Investeringsmarkedets tapte ære

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerrådet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

Når en bransje havarerer etisk etter en seilas i urent farvann, vender forbrukerne den ryggen. Det forteller en fersk undersøkelse, utført i EU og i Norge oss.

Sist fredag publiserte EU-kommisjonens avdeling for forbrukersaker og helse rapporten fra Consumer Markets Scoreboard 2012. Dette er en rapport hvor kommisjonen måler hvordan forbrukere trives i ulike markeder. Målingen tar for seg ikke mindre enn 51 markeder. Målingen foregår i de 27 medlemslandene, og i år er også Norge og Island med. Norge var også med i 2010.

Dette gir interesseorganisasjonen Forbrukerrådet en unik mulighet til å sammenlikne tilstanden i våre forbrukermarkeder med markedene i andre europeiske land: Europeere er mest misfornøyd med investeringsmarkedet, bensinmarkedet, boliglånsmarkedet og markedet for eiendomsmegling. 

Bankkonto og boliglån topp ti

Tilstanden er noe annerledes i Norge. Vi er fortsatt minst fornøyde med investeringsmarkedet, deretter følger markedet for frukt og grønnsaker, internettjenester, bruktbilmarkedet og markedet for eiendomsmegling.

For finansmarkedene spesifikt, registrerer vi at europeere flest vurderer banktjenestene systematisk til bunnotering, mens norske forbrukere et mer fragmentert syn. For i 2012 vurderer nordmenn bankkontoproduktene og boliglånene inn i topp ti-lista. 

Dette må forstås med at norske forbrukere – sammenliknet med tidligere år – betaler mindre for boliglånene. Det betyr likevel ikke at boliglånene er riktig priset. Vi vet at bankene ved utgangen av 2012 har tilgang på billig kapital i pengemarkedet, at de knapt har noen risiko på boliglån – og at overskuddene vokser i bankene.

Tapt ære etter råsalg

Da finansbransjen ved tusenårsskiftet skulle vokse på salg av plasseringsprodukter, ble det truffet en rekke etiske valg som seinere har fått følger for finansnæringens ære. Det ble konstruert eksotiske og ugjennomtrengelige produkter som seinere ble råsolgt til forbrukere, som verken hadde forutsetninger for å forstå produktene eller hadde behov for dem.

Salget av strukturerte produkter og eiendomsfond kan stå som skrekkeksempler. At forbrukere i Europa og Norge i 2012 fortsatt mangler tillit til denne delen av finansbransjen, må sees i sammenheng med et fravær av oppgjør internt i bransjen med denne kulturen.

I rettssakene som gjelder salg av ugjennomtrengelige finansprodukter, argumenterer næringens på sin side på at ingenting var galt – verken med produktene eller måten produktene ble solgt på. Tvert imot forklares de tapte pengene med uflaks og Al Qaida. Når jeg også møter representanter for finansnæringen som ivrer etter en ny salgsbølge av strukturerte produkter, blir det nærliggende å tro at dersom det ikke kommer klare korrektiver fra myndigheter og domstoler, så må vi forvente nytt tøylesløst salg av eksotiske produkter fra finansverdenen.

Skeptiske forbrukere

Kanskje forbrukere har lært og vil vende ryggen til eventuelle fremtidige salgsfremstøt av eksotiske produkter. Det er i alle fall tegn som tyder på at vanlige forbrukere er langt mer skeptisk til kjøp av investeringsprodukter. I november kunne vi lese at 250.000 kunder har forlatt fondene, inkludert aksjefondene, som tradisjonelt har representert de mer gjennomsiktige finansproduktene. Dette kan representere en fare for næringslivets tilgang på risikovillig kapital, og i sin tur true innovasjon, sysselsetning og deretter finansiell stabilitet.

EU kommisjonens rapport forteller at norske forbrukere behersker boliglånsmarkedet bedre enn markedet for investeringsprodukter. Finansnæringens Fellesorganisasjon registrerer rekordstor vilje til å nedbetale lån. Dette er en trend som må heies frem. Veien til en langsiktig, solid husholdningsøkonomi går gjennom å kvitte seg med gjeld. Nedbetaling av boliggjeld er også viktig for makroøkonomien. Flere instanser har for lengst pekt på at husholdningenes boliggjeldsvekst representerer en utfordring for den finansielle stabiliteten i samfunnet.

Resultatene for finansmarkedet i den ferske EU-rapporten bør andre næringer derfor lære av. Forbrukerne kan være nådeløse: Dersom selskap havarerer på etiske problemstillinger, så vender forbrukerne fort hele bransjen ryggen. Selskapene i investeringsmarkedet betaler en pris i 2012 i form av manglende tillit – og det som kan se ut som en kundeflukt.

Skaper Finanstilsynet et klasseskille i boligmarkedet?

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Igjen fremmer finansbransjen krav om at bankene må slippe unna regelen om at boligkjøpere må stille opp med 15 prosent av beløpet selv når de skal ha lån.

Som alltid før fremføres en bekymring for at regelen skal lage et klasseskille mellom de som har tilgang på penger og de som ikke har det. Dette er jo et kjent trekk ved fungerende kapitalistiske markeder, men vi kan jo ikke anta at finansnæringens fremste interesseorganisasjon har på vokst på seg en anti-kapitalistisk mentalitet.

For finansaktørene er boliglån et godt produkt i disse dager. Akkurat nå kan norske banker selge boliglån nærmest risikofritt. Bankene taper ”ingenting” på boliglånene. For en næring som lever av risiko, er dette en god situasjon.

Bankene har dessuten god tilgang på penger – og prisen er fallende. Samtidig kan det synes som om norske forbrukere har akseptert prisen vi betaler for lån, selv om den er 25 prosent over det svenskene må ut med og dobbelt så mye som danskene kan få lånet sitt for.

Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) legger frem interessant doumentasjon. Tallet på unge mennesker som får pengehjelp av foreldrene med boligkjøpet har økt. Beløpene de mottar i hjelp har også vokst. Unge voksne  i Oslo får mer hjelp av foreldrene enn andre steder i landet. Når 60 prosent av de unge i Oslo får hjelp av foreldrene, er tilsvarende andel i nord-norge bare 20 prosent.

Også vi i Forbrukerrådet er kjent med at unge er i en utfordrende boligsituasjon, men for oss er det mer nærliggende er å tolke dette som at det er vansker med boligmarkedet: For vi mangler boliger i pressområdene der forbrukere ønsker å bo.

Et annet problem som stadig blir rapportert er at unge etablerere blir utkonkurrert av godt voksne, som kjøper bolig som en investering. All den tid godt voksne (foreldrene) er bedre bemidlet enn unge etablerere, vil unge tape denne konkurransen i boligmarkedet.

De bemidlede søker ikke lengre til finansielle produkter for å øke verdiene sine. Tilliten til finansmarkedet er lav og det må sees i sammenheng med skandalene som har blitt rullet ut. At plasseringer i aksjemarkedet har gitt så lite avkastning over så lang tid, har forsterket aversjonen mot å gå inn i finansielle instrumenter, slik at vi nå putter 9 av 10 kroner som vi har til overs i varianter av sparekonti.

Manglende tiltro til nytten av plasseringer i finansielle instrument, boligmangelen i pressområdene, samt reglene for boligbeskatning, gjør det rasjonelt for voksne å kjøpe boliger de ikke har tenkt å bo i selv. Dette skaper skjevheter, som noen synes å tolke som klasseskiller. Men å si at skjevhetene vokser ut av 15 prosent -regelen blir for enkelt.  

Det er ikke så vanskelig å forstå motivet FNO har for å motarbeide denne regelen. Faller regelen bort, vil man jo kunne selge mere lån.

Men det er kanskje ikke akkurat det vi trenger nå. Det er ikke nødvendigvis godt samfunnsansvar å øke tilbudet av boliglån i en situasjon hvor boligprisene er svært høye og når det stadig blir antydet at rentenivået må heves. En liberalisering av utlånsreglene vil kunne føre til en fremtidig økning i tallet på lånekunder med betalingsvansker.

Kravet om 15 prosent egenkapital ble innført i desember 2011. I tiden forut var  det en ambisjon om at boliglånskjøperen skulle stille 10 prosent av lånebeløpet selv. Og økningen på fem prosentpoeng ble umiddelbart motarbeidet av dem som lever av å selge boliglån og dem som selger boliger.

Men Finanstilsynet strammet grepet i 2011 fordi tilsynet mente at for mange banker lånte ut for mange lån med høy risiko. Finanstilsynet la til grunn at 38 prosent av de nyeste lånene ble gitt med høyere belåningsgrad enn 90 prosent. Tilsynet vektla videre en urovekkende høy andel avdragfrie lån, altså lån hvor lånetakere bare plikter å betjene renteutgiftene uten avdrag. I fjor var omlag hvert fjerde lån innvilget uten krav til reell betjening.

Slikt øker faren for at banker går omkull. Å hindre at banker går omkull har Finanstilsynet definert som sin primæroppgave. Skulle bankene slite med soliditetsproblemer, ville blitt forstått som at tilsynet ikke har gjort jobben sin. Derfor skjerpet Finanstilsynet regelene.

Innskjerpingen har av blitt misforstått som et grep for å dempe boligprisutviklingen. I et moderne samfunn er rentene primærvåpet mot økte boligpriser. Men våpenet tas ikke i bruk i frykt for at det kan koste Norge arbeidsplasser i eksportnæringen.

Skattepolitikken er et annet våpen i dette arsenalet . Blant politikere er det få som mener boligbeskatning er en god ide. Det er derimot grunnholdningen blant fagøkonomer. Økonomene, på sin side, glemmer gjerne at forbrukere helst kjøper bolig for å ha et sted å bo.

Nå er det det er flere håndfaste tegn også i det politiske miljøet på at boligpolitikken revitaliseres. Det er bra. Men når boligpolitikken revitaliseres må mange mulige tiltak for å løse boligunderskuddet i pressområdene vurderes.

Den politiske interessen for en vital boligpolitikk må fortsetter inn i valgkampen før Stortingsvalget neste år.

Ønskeliste til Idar Kreutzer – ny adm. direktør i Finansnæringens Fellesorganisasjon

Forbrukerrådet ønsker Idar Kreutzer lykke til i sin nye rolle som leder av Finansnæringens Fellesorganisasjon – og ber samtidig FNO om å ta tak i tema som er viktige for forbrukere/finanskunder flest.

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

• Finansinstitusjoners samfunnsansvar innebærer også å utvikle og tilby produkter og tjenester som styrker kundenes økonomi. Lag produkter som tjener kundene, ikke bare selgerne. Test produktene grundig og selg ikke noe dere ikke kan godt nok.

• Bankene må etterleve kravet om godt bankhåndverk og god markedsførings. Forsvarlig utlånspraksis på boliglån, forbrukslån og kreditter til forbrukere. God rådgivning og fornuftige spareråd – som å spare ved å nedbetale lån på egen bolig.

• Måten forsikringspremiene beregnes på må ikke holdes hemmelig. Åpenhet om prisingselementene, som vi kjenner fra andre deler av finansbransjen, setter forbrukere i stand til å treffe rasjonelle leverandørvalg.

• Vær åpen om klagene til banker og forsikringsselskaper – 99 prosent av klagene går bare til bransjen selv – ikke til nemnder med offentlig innsyn og forbrukerrepresentasjon.

• Ikke drukne oss i vilkår og ansvarsfraskrivelser: Kommuniser kortfattet og tydelig om produktene deres. Ikke gjem bort prisene i uoversiktelige produktpakker.

• Full åpenhet om hvordan renten for lån bankene imellom fastsettes!  Internasjonale banker har hatt sitt LIBOR-gate – Vi må kunne stole på NIBOR fastsettes riktig.

• Vær åpen på hva som er sparing og hva som er investering slik at kundene kan gjøre reelle valg.

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres også på http://www.forbrukerrådet.no

Computer says no

I går ble nettstedet ”Sjef i eget liv” lansert, og oppsiktsvekkende mange har valgt å gjøre sin mening om denne tjenesten kjent. Enkelte synes å ha gitt sine kommentarer uten å kjenne tjenesten veldig godt.

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

To misforståelser har gått igjen blant kommentatorene: Den ene er at tjenesten «Sjef i eget liv» er den sittende regjeringens leveranse og initiativ. Den andre er at verktøyet er lansert for å løse nasjonens boligpolitiske utfordringer.

Det var riktignok boligminister Navarsete som fikk trykke på startknappen først, men det gjør ikke ”Sjef i eget liv” til regjeringens nettsted. Tjenesten ble finansiert av Finansmarkedsfondet. Det var Nav, Husbanken og Finansnæringens Fellesorganisasjon som fikk en million fra dette fondet og skapte et nettsted. Løsningen som foreligger tilhører derfor disse.

Nasjonens boligpolitiske utfordring er at det finnes for få boliger på steder der folk vil bo. Få tror vel at et nettbasert verktøy skal kunne løse dette – og enda færre tror vel at det kan løses med ett enkelt tiltak.

Forbrukerrådet er i alle fall sikker på at ”Sjef i eget liv” ikke kan løse problemer med mangel på boliger i de store byene. Men nettstedet bør ikke slaktes av den grunn. I fellesskap må vi tenke mange tiltak og flere virkemidler. Den type forbrukeropplæring som ”Sjef i eget liv” representerer, er en brikke i løsningen.

Forbrukerrådet ser på ”Sjef i eget liv” som et verktøy for forbrukeropplæring. Nettsiden representerer en type opplæring vi har tro på. Nettbaserte verktøy er en langt mer tidsriktig måte å utøve finansiell forbrukeropplæring på, enn for eksempel å innføre finansfag i skoleplanene – noe mange har argumentert for.

Et budsjett for unge og en forståelse for husholdningsøkonomi er det som kommer ut av dette nettstedet. Begge deler er viktig for god forbrukeratferd, men alene er det ikke tilstrekkelig. Vi trenger også en praksis med ansvarlige utlånspraksis fra bankene, foruten regler og kommunikasjon som tar bedre vare på forbrukerne.

Boliglån selges i dag på en måte som gjør det vanskelig for kundene å treffe gode valg. Informasjonen boliglånskunder får før de tegner lån, er for dårlig og den kommer for seint, viser en undersøkelse Forbrukerrådet gjennomførte tidligere i år.

Og språket i lånedokumentene er laget for å gi låneyteren ryggdekning for fremtidig rettstvister, ikke for å opplyse forbrukerne.

At det i dag er selgerne som stort sett bestemmer hvilken type lån forbrukere tar opp, gjør ikke behovet for forbrukeropplæring mindre.

Men ad kommentariatets egentlige bekymring – selveste boligpolitikken:

Det faktiske forhold er at det ikke har vært noen aktiv boligpolitikk i Norge på svært lenge. Heller ikke markedsaktørene har greid å dekke etterspørselen etter boliger i de store byene. Derfor er det gledelig at boligpolitikken aktiveres og får prioritet nå foran stortingsvalget neste år.  

Men nettstedet ”Sjef i eget liv” skal jo på ingen måte bære ansvaret for alle disse alvorlige forsømmelsene.

 Forfatteren av denne teksten sitter i styret for Finansmarkedsfondet.

Computer says no – utrykket er kjent fra den britiske komiserien ”Little Britain”  – som handler om dataverktøy og negativ tilbakemelding.

Stortinget slår ring om forbrukerne i finansmarkedet

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Stortinget vedtok i forrige uke at Finansklagenemnda skal gjennomgås,  for å styrke  forbrukernes rettsikkerhet. En samlet finanskomité fikk dermed tilslutning i Stortinget for å gjøre forbrukerhverdagen i finansmarkedet lettere.

Vedtaket er utfallet av et representantforslag (et såkalt dok8-forslag) fra KrF, som ble satt frem i Stortinget i mars i år. Det innholdt tre ledd: Et forslag om en sikring mot at uforståelige finansielle produkter blir solgt til vanlige forbrukere, et forslag om  å opprette et alternativt, statlig klageorgan, som forbrukere kan henvede seg til,  og et forslag om et Finanstilsyn, som skal legge mer vekt på forbrukerhensyn. Dette var alle spennende og hensiktsmessige forslag.

Alle  forslagene har hatt til hensikt å gjøre det lettere å være forbruker i finansmarkedene. Etter at finansminister Sigbjørn Johnsen i april uttalte seg imøtekommende og positiv til forslaget, ble det først behandlet i Finanskomiteen. Gerd Janne Kristoffersen var saksordfører.

Flertallet i komiteen, som ledes av Torgeir Micaelsen, ble etter hvert enige om at:

1. Finanskomiteen ønsker ikke et allment forbud mot warranter og liknende kompliserte produkter, men ved hjelp av strenge krav til rådgivning, frarådning, markedsføring og tilsyn, skal salget begrenses.

Komiteen ønsker å begrense salg av spekulative investeringsprodukt til investorer, som faktisk kan tenkes å ha behov for dem og samtidig ha nødvendig kompetanse og erfaring til å forstå produktene.

I flere runder har uforståelige og  spekulative finansprodukter blitt solgt til vanlige forbrukere. Våre folkevalgte har dermed sendt et sterkt signal til produktutviklerne i finanssktoren: ”Dere kan lage så mystiske produkter som dere vil, men ikke tro at dere skal kunne råselge det vidt og bredt, uten at det får konsekvenser”.

2. Når det gjelder KrFs forslag om å opprette et statlig klageorgan for finansielle tjenester, har Stortinget etter innstilling fra komiteen i forrige uke vedtatt at Finansklagenemnda skal gjennomgås for å bidra til å styrke klagernes (dvs. forbrukernes) rettsikkerhet. Det var kanskje ikke det forslagsstillerne hadde ønsket, men en samlet komité får her tilslutning i Stortinget for å gjøre forbrukerhverdagen i finansmarkedet bedre.

Forbrukerrådet er avtalepart i Finansklagenemnda. Sammen med fire næringsorganisasjoner (FNO, FinFo, Vpf og NHO) står vi som ”eiere” av nemnda. At nemnda gjennomgås, er ikke noe problem for Forbrukerrådet. Tvert i mot. Vi imøteser det og vi er vant til det. Finansklagenemnda kan sikkert forbedres, som alt annet mennesker har skapt. Eksterne øyne kan avdekke forbedringsområder, som vi i Forbrukerrådet har vanskeligere for å se.

Det er ikke første gang nemndene blir gjennomgått. I 2006 gjennomgikk Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) Forsikringsklagekontoret, som var den ene forgjengeren til dagens Finansklagenemnd. I 2000 gjennomgikk Justisdepartementet Bankklagenemndas vedtekter, og i 2010 ble nemnda også gjennomgått av eksterne eksperter.

At Stortinget vil gjøre det på nytt nå  i 2012, passer godt. Det er to år siden Forbrukerrådet avviklet det som da het Bankklagenemnda. Vi gjorde det for å gi forbrukere et bedre tilbud. Med etableringen av Finansklagenemnda skulle nemnder for bank og forsikring leve under samme tak. Da Finansklagenemnda ble sjøsatt, var det under ledelse av styreformannen og daglig leder fra Forsikringsklagekontoret.

Vi håper gjennomgangen, som Stortinget nå har bestilt, kan gi objektive svar på hvilke gevinster ei stor nemnd har gitt. Vi håper også at gjenomgangen kan gi råd om hvordan den store nemnda kan bli stadig bedre. Derfor støtter vi vedtaket i Stortinget.

3. Når det gjelder Finanstilsynet, mente en samlet komité at tilsynet har vært for passivt i forhold til produktene som er og har vært i salg. Komiteen trekker fram som eksempel råsalget av lånefinansierte strukturerte produkter, med en nesten ikke-eksisterende mulighet for småsparere til å tjene penger. Dette skjedde uten at tilsynet grep inn. Komiteen etterlyser produkttilsyn og straffesanksjoner mot foretak som ikke følger spillets regler. Dette er helt strålende. Fra forbrukerhold fremmes det over hele Europa liknende krav.  At våre stortingspolitikere – fra alle parti – også gjør det, bør vi være stolte av.

I tillegg  lanserte et mindretall av KrF og Venstre i finanskomiteen ikke mindre enn 10 konkrete forslag til hvordan forbrukerhverdagen kan bli bedre for norske forbrukere. FrP var med på ett av dem.

Mange av disse er så gode at de, selv om de ikke har vunnet frem i Stortinget i denne omgangen, bør være med i fremtidige diskusjoner om hvordan vi skal sikre finansiell stabilitet i Norge.

For det er en kjensgjerning at finansiell stabilitet ikke bare er et spørsmål om den økonomiske tilstanden i finansinstitusjonene. En solid økonomisk tilstand i husholdningene er viktigere. En gjennomgang av den nære historien vil vise at finansinstitusjonene har utfordret denne soliditeten: Det har skjedd gjennom salg av ikke bærekraftige, spekulative investeringsprodukter.

Også aggressivt salg av kreditt er en trussel mot den mye omtalte stabiliteten.

Bankkundenes penger til verdige formål?

Hva er bankenes egentlig samfunnsoppgave? Utøver de samfunnsansvar ved å dele ut kundenes penger til gode formål i lokalsamfunnet? Og er alle enige om at det skal være slik?

I forkant av Finansnæringens dag 27. mars 2012 publiserte FNO resultatene fra Norsk finansbarometer 2012. Ett av funnene i undersøkelsen er at 26 prosent av de spurt mener at det viktigste samfunnsansvaret bankene tar  er å gi økonomisk støtte til ulike formål i lokalmiljøet.

Tonje Westby, kommunikasjonssjef i Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) forteller at utdeling av gaver til allmennyttige formål er en viktig del av sparebanknæringens egenart og grunntanke. I løpet av de siste åtte årene har sparebankene gitt gaver for 4100 millioner kroner til verdige formål.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at de 4100 millioner kronene som er gitt i gaver, er betalt av noen andre enn bankene, nemlig kundene. Inn til det store kretsløpet, som bankvesenet utgjør, er det bare kundene som bidrar med penger. Alle gaver som banknæringen gir, betales til syvende og sist av nettopp kundene. Det er derfor bankkundene og ikke – som det blir hevdet – banknæringen som er en av de aller største private bidragsyterne til idrett, kultur og frivillighet i Norge.

Som tilhenger av idrettsanlegg, hornmusikk og andre kulturuttrykk har jeg vansker med å bli «gærn’ på» de formål som bankene har valgt å støtte. Men det ikke gitt at alle andre kunder har samme innstilling. Det vil helt sikkert være kunder som ikke ønsker å finansiere bankenes gaver til idrett, kultur og frivillighet, om ikke annet fordi de selv ønsker å bestemme hvilke verdige formål som skal motta deres gavedryss.

I verste fall er dette mentaliteten blant de 74 prosentene i undersøkelsen, som ikke mener det er viktig at bankene gir økonomisk støtte til ulike formål i lokalmiljøet. Jeg ser heller ikke bort fra at mange kunder anser gavene for å være ledd i kommersiell merkevarebygging, hvilket det også er, og at de føler lite behov for å finansiere slik aktivitet.

Videre kan jeg heller ikke fri meg fra å tenke at den omtalte gavmildheten ligger utenfor den egentlige samfunnsoppgaven bankene har. I sin mest nakne form, er bankenes primære samfunnsoppgave å samle ellerallokere kapital (og risiko) i samfunnet, samt drifte betalingssystemene. I bytte mot å yte disse samfunnsoppgavene, har bankene fått eneretten på å yte disse nevnte oppgavene. Lovverk og konsesjonssystemet sikrer eneretten.

Allokering av kapital består av å re-distribuere kapital fra de som har penger til overs, til de som trenger å låne penger. Allokering av kapital innebærer også å bygge en bro mellom dagens behov for penger (når vaskemaskinen plutselig ryker, når vi skal kjøpe bolig, næringsinvesteringer osv.) med fremtidig tilgang til penger – altså det vi kjenner som kreditt.

Vi forventer at banker skal være varsomme og reservert med hvordan de yter kreditt. Dette har bankfolk utøvd i generasjoner. Forventingen deles også av finansminister Sigbjørn Johnsen, som advarte mot uansvarlig utlånspraksis og aggressiv markedsføring av kreditt på finansnæringens dag. For å sikre at den forsiktige kulturen overlever mer løsslupne holdninger i vår tid, utsettes bankene for detaljert regulering og offentlig tilsyn. Vi ser finansminister Sigbjørn Johnsen forslag om å presisere Finanstilsynets ansvar for å se til at forbrukernes interesser ivaretas som ett ledd i dette sikringsarbeidet.

Bankene forlanger økt BSU

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Via Tv-reklame, brev til stortingsrepresentantene og redaksjonskomiteene til de ulike politiske partiene, lobber finansbransjens og deres interesseorganisasjon, FNO, for å heve rammen for Boligsparing for ungdom, BSU.

BSU er et uovertruffet spareprodukt, sammenliknet med andre produkter for unge, frem de blir 34 år. Totalt kan forbrukere spare opptil 150.000 kroner på det som normalt er ei god rente. I tilegg kan spareren i BSU trekke fra opptill 4.000 kroner på skatten hvert år.  Den samlede BSU-sparingen beløper seg til 21,4 milliarder kroner.

Forbrukerrådet ser at det kan være hensiktsmessig å heve grensene for BSU. Vår begrunnelse er likevel ikke nødvendigvis den samme som finansbransjens. Forbrukerrådet ser at med en romslig BSU, kan unge motiveres til trygg sparing, fremfor plasseringer i spekulative og kompliserte investeringer som koster penger.

Produktet er så risikofritt som sparing kan bli. Det kan derfor være hensiktsmessig for unge forbrukere.

Unge plasserer vel ikke penger i spekulative og kompliserte investeringer, tenker du kanskje?

Vel, yngste Longvik som nylig hadde en sak til behandling i Høyesterett om lånefinansierte strukturerte spareprodukt , var 22 år da han gikk inn i produktet.

For finansbransjens er ikke dette nødvendigvis en tungtveiende grunn til å lobbe frem høyere grenser for BSU. Øker beløpsgensen for BSU, vil finansaktørene få tilgangen på kapital – og det  i en tid hvor det koster mye å hente funding i pengemarkedet.

Godt kapitaliserte ungdommer er dessuten gode prospekter for fremtidig salg av boliglån.

Gode valg av boliglån

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

I går lanserte vi en rapport hvor vi oppsummerte funnene fra en serie tester Forbrukerrådet har gjennomført for å lære mer om hvordan forbrukere oppfører seg ved valg av boliglån.

Testdeltakerne, som alle var førstegangskjøpere av bolig og i modus for å kjøpe bolig på lånte midler, var med på ikke mindre enn 6 tester. Konkret bestod testserien av en kartleggingsundersøkelse, en kompetanseundersøkelse, et par preferansemålinger og en tekstforståelsesundersøkelse, i tillegg til et overvåket kundemøte hvor samtalen ble nært klinisk dissikrert og selgeratferden nøye regissert.

Med dette robuste testopplegget i ryggen, kunne vi konkludere med at a) selgere har helt avgjørende makt til å styre forbrukeres valg av boliglån, b) lånedokumentene har for dårlig tekst til å være nyttig.

Videre slutter vi at c) forbrukere får lånedokumentene på et for seint tidspunkt til å kunne bruke dem til å treffe veloverveide valg om boliglån.

Vi gir videre helt konkrete innspill på hvordan lånedokumentene kan forbedres. Innspillene gjelder tematisk sammensetning, men også helt ned til setningsoppbygning og ordvalg. I tillegg resonnerer vi rundt relasjonen mellom kjøper og selger og gir forslag til hvordan den bør kontekstualiseres for å gi større trygghet.

Dette skulle kanskje vekke interesse, og til og med nysgjerrighet i finansbransjen? Bransjen understreker selv titt og ofte at de stadig bestreber forbedring og at de hvileløst arbeider for trygge kundeopplevelsen. Men neida.

«Vi kjenner oss ikke igjen i kritikken fra Forbrukerrådet» sier Finansnæringens Hovedorganisasjon, FNO. «Informasjonskravene er så omfattende, at lånedokumentene også nødvendigvis må bli omfattende«, fortsetter de.

Til det første: Vi har kartlagt prosessuelle og mentale mekanismer som inntreffer hos kundene, som i sin tur avgjør maktforholdet mellom kunde og leverandør. Hvis vi i rapporten skulle stille oss kritisk til noe, så måtte det i såfall være til disse mekanismene – men det er jo like ufornuftig som å stille seg kritisk til tyngdekraften eller spedbarns griperefleks.

Til det andre: Informasjonskravene som stilles er det langt på vei finansbransjen selv som setter. Bransjen er alltid signifikant representert kommisjonene, utvalgene og arbeidsgruppene som former finansreguleringen. Retningslinjene for lånedokumentene er ikke noe unntak. 26 finansinstitusjoner skal ha bidratt i det arbeidet.

Det lar seg forstå at finansbransjens representanter kan ha en defensiv innstilling til Forbrukerrådet; vi har jo ingen betenkeligheter med å gi kritikk åpenlyst. Men denne gangen kunne man forvente at bransjerepresentantene løfter blikket litt og inntar en mer åpent og endringsvillig grunntone. Rapporten handler tross alt om hvordan ting kan gjøres bedre.

Og å gjøre det bedre trenger finansbransjen – også når det gjelder salg av boliglån.

Da EU-kommisjonen i 2011 målte hvordan 26.000 europeiske forbrukere opplever ulike delmarkeder, kommer markedet for boliglån på 49.plass av de 51 delmarkedene som ble målt. På jumboplass kom markedet for investeringsprodukter, en rang dette markedet også ble tildelt i 2010. Kommisjonen soppsummering var da at:

The markets which are most likely to be malfunctioning are:

1 All banking services
2 Telecom services (Fixed and mobile phone services and internet service provision)
3 Electricity supply, railways, second hand cars, real estate services, house maintenance, services & legal services

Hvis finansbransjen er tilfreds med dette omdømmet, er det bare å videreføre forholdene slik de er. Skulle bransjen ha et snev av sjenanse, kan man alltids begynne med å forbedre de kryptiske lånedokumentene.

Bankene har systemansvar for betalingssystemene våre

Bloggpostene fra finansgruppen i Forbrukerrådet publiseres heretter bare hos forbrukerradet.no

http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/finans

 

Da kvinnen overførte 500.000 kroner til feil konto fordi hun tastet ett siffer for mye i kontofeltet , var Sparebanken Nord-Norges første reaksjon å avvise alt ansvar. De hadde ikke gjort noe feil, det var tross alt ikke banken som hadde tastet kontonummeret. Det betyr ikke at banken er fri for ansvar for sikkerheten i det systemet som de har stilt tilgjengelig for kunden.

Bankenes systemansvar er nedfelt i finansavtaleloven . Det vil også gjelde for forbrukere som får forfalskede fakturaer i posten. Dette opplevde nylig en familie fra Skien.

En svindler fisket opp av familiens postkasse en regning fra håndverkeren og satte inn sitt eget kontonummeret på fakturaen, før han la regningen tilbake i postkassa. Familiens skjebne var at fakturaen manglet KID-nummer. Når KID mangler,  finnes det ingen fungerende identifikasjons-, kontroll- eller varslingsmekanismer for den som betaler regningen selv i nettbanken. Den aktuelle familien, og andre som i fremtiden utsettes for slik svindel, får aldri noen  forvarsler om at ting ikke stemmer. Ig jen avstår bankene fra sitt ansvar, uansett om fakturaen forfalskes ved forbrukerens postkasse eller ved Postens postkasser.

Paragraf 36 i finansavtaleloven sier at kundens ansvar skal lempes dersom systemet mangler forsvarlige standarder.  Paragrafen må komme til anvendelse for Skiensfamilien. Bankene må være med å betale for at systemet de tilbyr kundene, inntil de tetter dette åpenbare og litt banale sikkerhetshullet.

Dette kan gjøres på flere måter. Forbrukerrådet og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNO) har hatt en dialog på hvordan dette kan løses, uten å ha kommet i mål med løsninger. Det er blitt fremmet forslag, også mange tips som har kommet til Forbrukerrådet fra forbrukere, som har en ekte interesse i å komme problemet til livs. Noen av forslagene er:

• Åpne systemet for at bedriftsnummer skal kunne overta plassen til KID -nummeret når KID-nummer mangler på systemet
• Advarsler på nettbanken når kontonummer og navn på fakturaene ikke passer med det som er registert i systemene
• Pålegg om at kontonummer også skal sendes som SMS når det mangler KID på faktura
• Utvilke konvolutter som avslører at brevene har blitt tuklet med
• Kreve pålagt bruk av KID på alle fakturaer over ett visst beløp
• Kreve elektronisk forsendelse av faktura for å unngå postkassene
• Kreve at bl.a. håndverkere skal ha med betalingsterminaler når de er hos sine oppdragsgivere
• Betale regningene ved bankens skranke, for der vil manglende samsvar mellom navn og kontonummer bli avslørt

Tips oss gjerne om flere løsninger. Vi vil fremføre forslagene for de som er best i stand til å finne en løsning på problemet, nemlig banknæringen selv. Inntil en god løsning er på plass, er det viktig at bankene må være med å betale for svindelen. Det er den beste garantien for at en varig løsning faktisk kommer.