Hva er bankenes egentlig samfunnsoppgave? Utøver de samfunnsansvar ved å dele ut kundenes penger til gode formål i lokalsamfunnet? Og er alle enige om at det skal være slik?
I forkant av Finansnæringens dag 27. mars 2012 publiserte FNO resultatene fra Norsk finansbarometer 2012. Ett av funnene i undersøkelsen er at 26 prosent av de spurt mener at det viktigste samfunnsansvaret bankene tar er å gi økonomisk støtte til ulike formål i lokalmiljøet.
Tonje Westby, kommunikasjonssjef i Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) forteller at utdeling av gaver til allmennyttige formål er en viktig del av sparebanknæringens egenart og grunntanke. I løpet av de siste åtte årene har sparebankene gitt gaver for 4100 millioner kroner til verdige formål.
Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at de 4100 millioner kronene som er gitt i gaver, er betalt av noen andre enn bankene, nemlig kundene. Inn til det store kretsløpet, som bankvesenet utgjør, er det bare kundene som bidrar med penger. Alle gaver som banknæringen gir, betales til syvende og sist av nettopp kundene. Det er derfor bankkundene og ikke – som det blir hevdet – banknæringen som er en av de aller største private bidragsyterne til idrett, kultur og frivillighet i Norge.
Som tilhenger av idrettsanlegg, hornmusikk og andre kulturuttrykk har jeg vansker med å bli «gærn’ på» de formål som bankene har valgt å støtte. Men det ikke gitt at alle andre kunder har samme innstilling. Det vil helt sikkert være kunder som ikke ønsker å finansiere bankenes gaver til idrett, kultur og frivillighet, om ikke annet fordi de selv ønsker å bestemme hvilke verdige formål som skal motta deres gavedryss.
I verste fall er dette mentaliteten blant de 74 prosentene i undersøkelsen, som ikke mener det er viktig at bankene gir økonomisk støtte til ulike formål i lokalmiljøet. Jeg ser heller ikke bort fra at mange kunder anser gavene for å være ledd i kommersiell merkevarebygging, hvilket det også er, og at de føler lite behov for å finansiere slik aktivitet.
Videre kan jeg heller ikke fri meg fra å tenke at den omtalte gavmildheten ligger utenfor den egentlige samfunnsoppgaven bankene har. I sin mest nakne form, er bankenes primære samfunnsoppgave å samle ellerallokere kapital (og risiko) i samfunnet, samt drifte betalingssystemene. I bytte mot å yte disse samfunnsoppgavene, har bankene fått eneretten på å yte disse nevnte oppgavene. Lovverk og konsesjonssystemet sikrer eneretten.
Allokering av kapital består av å re-distribuere kapital fra de som har penger til overs, til de som trenger å låne penger. Allokering av kapital innebærer også å bygge en bro mellom dagens behov for penger (når vaskemaskinen plutselig ryker, når vi skal kjøpe bolig, næringsinvesteringer osv.) med fremtidig tilgang til penger – altså det vi kjenner som kreditt.
Vi forventer at banker skal være varsomme og reservert med hvordan de yter kreditt. Dette har bankfolk utøvd i generasjoner. Forventingen deles også av finansminister Sigbjørn Johnsen, som advarte mot uansvarlig utlånspraksis og aggressiv markedsføring av kreditt på finansnæringens dag. For å sikre at den forsiktige kulturen overlever mer løsslupne holdninger i vår tid, utsettes bankene for detaljert regulering og offentlig tilsyn. Vi ser finansminister Sigbjørn Johnsen forslag om å presisere Finanstilsynets ansvar for å se til at forbrukernes interesser ivaretas som ett ledd i dette sikringsarbeidet.
Forbrukerrådet Finans 