Et ekko av Røeggen i Brussel

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

På hva vi trodde skulle være siste dag i Høyesteretts behandling av Røeggen-saken, 26. oktober, fant det sted en særs viktig avstemning i EU-parlamentet: Den vil ha betydning for norske små-sparere som ønsker å å plassere penger i finansielle instrumenter.

Paradoksalt nok er  de gode vedtakene i Brussel knyttet til hvordan man kan sikre god kvalitet på produktene som lanseres – altså noe om har vært Forbrukerrådets motivasjon for engasjementet i Røeggen-saken.

EU-parlamentet vedtok å øke forbrukervernet gjennom et krav til firmaene som selger investeringer: De plikter heretter  å evaluere kvaliteten på produktene først. I tillegg vedtok parlamentet at tilsynsmyndigheter skal kunne forby salg av finansielle instrumenter som ikke er egnet for forbrukere – men som tvertimot kan påføre dem store tap.

Mange har kanskje trodd at dette allerede er på plass, ettersom vi har sett slikt produktansvar i andre markeder hvor vi er forbrukere. Men nei. Produktregulering og produktgodkjenning i finans er ikke som i industrien. Så langt har forsvarsverket  av lover og regler, som skal ivareta forbrukernes, interesser vært tungt plassert på ryggen til selgerne. For selgerne som møter kundene og som gir sine anbefalinger,  har lenge hatt plikt til å ivareta kundenes interesser.

Det parlamentet nå går inn for, er å trekke forsvarsverket lengre inn i kjernen av virksomhetene, nemlig til miljøene som lager dissse instrumentene. Det er svært fornuftig. Vi har sett nok tilfeller av at selgere blir satt under press for utelukkende å ivareta arbeidsgiverens interesser.

Salget av warrants kan stå som et eksempel. Finanstilsynet nærmest beklager at de ikke kan forby salg av denne typen produkter til vanlige småsparere, men de mangler lovhjemlene. Warranter er høyrisikable plasseringer, som i realiteten er ulike former for veddemål. Normalt vil risikoen for at kunden taper alt, overskride sjansene for gevinst. Men for utstederne er det ingen risiko.

Hele Europa har hatt dårlige erfaringer med å ha finansregulering plassert så tungt på selgere. Forbrukere har elendig tillit til den delen av finansbransjen som beskjeftiger seg med sparing og investeringer. Norge er ikke noe unntak, selv ikke etter at råsalget av strukturerte produkter og eiendomsinvesteringer ble kneblet.

Men de som måtte mene at alt er brakt tilbake til sin orden i Norge, bør bruke litt tid på Finanstilsynets rapporter fra stedlige tilsyn. Etter et tilsyn hos Warren Securities AS (tildl. Warren Bank AS), konkluderer Finanstilsynet i år med selskapet hadde brutt sentrale bestemmelser om god forretningsskikk, i tillegg til andre viktige bestemmelser.

Rapporten viser blant annet at kundene hadde fått svært uriktige opplysninger om sannsynligheten for å tape alle pengene. Foretaket forklarte dette med en trykkfeil. Slike feil ville Warren Bank AS ha avdekket, hvis det hadde vært gjort god sikring av kvaliteten på produktet og prospektet de ga til kundene.

Forbrukerrådet, sammen med andre europeiske forbrukerorganisasjoner, hadde helst sett at EU-parlamentet i hadde gått for et forbud for finansielle selgere til å motta provisjoner fra andre enn kunden. Men parlamentet stemte for begrensninger for uavhengige investeringsrådgivere til å motta penger fra utstedere. Dette likner  på en måte det vi allerede har i Norge.

Men de grep som EU-instansene nå går, er derfor også høyst relevante for norske forbrukere i dag.  Vi får derfor håpe at  saksordføreren i EU-Parlamentet, tyske Markus Ferber (EPP), har rett når han fremholder at de reglene Parlamentet stemte fram ”guarantees that firms design products for their clients – and not to meet their own interests”.

Når Forbrukerrådet tok feil da vi trodde 26. oktober skulle bli den siste dagen i Høyesterett for Røeggen-saken, skyldes at dommerne har kalt partene tilbake til ytterligere forklaringer. Derfor skal vi stille på nytt fredag 16. november.

Store og små kinderegg

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

– Også i finansmarkedene finnes det  kinderegg, selv om finanskinder-eggene koster mer og i liten grad retter seg mot barn. Ta for eksempel fordelsprogrammene i finansnæringen og de lånefinansierte strukturerte produktpakkene.

I løpet av noen få junidager fikk vi oppleve en kinder-eggerøre som hadde sitt utgangspunkt i en høring fra Helse- og omsorgsdepartement (HOD).  7. juni ba HOD om innspill fra allmennheten om forslag til nytt regelverk for  markedsføring av mat- og drikkevarer rettet mot barn og unge. Den forutgående diskusjonen i regjeringsapparatet hadde allerede handlet om konkrete produkter, som Kinderegg (lages av Ferrero) og Happy Meal (fra McDonalds).

Medieomtalen av høringen ble en rar eggedosis, hvor det ikke ble skilt mellom forbud mot markedsføring og salgsforbud. Det kom heller ikke godt frem at markedsføring er mer enn bare reklame. Det handler bl.a. om hvordan produktene settes sammen – i form av mat og leker bundlet sammen.

På Twitter kunne vi lese hva regjeringssjef Stoltenberg mente om saken. 9. juni slo han fast at det ikke ville bli noe forbud.  «Det er ingen god idé å forby kinderegg. Det blir derfor heller ikke noe forbud» het det. Debatten ble med det punktert.

Det var synd, for det kunne blitt en interessant debatt. Også for de av oss som er opptatt av finansspørsmål. For i finansmarkedene finnes det også kinderegg, selv om finanskinder-eggene koster mer og i liten grad retter seg mot barn. Ta for eksempel fordelsprogrammene og lånefinansierte strukturerte produktpakker.

I fordelsprogrammene, som halvparten av oss har et forhold til, har det etter hvert blitt blandet sammen så mye rart at Finanstilsynet har satt foten ned for flere av dem. Med støtte i Produktpakkeforskriften søker tilsynet å avskjære våre banker i å tilby produktpakker hvor bl.a. tilgang til boliglån forutsetter at kunden må ha fond og/eller forsikringer i samme konsern. Denne typen bindinger er noe Forbrukerrådet motarbeider for å sikre gjennomsiktige marked med tydelig prising og virksom konkurranse.

De lånefinansierte strukturerte produktpakkene som ble råsolgt, bl.a. til Ivar Petter Røeggen, har med rette også blitt omtalt som bankenes kinderegg. Med disse pakkene konstruerte bankene et trespann av lån, sparing i obligasjoner og risikoinvesteringer i opsjoner, som sammen og hver for seg garanterte bankene inntekter. Dèt i motsetning til Røeggen som tapte 266.000 kroner på sin plassering av en halv million.

Det er lenge siden Finansdepartementet bestemte seg for å avskjære salget av strukturerte produkter. På dagen i dag er det fem år siden departementet ga Finanstilsynet (som da het Kredittilsynet) i oppdrag om å utarbeide en særskilt forskrift for markedsføring av sammensatte produkter. Og reguleringen av strukturerte produkter har fungert, fordi den endelige forskriften regulerer selgers plikter og gjøremål før kundenes tar sine beslutninger – og ikke bare reklamen.

Den nå avdøde debatten om sjokoladeeggene, ville også vært interessant fordi den kunne ha handlet om hvordan myndigheter kan og bør styre markeder og også om hva som omsettes. Helsedepartementet – med støtte fra WHO og OECD-   fremholder at regulering av markedsføring av mat og drikke til barn og unge kan være blant de mest kostnadseffektive tiltakene for å forebygge kostholdsrelaterte sykdommer.

Strengere krav til markedsføring har i seg selv ingen helseeffekt. Kostholdsrelaterte sykdommer forbygges først når man får begrenset tilgangen på usunne matvarer.  Å hindre markedsføringen er en indirekte fremgangsmåte for å strupe salget av uønskede og skadelige produkter. Det er ikke vanskelig å tenke seg mer direkte tilnærminger. Det burde vært diskutert, på et prinsipielt nivå.

Forskjell mellom Longvik-saken og Røeggen-saken

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Ivar Petter Røeggen tegnet i 2000 andeler i DNB Sektor 2000/2006 DNB Global 2000/2006. Ved utløpet av engasjementet hadde han tapt 230.000 kroner etter å ha plassert 520.000 kroner i de to produktene.

Da klaget han til Bankklagenenemnda og har senere fått rettslig behandling i Oslo Tingrett og Borgarting Lagmannsrett. Minst seks sider av Røeggens engasjementet har vært rettslig belyst og vekket allmenn oppmerksomhet. Dette er: a) lånet som DNB ga og som var en nødvendig forutsetning for at Røeggen i det hele tatt kunne gå inn i engasjementet. De lånte pengene fra DNB ble fordelt på b) en obligasjon som forrentet seg i DNB på samme måte som et bankinnskudd og c) opsjoner DNB kjøpte og forsikret i London og som skulle gi en eventyrlig avkastning til Røeggen. I tillegg kommer det d) gebyrene han måtte betale til DNB for å være i engasjementet. Punktene a-d utgjør til sammen produktpakken som Røeggen-saken handler om og sammen avgjør de produktets kvalitet, eller godhet om en vil. I tillegg har også e) rådgivningen som DnB ga og, f) brosjyrene og det skriftlige materialet som Røeggen fikk, vært rettslig belyst.

Halvor Lognvik og sønnen plasserte i 2006 2.5 millioner kroner i produktet Indeksobligasjon 2 2006-2010 i Storebrand. De har klaget og har fått sin sak rettslig prøvd helt opp til Høyesterett. I behandlingen av Longvikenes sak i tingretten og lagmannsretten, var det rådgivningen (punkt e i teksten over) som ble holdt som det sentrale. I Høyesterett var det derimot obligasjonselementet (punkt b i teksten over) som var det sentrale, hvor det ble argumentert for at obligasjonen ikke var til noen nytte for kundene, snarere tvert i mot. Longviks syn nådde bare frem hos mindretallet av de fem dommerne i Høyesterett.

Forbrukerrådet har engasjert seg i Røeggen-saken som hjelpepart. Det er ikke noe vi gjør ofte. Vi er hjelpepart fordi vi ønsket en rettslig vurdering av produktpakken som en helhet. Rådgivningen og dokumentasjonen har blitt trukket inn i de foregående rettbehandlingene, fordi det er relevant for helhetsforståelsen av i salget som pågikk. Med andre ord, har Røeggen-saken så langt tatt for seg et flertall av relevante forhold. Det skiller Røeggen-saken fra Longvik-saken.

For oss har dette vært mulig å angripe problemkomplekset fra flere hold, fordi vi har kunnet støttet oss til vurderinger fra uavhengige eksperter i finansfaglige, så vel som juridiske, fagmiljø. I Longvik-saken var det ingen finansfaglige eksperter direkte involvert. I Røeggen-saken spiller de en hoverolle, ved at de har gjennomstudert produktpakken, slik den faktisk var skrudd sammen og slik den ble presentert for kundene.

Dommen fra de uavhengige fagekspertene på lånefinansierte strukturerte spareprodukter har så langt vært klar: produktene var / er for dårlige til å kunne tjene interessene til Røeggen. Dette vil også gjelde de mange tusen kundene som har fått sine klageprosesser stanset i påvente av et rettskraftig utfall i Røeggensaken.