Et ekko av Røeggen i Brussel

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

På hva vi trodde skulle være siste dag i Høyesteretts behandling av Røeggen-saken, 26. oktober, fant det sted en særs viktig avstemning i EU-parlamentet: Den vil ha betydning for norske små-sparere som ønsker å å plassere penger i finansielle instrumenter.

Paradoksalt nok er  de gode vedtakene i Brussel knyttet til hvordan man kan sikre god kvalitet på produktene som lanseres – altså noe om har vært Forbrukerrådets motivasjon for engasjementet i Røeggen-saken.

EU-parlamentet vedtok å øke forbrukervernet gjennom et krav til firmaene som selger investeringer: De plikter heretter  å evaluere kvaliteten på produktene først. I tillegg vedtok parlamentet at tilsynsmyndigheter skal kunne forby salg av finansielle instrumenter som ikke er egnet for forbrukere – men som tvertimot kan påføre dem store tap.

Mange har kanskje trodd at dette allerede er på plass, ettersom vi har sett slikt produktansvar i andre markeder hvor vi er forbrukere. Men nei. Produktregulering og produktgodkjenning i finans er ikke som i industrien. Så langt har forsvarsverket  av lover og regler, som skal ivareta forbrukernes, interesser vært tungt plassert på ryggen til selgerne. For selgerne som møter kundene og som gir sine anbefalinger,  har lenge hatt plikt til å ivareta kundenes interesser.

Det parlamentet nå går inn for, er å trekke forsvarsverket lengre inn i kjernen av virksomhetene, nemlig til miljøene som lager dissse instrumentene. Det er svært fornuftig. Vi har sett nok tilfeller av at selgere blir satt under press for utelukkende å ivareta arbeidsgiverens interesser.

Salget av warrants kan stå som et eksempel. Finanstilsynet nærmest beklager at de ikke kan forby salg av denne typen produkter til vanlige småsparere, men de mangler lovhjemlene. Warranter er høyrisikable plasseringer, som i realiteten er ulike former for veddemål. Normalt vil risikoen for at kunden taper alt, overskride sjansene for gevinst. Men for utstederne er det ingen risiko.

Hele Europa har hatt dårlige erfaringer med å ha finansregulering plassert så tungt på selgere. Forbrukere har elendig tillit til den delen av finansbransjen som beskjeftiger seg med sparing og investeringer. Norge er ikke noe unntak, selv ikke etter at råsalget av strukturerte produkter og eiendomsinvesteringer ble kneblet.

Men de som måtte mene at alt er brakt tilbake til sin orden i Norge, bør bruke litt tid på Finanstilsynets rapporter fra stedlige tilsyn. Etter et tilsyn hos Warren Securities AS (tildl. Warren Bank AS), konkluderer Finanstilsynet i år med selskapet hadde brutt sentrale bestemmelser om god forretningsskikk, i tillegg til andre viktige bestemmelser.

Rapporten viser blant annet at kundene hadde fått svært uriktige opplysninger om sannsynligheten for å tape alle pengene. Foretaket forklarte dette med en trykkfeil. Slike feil ville Warren Bank AS ha avdekket, hvis det hadde vært gjort god sikring av kvaliteten på produktet og prospektet de ga til kundene.

Forbrukerrådet, sammen med andre europeiske forbrukerorganisasjoner, hadde helst sett at EU-parlamentet i hadde gått for et forbud for finansielle selgere til å motta provisjoner fra andre enn kunden. Men parlamentet stemte for begrensninger for uavhengige investeringsrådgivere til å motta penger fra utstedere. Dette likner  på en måte det vi allerede har i Norge.

Men de grep som EU-instansene nå går, er derfor også høyst relevante for norske forbrukere i dag.  Vi får derfor håpe at  saksordføreren i EU-Parlamentet, tyske Markus Ferber (EPP), har rett når han fremholder at de reglene Parlamentet stemte fram ”guarantees that firms design products for their clients – and not to meet their own interests”.

Når Forbrukerrådet tok feil da vi trodde 26. oktober skulle bli den siste dagen i Høyesterett for Røeggen-saken, skyldes at dommerne har kalt partene tilbake til ytterligere forklaringer. Derfor skal vi stille på nytt fredag 16. november.

Skaper Finanstilsynet et klasseskille i boligmarkedet?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Igjen fremmer finansbransjen krav om at bankene må slippe unna regelen om at boligkjøpere må stille opp med 15 prosent av beløpet selv når de skal ha lån.

Som alltid før fremføres en bekymring for at regelen skal lage et klasseskille mellom de som har tilgang på penger og de som ikke har det. Dette er jo et kjent trekk ved fungerende kapitalistiske markeder, men vi kan jo ikke anta at finansnæringens fremste interesseorganisasjon har på vokst på seg en anti-kapitalistisk mentalitet.

For finansaktørene er boliglån et godt produkt i disse dager. Akkurat nå kan norske banker selge boliglån nærmest risikofritt. Bankene taper ”ingenting” på boliglånene. For en næring som lever av risiko, er dette en god situasjon.

Bankene har dessuten god tilgang på penger – og prisen er fallende. Samtidig kan det synes som om norske forbrukere har akseptert prisen vi betaler for lån, selv om den er 25 prosent over det svenskene må ut med og dobbelt så mye som danskene kan få lånet sitt for.

Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) legger frem interessant doumentasjon. Tallet på unge mennesker som får pengehjelp av foreldrene med boligkjøpet har økt. Beløpene de mottar i hjelp har også vokst. Unge voksne  i Oslo får mer hjelp av foreldrene enn andre steder i landet. Når 60 prosent av de unge i Oslo får hjelp av foreldrene, er tilsvarende andel i nord-norge bare 20 prosent.

Også vi i Forbrukerrådet er kjent med at unge er i en utfordrende boligsituasjon, men for oss er det mer nærliggende er å tolke dette som at det er vansker med boligmarkedet: For vi mangler boliger i pressområdene der forbrukere ønsker å bo.

Et annet problem som stadig blir rapportert er at unge etablerere blir utkonkurrert av godt voksne, som kjøper bolig som en investering. All den tid godt voksne (foreldrene) er bedre bemidlet enn unge etablerere, vil unge tape denne konkurransen i boligmarkedet.

De bemidlede søker ikke lengre til finansielle produkter for å øke verdiene sine. Tilliten til finansmarkedet er lav og det må sees i sammenheng med skandalene som har blitt rullet ut. At plasseringer i aksjemarkedet har gitt så lite avkastning over så lang tid, har forsterket aversjonen mot å gå inn i finansielle instrumenter, slik at vi nå putter 9 av 10 kroner som vi har til overs i varianter av sparekonti.

Manglende tiltro til nytten av plasseringer i finansielle instrument, boligmangelen i pressområdene, samt reglene for boligbeskatning, gjør det rasjonelt for voksne å kjøpe boliger de ikke har tenkt å bo i selv. Dette skaper skjevheter, som noen synes å tolke som klasseskiller. Men å si at skjevhetene vokser ut av 15 prosent -regelen blir for enkelt.  

Det er ikke så vanskelig å forstå motivet FNO har for å motarbeide denne regelen. Faller regelen bort, vil man jo kunne selge mere lån.

Men det er kanskje ikke akkurat det vi trenger nå. Det er ikke nødvendigvis godt samfunnsansvar å øke tilbudet av boliglån i en situasjon hvor boligprisene er svært høye og når det stadig blir antydet at rentenivået må heves. En liberalisering av utlånsreglene vil kunne føre til en fremtidig økning i tallet på lånekunder med betalingsvansker.

Kravet om 15 prosent egenkapital ble innført i desember 2011. I tiden forut var  det en ambisjon om at boliglånskjøperen skulle stille 10 prosent av lånebeløpet selv. Og økningen på fem prosentpoeng ble umiddelbart motarbeidet av dem som lever av å selge boliglån og dem som selger boliger.

Men Finanstilsynet strammet grepet i 2011 fordi tilsynet mente at for mange banker lånte ut for mange lån med høy risiko. Finanstilsynet la til grunn at 38 prosent av de nyeste lånene ble gitt med høyere belåningsgrad enn 90 prosent. Tilsynet vektla videre en urovekkende høy andel avdragfrie lån, altså lån hvor lånetakere bare plikter å betjene renteutgiftene uten avdrag. I fjor var omlag hvert fjerde lån innvilget uten krav til reell betjening.

Slikt øker faren for at banker går omkull. Å hindre at banker går omkull har Finanstilsynet definert som sin primæroppgave. Skulle bankene slite med soliditetsproblemer, ville blitt forstått som at tilsynet ikke har gjort jobben sin. Derfor skjerpet Finanstilsynet regelene.

Innskjerpingen har av blitt misforstått som et grep for å dempe boligprisutviklingen. I et moderne samfunn er rentene primærvåpet mot økte boligpriser. Men våpenet tas ikke i bruk i frykt for at det kan koste Norge arbeidsplasser i eksportnæringen.

Skattepolitikken er et annet våpen i dette arsenalet . Blant politikere er det få som mener boligbeskatning er en god ide. Det er derimot grunnholdningen blant fagøkonomer. Økonomene, på sin side, glemmer gjerne at forbrukere helst kjøper bolig for å ha et sted å bo.

Nå er det det er flere håndfaste tegn også i det politiske miljøet på at boligpolitikken revitaliseres. Det er bra. Men når boligpolitikken revitaliseres må mange mulige tiltak for å løse boligunderskuddet i pressområdene vurderes.

Den politiske interessen for en vital boligpolitikk må fortsetter inn i valgkampen før Stortingsvalget neste år.

SMS-lån til folket?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Det er ikke greit med SMS-lån til blodrente. Og kreditt er en for alvorlig til å kunne bli gjort til gjenstand for råsalg.

Tidspunktet for innføringen av SMS-lån i Norge er også dårlig timet: Intrum Justitia har ferske tall som viser at dagens 18-34 år-ingen har en snittgjeld på 471.000 kroner, mot 236.500 kroner for ti år siden.

Men nettopp i disse dager utsettes vi for en reklamekampanje fra Folkia. Produktet er SMS-lån, og som låneprodukt er det ille. Du kan låne 1000 kroner i en måned til en pris av 9200 prosent, målt i effektiv rente. Du kan også låne 5000 kroner til en pris på 371 prosent.

Adm. dir. Hördur Bender i Folkia, antyder at effektiv rente ikke er en hensiktsmessig måte å benytte, for åpresentere hva Folkias produkter koster. Der tar han feil. Det er et helt perfekt redskap for å tydeliggjøre hva dette er for type lån. Det er et rådyrt lån, som forbrukere bør styre unna. Som produkt er det utelukkende gunstig for selgeren – og godt egnet til å påføre utsatte forbrukergrupper ytterligere problemer.

Mine kollegaer i Sverige og Danmark har lenge advart mot å slippe inn tilbydere av SMS-lån. Jeg har kunnet svare at norske hvitvaskingsregler ville hindre introduksjonen av SMS-lån i Norge, fordi reglene tvinger lånesøkere til å møte opp for å legitimere seg og for å signere lånepapirene.

Men nå er SMS-lånene altså brått her.

Innføringen  av en digital id, som for eksempel bank-id på moblitelefonen, har også gjort det mulig å omgå det gamle sikkerhetsnettet. Det nettet er det også mulig å gå rundt ved å innvilge kredittrammer, som senere utvides. Da gjelder ikke kravet om personlig oppmøte.

Regningen for en festlig kveld på byen lar seg altså betale ved hjelp av mobiltelefonen alene.  Og akkurat dette låneformålet var utpreget blant de unge svenskene og danskene som gikk i SMS-lånefella. ”Snabb låneträsket” kalte svenskene det.

Intrum Justitia har tall somviser at dagens 18-34 år har en snittgjeld på 471.000 kroner, mot 236.500 kroner for ti år siden. Boligprisveksten forklarer selvsagt deler av økningen, det samme gjør utbredelsen av kreditthandel på internettet. Økt tilgang til kredittkjøp og kredittkort spiller inn. At bankene aktivt oppfordrer kunder å hoppe over kredittkortregningene bidrar selvsagt også.

Videre kan Intrum Justitia fortelle at det i dag er nesten 28.000 personer i alderen 18 til og med 26 år som er registrert med betalingsanmerkning. Det er en økning på 18 prosent fra i fjor. Selvsagt har ikke ansvarsfølelsen blant unge falt med 18 prosent på ett år. Ansvarsfølelse er et seigt material, som ikke endres fra år til annen.

Utviklingen er et reelt tegn på at tilgangen på kreditt er for stor i forhold til evnen til å betale tilbake:

Det finnes flere måter å gå frem på, hvis vi som samfunn mener at kreditt er for alvorlig til å være gjenstand for råsalg:

For det første bør låne-selgere være pålagt det samme ansvaret som de som selger investeringsprodukter. Det betyr at Folkia får ansvaret for å ivareta kundenes interesser og bare anbefale produkter som passer kundenes evner og behov.  Selgerne skal ha ansvar for å avdekke dette –  og videre –  på selvstendig og profesjonelt vis – gi råd som tjener kundene. Og det selv om rådet skulle går i disfavør av egne eller arbeidsgiverens interesser.

Et slikt ansvar vil ikke være vanskelig for ansvarlige låneytere. Folkia kan derimot få et problem.

Og  videre: En begrensing på hvor store påslag en kredittyter kan ta, vil blokkere utbudet av urimelig kostbare kreditter.

En renterestriksjon kjenner vi allerede med forsinkelsesrenta (morarente). Og flertallet av medlems-statene i EU har allerede en eller annen form for renterestriksjon.  Forbrukerrådets forslag om å innføre et tak, er basert på nettopp disse systemene. Det er antagelig derfor enkelte norske tilsynsmyndigheter har kastet seg på forslaget vårt.

Det må også kunne innføres krav om egenkapital på flere områder enn det vi har i dag:

Dersom man i dag søker om boliglån, må man regne med å bli avkrevd  opptil 15 prosent av lånesummen, som man må skaffe på egen hånd. Videre skal man etter regelverket stille opp med 35 prosent i kontantinnskudd for enkelte former for forbrukerkreditt, for eksempel lån til kjøp av bil. Det siste er det nok ikke mange forbrukere blitt avkrevd, for det er ikke noe aktivt tilsyn fra ansvarlig myndighet på området.

Våre myndigheter og politikere må tenke videre – utover lov- og regelverksutvikling – og finne ut hvordan organiseringen av ulike tilsynsorganene i finansområdet kan gjøres bedre.

Kravet om kontantinnskudd er innført for å dempe irrasjonelle impulskjøp. Det kan vise seg nødvendig, hvis det går med norske SMS-lånemarkedet, slik som det har gått med det svenske og danske.

Man kan videre tenke seg en karantene, eller nedkjølingstid om en vil, på kjøp av kreditt. Det kunne f eks være krav om noen dagers såkalt tilbudskarantene på lånesøknader. Prinsippet er kjent for boligkjøpere. En nedkjølingstid ville også bidra til dempe irrasjonelle, finansielle impulshandlinger, men ville også gjøre verden vanskelig for den moderne forbrukeren:

Tenk hvis vaskemaskinen ryker, og  det ikke er mulig å kunne kjøpe en ny på kreditt, før det hadde gått noen dager. Det ville neppe glede de forbrukere, som har rimelig god evne til å betjene kreditt – og heller ikke den delen av næringslivet som opererer med kreditt på fjernsalg.

Men SMS-lån av små beløp stimulerer til irrasjonell økonomisk atferd, og Forbrukerrådet er opptatt av å opprettholde høy ansvarsfølelse på begge sider  i finansmarkedene. At Folkia tilbyr SMS-lån av 1000 kroner for en effektiv rente på over 9200 prosent, er derfor ikke forenelig med ansvarlig utlånspraksis.

Norske finanspolitikere og myndigheter må ta grep som forhindrer SMS-lån til folket.

Den myndigheten som først beveger seg, belønnes med hederlig omtale.

Kortsvindel – mer enn huskelapper og bortforklaringer

Nå er vi gått lei av konstruerte forklaringer på årsakene til svindel med betalingskort. Sist ute er selveste politiet – foruten bankene selv:

I lørdagsutgaven av Dagbladet (28. april) kunne vi lese at Sentrum Politistasjon i Oslo og Bankenes Standardiseringskontor mener at USAs holdning til magnetstriper på betalingskortene er til hinder for at vi i Norge skal kunne ta nye skritt for å beskytte oss mot kortsvindel.

Dette likner en bortforklaring – og er derfor et budskap det er vanskelig å forsone seg med.

For et neste skritt i å beskytte oss mot kortsvindel er å fjerne magnetstripa. At USA, og sikkert andre land også, tviholder på denne stripa, skal ikke få bestemme at vi a) skal kunne ha trygge betalingsløsninger i forhold til våre egne holdninger til risiko og teknologi og at vi b) sammen kan anstrenge oss for at det skal bli så vanskelig som mulig å utøve organisert kriminalitet her til lands.

At mange nordmenn reiser til USA og finner det hensiktsmessig å bruke sine kort når de er der, skal ikke hindre oss i å ha tryggere betalingsløsninger eller treffe tiltak mot organisert kriminalitet. Det er fullt mulig å ivareta interessene til amerika-farerne og de andre forbrukere parallelt. Løsningene er såre enkle.

For det første kunne de som tilbyr betalingskort holde døra åpen for at forbrukeren skal kunne velge mellom kort med eller uten magnetstripe. De av oss som reiser til USA, bør da velge kort med magnetstripe. De av oss som aldri gjør det, skal kunne slippe – og dermed beskytte seg mot svindel. Hvis man skulle komme til å reise til USA, uten at dette har vært planlagt lenge, burde det vært mulig å bestille kort med magnetstripe – og ha dette som sitt sekundære kort.

Kortpushing forekommer i stort monn, så på dette området kan det ikke være mange tekniske hinder.

Men norske betalingskort burde, som en standard, være uten magnetstripe. Det for å demotivere (tilreisende og fastboende) kortsvindlere.

Hvis det er så mye om å gjøre for norske kortutstedere å ha kort med magnetstriper, burde det innføres geografiske sperrer, hvor kunden selv bestemmer hvor kortet skal kunne brukes. Det tilbyr allerede enkelte banker. Alle kort som utstedes i Norge burde ha slike sperrer, uavhengig av om det er med eller uten magnetstripe.

Kort som er utstedt i Norge, og som både har magnetstripe og den antatt sikrere microchipen, burde ha som standard at magnetstripen ikke fungerer innenlands. Tilreisende fra USA, eller andre land som er avhengig av å kunne bruke magnetstripe i Norge, bør kunne gjøre det. De vil uansett være så få i antall, at deres sporadiske bruk av minibanker neppe motiverer kortsvindlere til å raide Norge.

Det er videre mange minibanker som er plassert slik at det er vanskelig for kortbrukere å beskytte seg sjøl. Eiere av minibanker og betalingsterminaler bør være bevisste på hvor de plasserer dem rent fysisk. Minibankene og terminalene må ikke stå slik at det er lett innsyn til tastaturet eller lett å kikke kunden over skulderen.

De som eier betalingsterminalene og minibankene, burde vært motivert til å avskjære kortsvindlere. For å anspore tilbydere av betalingskort til ytterligere forbedringer, kan man tenke seg bøter for eiere av terminaler og minibanker som utsettes for svindel. Påtvungen driftskarens, merking av minibankene og terminalene som nylig har vært utsatt for svindel eller annen offentliggjøring, er andre tiltak.

I det hele tatt er det lett å tenke seg måter å gjøre det stadig vanskeligere for kortsvindlere. Den nasjonale viljen til å gjøre noe er et større hinder for kortsvindlere enn den praksis man har i USA.  

Det nyttige i Dagblad-artikkelen, er politiets beskrivelse av kortsvindlerne: Svindlerne omtales som smarte, og vi forstår de er velorganiserte. Dette burde velte den lettvinte forestillingen om at kortsvindel skyldes at forbrukere skriver ned PIN-kode på huskelapper, som oppbevares sammen med kortet. Det blir påstått, selv om forbrukerne protesterer og sannsynliggjør de ikke har bruk for huskehjelp. Denne vrangforestillingen rammer fortsatt forbrukere, som klager etter at kortet deres er blitt misbrukt.

Dette ønsker vi å gjøre noe med – og har derfor involvert oss i en rettssak som kommer opp på forsommeren.

Utgiftene forbundet med kortsvindel er en belastning for alle parter i samfunnet. I fjor beløp svindelen seg til 125 millioner kroner.

Vi trenger derfor tilbydere som videreutvikler sikkerheten – men kan klare oss uten konstruerte forklaringer som legger ansvaret på forbrukere for svindelen med kort.

Finansklagenemndas framtid

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Med politisk trykk lanseres nå ideen om en offentlig finansiering av tvisteløsning etter klager på bankene. Forslaget har krav på å bli veid, vurdert og reflektert over. Utfallet av den øvelsen er derimot ikke gitt.

På Stortinget i vår har vi fått oppleve at flere politikere gjør seg tanker om organiseringen av finansklagenemnda. I første rekke står Hans Olav Syversen fra KrF. Syversen, som sammen med flere KrF- representanter foreslår ( i dok8:88) å erstatte Finansklagenemnda med et statlig, uavhengig organ. I dette ligger det at offentlige midler skal finansiere tvisteløsningssystemet i finans.

Til nå har Finansklagenemnda, som det fremste tvisteløsningssystemet for klager fra kunder på finansområdet, vært overlatt til bransjens og  brukernes representanter. Forbrukerrådet, som er en uavhengig interesseorganisasjon for forbrukere, opptrer på vegne av brukerne.

De fire klagenemndene, som utfører klagebehandlingen i Finansklagenemnda, avgjør sakene på bakgrunn av gjeldende rett. Verken interessene til bransjen eller forbrukerne skal tillegges vekt. Det er lovverket og rettspraksis som er fasit. Det er på denne måten nemndene er nøytrale.

Å innføre et statsfinansiert tvisteløsningssystem for finanstvister er ikke det samme som at embetsverket skal behandle klagene fra forbrukerne. I Norge finnes det flere statsfinansierte tvisteløsningssystem hvor dette ikke har skjer. Forbrukertvistutvalget, som avgjør tvister i forbindelse med kjøp av varer, håndverkertjenester og angrerett, er ett eksempel.

Det er derfor på sin plass at våre folkevalgte har meninger og ambisjoner for Finansklagenemnda. Finansklagenemnda er, som  finansminister Sigbjørn Johnsen understrekte i Stortingets spørretime 11. april, en brikke i den helheten som utgjør forbrukersikkerhet i finansmarkedene.

Finanstilsynet er likevel en viktigere brikke å ta tak i. Et riktig forbrukerbeskyttende finanstilsyn er i stand til å forhindre at forbrukertvister oppstår. En klagenemnd kan bare lande tvistene etter at de har oppstått. Sigbjørn Johnsen har derfor rett i at samfunnets behov for en Finansklagenemnd i stor grad styres av hvordan Finanstilsynet fungerer og er organisert. Vi ville dessuten lagt til at bankenes etterlevelse av lover og regler, også er en viktig hvilken nenmd samfunnet trenger.

Forbrukerrådet støtter finansministeren når han i spørretimen onsdag 11. april, åpnet for å gjennomgå organiseringen av Finanstilsynet. Det finnes velfungerende systemer i andre land vi kan sammenlikne oss med, som har løst den iboende konflikten som ligger i et Finanstilsynet, som både skal sikre finansnæringens soliditet og simultant sikre forbrukerinteressene.

Oppmerksomheten fra politisk hold til hvordan Finansklagenemnda er organisert og finansiert har kommet fordi velgere har tatt kontakt og delt sine erfaringer. Mange av de som henvender seg til politikerne har også vært hos Forbrukerrådet. Investorgruppen2011 er en av dem jeg personlig har vært i kontakt med, og som har vært verdifull for meg. Direkte dialog med forbrukere var utslagsgivende for at Forbrukerrådet i 2009 igangsatte avviklingen av daværende Bankklagenemnda, og – sammen med næringens interesseorganisasjoner – opprettet et mer robust system i det som ble Finansklagenemnda.

For oss har det vært viktig å ha en klagenemnd innen finans. Hvis den faller bort, må forbrukere ta klagen direkte til domsstolene. Det koster atskillig. Uten et lavterskeltilbud, som nemnda er, vil det bli færre forbrukere som klager. Færre klager betyr færre korrektiver for å utvikle et balansert og velfungerende finanssystem. Forbrukerrådet ønsker derfor fortsatt en klagenenemnd.

Hvilken type nemnder Forbrukerrådet ønsker seg, er beskrevet i vårt høringssvar til Tvisteløsningsutvalget. Høringssvaret ble forfattet på et tidspunkt hvor statlig finansiering av nemndene ikke var presentert som en reell mulighet.

Det er en prinsipiell side i at skattebetalerne skal plukke opp regningen for tvister, som næringsaktørene har forvoldt eller skulle ha styrt unna. På den andre siden kan bransjefinansiering skape utydelighet om nemndens uavhengighet. Det er for Forbrukerrådet vanskelig å leve med.

Hans Olav Syversens forslag i Stortinget og  finansminsterens respons er nye signaler. Og  det er først nå offentlig finansiering av tvisteløsningssystemet i Finans lanseres med trykk. Det er et forslag som har krav på å bli veid, vurdert og reflektert over.

En vurdering kan være å se om statlig finansiering lar seg kombinere med ”forurenser betaler”-prinsippet, som praktiseres idag. F.eks. en modell hvor næringssiden betaler de utgiftene forbrukere påtar seg for å oppnå rettslig avklaring i saker hvor forbrukeren har vunnet frem i nemnd, men hvor forsikringsselskapet eller banken avviser nemndas vurdering.

Luksusfellen vs. Teenage Boss

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I går, 21. mars, startet den sjette sesongen av Luksusfellen på Tv3. I første episode fikk vi se en familie som hadde opparbeidet seg dyr gjeld-  på to millioner kroner.

«Luksusfellen» kan oppleves som en karikatur på økonomisk vanskjøtsel. Seerne får en detaljert presentasjon av økonomisk misere og feildisponeringer. Vi ser rådløshet, litt sinne, noen tårer, så noen gode hjelpere som klarer å rydde opp i elendigheten før episoden er omme. Da kommer smilene.

Sikkert god tv, men det skjulte pensumet kan fort bli at det ordner seg.

I programserien reflekteres det mindre over hvordan, f.eks. denne familien, kom i sin vanskelige situasjon. Forklaringsmodellen blir derfor enkel-  og løsningsmodellen like så. Problemene har oppstått som følge av familiens egne disposisjoner.  Den som har viklet seg inn i et problem, har ansvaret for å vikle seg ut av det og beskytte seg selv mot noe liknende i fremtiden.

Såkalte «Forbrukerøkonomer» og andre bransjefolk, kan med referanse til «Luksusfellen», gjøre krav på at forbrukere må skjerpe seg. Både holdingene og kompetansen må visstnok skjerpes. Unge voksne og barn må gjennomgå finansiell skolering. Universal-løsningen synes å være innføring av økonomifag som del av læreplanen.

Kunne man ikke tenke seg krav om økt ansvarlighet også til dem som yter kreditt? Det gjør Forbrukerrådet. Tilgangen på kreditt påvirker både hverdagen for forbrukere og finansiell stabilitet i nasjonen. Som samfunn må vi derfor sikre forsvarlig utlånspraksis – selv om det skulle medføre at kredittytere og banker tjener mindre.

Teenage Boss er en NRK-produksjon som viser hvordan ungdommer, tilsynelatende uten sikkerhetsnett, tar regi på husholdningsøkonomien i en hel måned. I programserien ser vi ungdommer manøvrere familiens budsjetter på en bærekraftig måte – uten hjelp fra økonomene i våre største banker. Det er mulig jeg liker denne serien bedre, fordi den gir et mer respektfullt portrett av ”casene”, men det kan også være at det skjulte pensumet er at det finnes nok ansvarlighet og økonomisk dugelighet blant de unge.

Hvilken av disse to programseriene formidler sannheten? Jeg tror begge gjør det. Men jeg tror Teenage Boss viser normalen.

Kjøp og salg – men uten råd

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

En forbruker sendte meg forleden en epost og spurte om Acta:

 «Acta vil ikke ha meg som kunde lenger og vil overføre kundeforholdet til noe som heter Navigea Securities. De har sendt meg et vedlegg med mange tettskrevne sider med juridiske og økonomiske betingelser som jeg bare skjønner halvparten av. Er litt i tvil om hva jeg skal gjøre.«

For Acta har slukket lyset i to av selskapene i konsernet og overfører betjeningen av kundene til Navigea Securities AS. I Navigea Securities AS vil kundene møte selskapet som før het Acta Markets, i tillegg til et nyopprettet kundesenter.

Acta forteller at kundesenteret vil fungere som et senter for effektuering av kjøps- og salgs-ordre. Aktiviteten i senteret vil bli det som i reguleringsspråket heter execution only. Det innebærer at det ikke skal bli gitt anbefalinger og rådgivende salg når kunder kontakter senteret.

I finansverden har denne formen for rådgivningsfri ordrehåndtering eksistert i en periode. Havarerte rådgivningsforetak, som f.eks. Glitnir Privatøkonomi, levde i terminal fase på med denne type konsesjon.

Execution only kjenner vi også fra dagligvarehandelen. Kjøper du medisiner på en dagligvareforretning, skal du ikke få rådgivning i kassa, du skal bare få den varen du peker på. Beslutningen om produktvalg er i disse tilfellene, i sin helhet, kundens eget ansvar. Bare apotekene kan gi råd om medisiner.

Erfaringen tilsier at det ikke nødvendigvis er et tap for forbrukere i finansmarkedene at det finnes «execution only». Markedet for de mer eksotiske produktene har vært avhengig av selgere som aktivt har anbefalt dem. Vanlige forbrukere har ikke behov eller fantasi nok til å etterspørre syntetiske valutalån, spread opsjoner eller lånefinansierte strukturerte produkter.

Når forbrukere må basere sine valg utelukkende på egne vurderinger og research, kan det føre til en renessanse for gjennomsiktige og lettforståelige finansprodukter.

Til slutt i epost-meldingen viser forbrukeren at han er i tvil om hva han skal gjøre. Forbrukerrådet har ikke nødvendigvis svaret her, for det er mange forhold som kan spille inn.

Men hvis forbrukeren ønsker en rådgiver som gir fullstendig nøytrale råd, utelukkende motivert ut fra et ønske om å sikre forbrukerens interesser, vil det være hensiktsmessig å oppsøke en rådgiver som a) har bredt utvalg av produkter fra b) et bredt utvalg av leverandører og som c) ikke inngår i noen kontantstrøm mellom seg selv og de som utvikler produktene, men derimot d) henter lønna si fra kunden.