Blant politikere er det få som mener boligbeskatning er en god ide. Det er derimot grunnholdningen blant fagøkonomer. Økonomene, på sin side, glemmer gjerne at forbrukere helst kjøper bolig for å ha et sted å bo.

Nå er det det er flere håndfaste tegn også i det politiske miljøet på at boligpolitikken revitaliseres. Det er bra. Men når boligpolitikken revitaliseres må mange mulige tiltak for å løse boligunderskuddet i pressområdene vurderes.

Den politiske interessen for en vital boligpolitikk må fortsetter inn i valgkampen før Stortingsvalget neste år.

Finansklagenemndas framtid

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Med politisk trykk lanseres nå ideen om en offentlig finansiering av tvisteløsning etter klager på bankene. Forslaget har krav på å bli veid, vurdert og reflektert over. Utfallet av den øvelsen er derimot ikke gitt.

På Stortinget i vår har vi fått oppleve at flere politikere gjør seg tanker om organiseringen av finansklagenemnda. I første rekke står Hans Olav Syversen fra KrF. Syversen, som sammen med flere KrF- representanter foreslår ( i dok8:88) å erstatte Finansklagenemnda med et statlig, uavhengig organ. I dette ligger det at offentlige midler skal finansiere tvisteløsningssystemet i finans.

Til nå har Finansklagenemnda, som det fremste tvisteløsningssystemet for klager fra kunder på finansområdet, vært overlatt til bransjens og  brukernes representanter. Forbrukerrådet, som er en uavhengig interesseorganisasjon for forbrukere, opptrer på vegne av brukerne.

De fire klagenemndene, som utfører klagebehandlingen i Finansklagenemnda, avgjør sakene på bakgrunn av gjeldende rett. Verken interessene til bransjen eller forbrukerne skal tillegges vekt. Det er lovverket og rettspraksis som er fasit. Det er på denne måten nemndene er nøytrale.

Å innføre et statsfinansiert tvisteløsningssystem for finanstvister er ikke det samme som at embetsverket skal behandle klagene fra forbrukerne. I Norge finnes det flere statsfinansierte tvisteløsningssystem hvor dette ikke har skjer. Forbrukertvistutvalget, som avgjør tvister i forbindelse med kjøp av varer, håndverkertjenester og angrerett, er ett eksempel.

Det er derfor på sin plass at våre folkevalgte har meninger og ambisjoner for Finansklagenemnda. Finansklagenemnda er, som  finansminister Sigbjørn Johnsen understrekte i Stortingets spørretime 11. april, en brikke i den helheten som utgjør forbrukersikkerhet i finansmarkedene.

Finanstilsynet er likevel en viktigere brikke å ta tak i. Et riktig forbrukerbeskyttende finanstilsyn er i stand til å forhindre at forbrukertvister oppstår. En klagenemnd kan bare lande tvistene etter at de har oppstått. Sigbjørn Johnsen har derfor rett i at samfunnets behov for en Finansklagenemnd i stor grad styres av hvordan Finanstilsynet fungerer og er organisert. Vi ville dessuten lagt til at bankenes etterlevelse av lover og regler, også er en viktig hvilken nenmd samfunnet trenger.

Forbrukerrådet støtter finansministeren når han i spørretimen onsdag 11. april, åpnet for å gjennomgå organiseringen av Finanstilsynet. Det finnes velfungerende systemer i andre land vi kan sammenlikne oss med, som har løst den iboende konflikten som ligger i et Finanstilsynet, som både skal sikre finansnæringens soliditet og simultant sikre forbrukerinteressene.

Oppmerksomheten fra politisk hold til hvordan Finansklagenemnda er organisert og finansiert har kommet fordi velgere har tatt kontakt og delt sine erfaringer. Mange av de som henvender seg til politikerne har også vært hos Forbrukerrådet. Investorgruppen2011 er en av dem jeg personlig har vært i kontakt med, og som har vært verdifull for meg. Direkte dialog med forbrukere var utslagsgivende for at Forbrukerrådet i 2009 igangsatte avviklingen av daværende Bankklagenemnda, og – sammen med næringens interesseorganisasjoner – opprettet et mer robust system i det som ble Finansklagenemnda.

For oss har det vært viktig å ha en klagenemnd innen finans. Hvis den faller bort, må forbrukere ta klagen direkte til domsstolene. Det koster atskillig. Uten et lavterskeltilbud, som nemnda er, vil det bli færre forbrukere som klager. Færre klager betyr færre korrektiver for å utvikle et balansert og velfungerende finanssystem. Forbrukerrådet ønsker derfor fortsatt en klagenenemnd.

Hvilken type nemnder Forbrukerrådet ønsker seg, er beskrevet i vårt høringssvar til Tvisteløsningsutvalget. Høringssvaret ble forfattet på et tidspunkt hvor statlig finansiering av nemndene ikke var presentert som en reell mulighet.

Det er en prinsipiell side i at skattebetalerne skal plukke opp regningen for tvister, som næringsaktørene har forvoldt eller skulle ha styrt unna. På den andre siden kan bransjefinansiering skape utydelighet om nemndens uavhengighet. Det er for Forbrukerrådet vanskelig å leve med.

Hans Olav Syversens forslag i Stortinget og  finansminsterens respons er nye signaler. Og  det er først nå offentlig finansiering av tvisteløsningssystemet i Finans lanseres med trykk. Det er et forslag som har krav på å bli veid, vurdert og reflektert over.

En vurdering kan være å se om statlig finansiering lar seg kombinere med ”forurenser betaler”-prinsippet, som praktiseres idag. F.eks. en modell hvor næringssiden betaler de utgiftene forbrukere påtar seg for å oppnå rettslig avklaring i saker hvor forbrukeren har vunnet frem i nemnd, men hvor forsikringsselskapet eller banken avviser nemndas vurdering.